Slett ikke bortkasta …

Prøis klager over at jeg aldri tar fri, at hue alltid spinner, og at en plan alltid innebefatter i tillegg to skjulte. Du kommer til å ta din død av det, klager Prøis som har et avslappings-gen, som jeg ikke har fått tildelt, mulig jeg sto i feil kø da slikt ble fordelt, og Prøis har rett, for når jeg først havner på sofaen – har det lite med «kos» å gjøre, da er det mer siste instans før besvimelse. Så da vi la ut på ukas turne til Trøndelag, var jeg velutstyrt for kjøreturen med flere manus til gjennomlesing for å effektuere tid som ellers ville være totalt bortkasta. Et av måla før Trondheim var å komme meg gjennom Den Gode Hensig for å logge tid med musikk. Min høytlesing og innlevelse i samtlige roller ble litt for meget for Prøis som ble smårar av å høre fru Prøis med dramatisk stemme  –  i det ene øyeblikket som AnnaToft – skipperens datter – og i neste som førstereissgutten Lars i det følelsesladede øyeblikket – avskjeden. Derfor ble det stopp på Rena der Prøis, som en slags avledningsmanøver, investerte i Kurt Nilsens juleplate. Noe som forøvrig funka særdeles dårlig da vi begge var skjønt enige om at Nilsens nyeste var et sørgelige makkverket, men kun to hederlige spor-unntak. (Er det noen som vil ha den – donerer jeg den gladelig vekk!) Vel, nå er vi hjemme igjen og jeg kan fornøyd konstantere at turneen på intet tidspunkt ble bortkastet. 240 mil med 4 forestillinger, 5 Den Store Reisen, 1 forfatterbesøk og 2 skrivekurs, innebefattet også 2 sårt tiltrengte kusineovernattinger, et gammel-onkel besøk, 1 annet kusinebesøk der kusina ikke var hjemme – men tilhørende tante og kusine-barn var tilstedet – så det ble heller ikke bortkasta, samt at vi rakk en svipp innom Karin og Reidar Berg. Sjøl om vi var på hver vår side av jordkloden i Den Store Reisen, deler vi de samme opplevelsene, og å møte familien Berg med jevne mellomrom er som terapi for hjertet og de sterke opplevelsene som vi alltid vil bære med oss. Du må ikke henge deg sånn opp i det, sier Prøis, og mener da min overmåte iherdighet over å fylle tida med fornuftige gjøremål, men det jeg ikke gjør i dag – må jeg jo gjørra i morra, eller en annen dag. «Jeg gjør det snart eller etterpå, kanskje i morra, når som helst kan det skje…» synger Boboz på en av Heksagonplatene. I know. Jeg kjenner Boboz, jeg 🙂

Advertisements

Legg inn en kommentar