Tilstandsrapport fra USA, Arkansas: Utmarksspetakkel og knelerangrep

Endelig ferie. Seks uker i utmarka. Tilbake på den berømmelige hytta i Arkansas i USA. Folk flirer og kommenterer: «Ey, dumt å glemme hyttenøkkelen hjemme da». Eller: «Jasså ja, dere tar en svipptur til hytta. Ja ja, god tur».

20 timer så er vi fremme på hytta i USA

usa svipptur til hytta

Svipptur til hytta.

Svelvik-Oslo-Amsterdam-Atlanta-Little Rock tar ca 20 timer. Hyttenabo Ove venter på flyplassen. Ove er pensjonert politi. Egen lifeguard, på en måte. To timers kjøring, med innlagt stopp på en licuerstop, siden det jo er null niks nada alkohol å få kjøpt her vi bor, ikke en gang til maten på restaurantene, og så er vi fremme. Og JA, det er «litt» langt. Å ha hytte i Arkansas, USA er i utgangspunktet ingen hipphurra great ide.

Men hytta står og hordene av innendørs marihøner som vi opplevde i fjor, det var i fjor og ikke i år, så etter en hikkas i bekmørket, der siriss og froskekvekk skjærer i øra, sovner vi i lett støvet sengetøy.

Seks uker skal vi være her, og i seks uker kan man jo ikke ha ferie, til det har jeg altfor mye å gjøre. Jeg har derfor kofferten full av medpakket arbeid. Vi har med et helt lydstudio og ti bøker som skal leses inn, i tillegg en minnepinne med en halvferdig serieromanbok, og to såvidt påbegynte skisser til 2018 scenemanus.

Arbeidsplan

Dag 1 lager jeg derfor en liste med mål om at jeg om 42 dager har: Check 10 ferdig innleste bøker, check et ferdig bokmanus og check ikke ferdig, men i allefall et godt påbegynt scenemanus.

Jeg begynner med lydbøkene. Soverommet oppe balsameres med tepper og puter og lydutstyret monteres. Det er brennvarmt på rommet og jeg tenker at dette nok må vente til sola går ned. Det kan passe fint å bruke kveldene til leseøkter. Vi har ikke aircondition, og vi skal ikke ha det heller.  Varmen er jo nettopp en av grunnene til at det er godt å være her. Så da sola tar farvel, tusler jeg opp og begynner å lese. Men når sola forsvinner våkner ikke bare sirissene og froskene til liv. Coyotene begynner å ule og kyr på beiter rundt oss møer etter Gud vet hva, kanskje en bortkommen kalv, godt akkompagnert av hundeglam. Jeg leser kanskje tre sider før jeg gir opp. Villmarksstøy er overhodet ikke forenelig med lydopptak.

Fordeling av arbeidstid

Neste dag bestiller Prøis leca. Han vil mure garasje. Han liker nemlig ikke at jeg jobber uten at han gjør noe. En diger lastebil med noen hundre lecablokker dundrer inn og idet jeg på nytt setter meg på lydrommet, begynner Prøis å klakke med murblokker. Klakka blir som små klokkekling i opptaket og jeg avbryter. Vi må ha en plan. Arbeidstida må fordeles.

Prøis gyver løs på et par hundre lecablokker som skal bli til garasje

Prøis syns det er en uting at jeg skal jobbe hele tida, for da syns han at han også må jobbe.

Midt på dagen er det egentlig altfor varmt til å gjøre noe som helst, så vi beslutter at vi bare får komme oss på morgenen slik at Prøis får murt noen timer, og så kan jeg lese noen timer. Jeg kommer vel sånn ca to kapitler i gang før jeg stanser. Hva faen … Det høres ut som om noen har fått kikhoste der ute. En rådyrbukk er på vift og i heftig brunst. Er det parring nå liksom? Og må det skje rett utenfor vinduet mitt?

Prøis har funnet frem boka si: Kepler. Veldig spennende, sier Prøis, du burde forsøke det en gang, å lese en bok og ikke bare stresse med å skrive sånt som andre skal lese.

-Gå og mur med deg, svarer jeg krasst, noe han gjør og jeg finner en kneler. Det har jeg ikke sett her før og jeg granske krabaten som også gransker meg.

Knelere har jeg før bare sett i glassbur. Her i USA har jeg dem på hytteveggen.

Artig krabat. Vi studerte hverandre i sånn ca en time før den vandret videre, og jeg er sikker på at den vinka til meg.

Så er det min tur til å jobbe og jeg kommer såvidt i gang før skuddsalvene ljomer gjennom dalen.

-De trener kanskje til jakta, kommer det fra Prøis som igjen sitter med Keplerbopka som visstnok er så spennende at han lurer på om han faktisk gidder å mure mer i dag. Dermed er resten av stilledagen min, kunne bare de forbaskede Duck Dynasti folka gi seg.

-Du må lære deg å slappe av, sier Prøis. -Skulle ikke vi liksom ha ferie?

-Jo, skulle vi ikke liksom ha det, svarer jeg, – i alle fall litt.

-Se der, sier Prøis,- der er knelervennen din tilbake.

Han peker på et beist som daler fra oven.

-Knelere flyr ikke, sier jeg.

-Kanskje den datt ned fra treet, sier Prøis, og jeg roter frem mobilen for å ta en blinkskudd av krabaten som har landa på verandaen. Kneleren ligner ikke den forrige. Den er dobbelt så stor, men er heller ingen gresshoppe. Idet jeg roter frem mobilen for å ta bilde, angriper styggdommen, brer ut vingene og flyr rett i synet på meg.

Dette blir bare to mutch. Jeg åpner en flaske vin og legger meg i hengekøya mens jeg i mitt stille sinn håper at Prøis snart er ferdig med boka si. For alt jeg forsøker på blir jo bare tull. Jeg trenger ferie og jeg tror faktisk at jeg bevilger meg den nå!

Ikke lett å finne arbeidro i utmarka, kanskje like greit å ta ferie.

Jeg gir opp og bevilger meg et par dagers ferie.

Advertisements

3 thoughts on “Tilstandsrapport fra USA, Arkansas: Utmarksspetakkel og knelerangrep

  1. Hahaha… jeg hadde dødd langsomt om ett dyr hadde flydd rett i trynet på meg. Nei, unn deg ferie du, og håp på litt ro innimellom til innlesing. Skrive kan du jo selv om rådyra parrer og naboene leker cowboy. 😉

  2. Pingback: På tur i USA, over for denne gang ...

Legg inn en kommentar