Soloppgang på trass!

Så er vi altså på ranchen igjen. Det høres ganske kult ut når jeg sier det sånn lettere henslengt, «så er vi på ranchen». Hvis noen hadde sagt noe sånt til meg, hadde jeg sett for meg hvitmalte gjerder og en flokk hester, sånne med flekker på, ordentlig cowboyhester, og så hadde jeg sett støvskya fra kvegflokken som dovent nærmet seg ranchhuset med prærien bak og horisonten så langt i det fjerne at man knapt kunne skjønne hvor stort prærielandet var. Men sånn er det ikke på ranchen her hytta vår er. Det er en ranch da, det er ikke tull, men den ligger nede i en dal og akkurat nå er den fraflytta, så om det var øde her før, er det ikke mindre øde nå.

Siden jeg mugga meg gjennom de to første dagene, bestemte jeg meg fra jeg sto opp dag tre for å gjøre mitt beste for at denne dagen skulle bli fin.

Morgenstund i Arkansas.

Morgenstund i Arkansas.

 

-For en deilig lyd å våkne til, kom det derfor optimistisk fra meg da jeg våkna litt over klokka fem.

Over here blir man naturlig A-menneske den første uka, og lyden jeg sikta til var sirisser som kvekka (eller hva de nå gjør) som om de hadde betalt for det.

Jeg gløtte på Prøis for å se om han hadde fått med seg hvor blid jeg var, og det hadde han! For i neste sekund skulle han ha meg med ut for å se på soloppgangen.

Så sto vi der da og skua utover dalen med tåkedotter som var i ferd med å letne, og en sol som sleit for å nå gjennom det vaskevannsgråe skylaget, og jeg tenkte at det egentlig var ganske pent og at lydene, varmen og alt det grønne minte om Amazonasjungelen.

Soloppgang på trass.

Soloppgang på trass.

– Du har et pakkeproblem, sa Prøis da.

Jeg så forbauset på ham. – Hva var det jeg hadde sa du?

-Et pakkeproblem. Er du klar over at du kun har tre kilo å gå på? Norwegian tillater 20 kilo. Jeg har 11 kilo igjen. Hvor mye er det egentlig du har med deg?

Fremdeles hadde ikke solstrålene som vi hadde gått ut for å se klart å bekjempe sølevannsskyene.

-Jeg har med meg klær, sa jeg småampert. – I motsetning til deg så pakker jeg sånn at jeg slipper å kjøpe nye truser og sokker underveis. Hvor mange truser har du i skapet hjemme? Femti?

Prøis hadde lagt armene i kors nå. – Tre kilo, sa han. – Det er ikke mye du kan putte ekstra i kofferten da.

Så kjøper jeg en koffert til da, skulle jeg til å svare surt da blikket falt på leiebilen der min blytunge koffert, samt Prøis’ noe lettere, måtte stables i baksetet av den enkle grunn at bagasjeplass så og si er ikke-eksisterende i Prøis’ drømmebil. Dag 1 kjørte vi med koffertene stående i baksetet som de reineste twintower som stengte all bakoversikt. Dag 2 hadde vi vett nok til å legge koffertene oppå hverandre slik at det akkurat ble mulig å gløtte ut bakruta. Å skulle dra på enda en koffert lot seg rett og slett ikke gjøre.

Jeg kikka nok en gang på Prøis. Selv om sola hadde gitt opp og forsvunnet bak et sørgeteppe av noe tykt og grått så det likevel ut som om han beundret soloppgangen.

-17 kilo, flirte han. – Tenk å pakke med seg 17 kilo når man skal til Amerika.

Kjerra til Prøis. Stått i et år, men starter som ei klokka, sa han blidt.

Kjerra til Prøis. Stått i et år, men starter som ei klokka, sa han blidt.

 

Sola brøt aldri gjennom skydekket, og nå er dagen hver øyeblikk over. Jeg har brukt dagen på å lese korrektur på Livets lenker 34, og Prøis har i tillegg til å gjøre seg godvenn med kloakkinspektøren i Mountain View for andre gang på et halvt år, vasket den gamle kørja som han har stående på den ikke helt ferdige hytta vår.

Denne skal jeg ha med meg hjem en gang, greide han å fortelle meg der han sto i bar overkropp og såpevaska klenodiet. Jeg bet det i meg. Jeg sa det ikke; nemlig at han vel måtte ha litt mer enn 20 kilos forhåndsbetalt bagasje om skraphaugen skulle hjem.

Greit, så har det ikke vært verdens mest spennende dag, men det har vært nyttig, og hundre ganger bedre enn de to foregående. I morra begynner ferien. I morra skal vi til havet. Og jeg må øve på å bli enda blidere, i alle fall om jeg skal ha sjans til å låne noen kilo hjem i kofferten til Prøis. 

På Norway Ranch er det noen STORE hytter ...

På Norway Ranch er det noen STORE hytter …

 

 

Og noen små. Her bor vi. Neste gang jeg er her, vil jeg male et stort peacemerke i alle regnbuens farger på taket :-)

Og noen små. Her bor vi. Neste gang jeg er her, vil jeg male et stort peacemerke i alle regnbuens farger på taket 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og jammen fikk vi besøk i dag også. En hel flokk, rett utafor døra.

Og jammen fikk vi besøk i dag også. En hel flokk rådyr, dådyr, hjort eller hva det nå er, (og helt riktig- jeg er ikke skogens datter) rett utafor døra.

Advertisements

Legg inn en kommentar