På tur i USA, over for denne gang

Så er høstturen til hytta vår i Arkansas til ende. Prøis har bygd garasjevegger og malt hytta, mens jeg har lest inn 8 lydbøker, hekla et teppe og skrevet ferdig et bokmanus. Det er på høy tid å sette snuta hjemover, for kulda kommer snikende, trærne har blitt bladløse og når sola skinner benytter bevingede kryp siste anledningen til å sverme, noe som faktisk gjør det litt ugreit å oppholde seg utendørs. Les videre

Advertisements

Festival med 4000 hippier, Prøis og meg!

Gæmlisser på hippiefestival

For andre gang i mitt liv har jeg vært på festival, sånn festival hvor man sover i telt og knapt får blund på øyet fordi det alltid er noen som ikke har lagt seg, og derfor blir det heller aldri stille.

I fjor var Prøis og jeg førstereisfestivalgjengere. Vi holdt EN NATT. I år stilte vi vel forberedt på å takle minimalt med søvn, ussel hygiene, party all night long og festivaltoaletter.

Les videre

Filmfestival og spennende opplevelser, når man minst forventer det…

Filmfestival på andre året, uten å se film.

Skjønt enige, etter å være stuckt på hytta i Arkansas i ti dager, (dvs jobba), pakka vi på fredag kofferten og satte snuta mot Hot Springs, ca 2,5 times biltur sør. I fjor hadde vi det rasende festlig på filmfestival, og vi hadde egentlig ingen andre mål enn å oppsøke den samme festivalen og faktisk se en film eller to, samt gjøre et forsøk på å gjenskape fjorårets hit der vi sneik oss inn på afterparty og jeg grein med til en selfie med selveste Beau Bridges. Les videre

En liten tur på hytta :-)

Prøis har bygd hytte i Arkansas. Ikke spør hvorfor … Det tok ti år og en dulllion gutteturer – så var hytta ferdig. Det er både fint og ganske dumt å ha hytte i Arkansas. Prøis syns mest det er fint. Jeg syns iblant det motsatte.

Les videre

USA roadtrip Finale Orlando

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt pysete, men da Prøis foreslo at vi skulle skyve kjøleskapet foran døra, var jeg helt enig.

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt pysete, men da Prøis foreslo at vi skulle skyve kjøleskapet foran døra, var jeg helt enig.

Vi trengte hverken kniv,saks, stein eller å slå hverandre i hue for å beslutte at hvis vi skulle i en temapark så fikk det bli Sea World. Vi satte derfor retning Kissimmi, og tenkte at her trengte vi ikke å bruke mange dollar på overnatting siden hotellene/motellene lå i kø. Motell for 39 dollar natta! Jaggumeg billig, tenkte jeg, strålende fornøyd, og glemte helt at denne leksa hadde vi egentlig lært før. Det er nemlig så enkelt som at man får det man betaler for.

Vegg til vegg-teppet på rommet var kanskje akkurat renset for veggdyr, i alle fall var kjemikalielukta var overveldende, men vi valgte å se på det som positivt, og begynte istedet å ominnrede værelset. Døra mangla nemlig sikkerhetslenke, og med gata rett ut og det vi hadde sett av øvrig klientell var det ikke utenkelig at det kunne være en lur ide å sette kjøleskapet foran  døra. (Prøis sitt forslag) I etasjen over foregikk et ekteskapelig drama i uendelig mange akter. Jeg sovna ved midnatt til mannfolkets møkkakjeft, og våkna ved firetida til de samme glosene. Antagelig var motellet vant til baluba, for over senga hang et oppslag i fete bokstaver med politinummer og hvor vi befant oss i denne verden.

Til tross for at Shamu forvoldte en av trenernes død i 2010, er han fremdeles stjerna i showet.

Til tross for at Shamu forvoldte en av trenernes død i 2010, er han fremdeles stjerna i showet.

Sea World – tja, hva skal man egentlig si om det? Mye å se, mye moro, showene er fantastiske. Det er overveldende hva de kan trene spekkhoggere til å gjøre, men jeg sitter også hele tiden og tenker at det ikke er her de skulle vært, disse store flotte dyra …

De siste dagene i ferien har vi ikke gjort noenting, og det er egentlig ganske kjedelig. Prøis blir småsur når jeg begynner å vri meg, og han påstår at jeg ikke blir gammel om jeg ikke kan lære meg å slappe av. Selv har han hatt mang en lykkestund disse siste dagene, og det har selvfølgelig jeg også, det er bare det at tårnet av alt som skal gjøres når jeg kommer hjem, begynner å trone himmelhøyt foran nesa på meg. Derfor må jeg rett og slett ta meg sammen for å slappe av disse siste dagene.

Prøis har det som plommen i egget

Prøis har det som plommen i egget

Vi er på Cocoa Beach og her går livet langsomt. Store bølger, endeløse strender, surferer i alle aldre og fasonger. Her er det baywatch og strandsheriff som kjører rundt i jeeepen sin og passer på at folk ikke drikker øl av flasker.

Baywatch er greit for bølgene er massive, og vaktene må stadig vekk pipe i fløytene.

Baywatch er greit for bølgene er massive, og vaktene må stadig vekk pipe i fløytene.

Bokser er greit, men glass på stranda vil de ikke ha, og det er forståelig.

En suntanned beachboms hadde det skrekkelig morsomt med å kommenterer mine bleke ben. «I’m working with my tan, too,» humret han og la ut om livet på Cocoa Beach, der han tilbragte all sin tid, her hadde han kontoret sitt (han leide ut strandstoler) og når han hadde fri så surfet han. «Det gode liv,» sukket Prøis etter slaberasen med gamlefar. «Sånn kunne jeg tenkt meg å levd livet også. Det enke liv!»  «Du kødder,» svarte jeg. «Du kunne ikke tenkt deg å leid ut strandstoler?» «Jo,» kom det påståelig fra Prøis, «og jeg kunne hatt en liten strand-bar med matservering og sånt.» «Ja, du har jo allerede reke-nett,» kom det sarkastisk fra meg, før jeg la til: «Jada, kjære, gjør det du, kjære.»

Vi har fått gjort unna den obligatoriske handlinga til de der hjemme. Jeg er solbrent. (Det hører selvfølgelig med). Prøis har lest ut alle bøkene sine.Så vi er liksom klare nå da, for å dra hjem til nye morsomme utfordringer, og hva det er, det skal jeg ikke røpe her, men nye stunts fra Prøis family er under oppseiling 🙂

God natt fra Cocoa Beach.  God natt fra Cocoa Beach.

DSC_0112

DSC_0016

Pier’n er lang med Tikibar ytterst.