Historiske spel, slakta som sjanger.

En av sommerens debatter har vært kvaliteten på norske historiske spel. Debatten startet med at teaterviter og teaterkritiker Julie Rongved Amundsen ved Universitetet i Oslo, etter å ha sett 12 historiske spel, proklamerte at historiske spel generelt har lav kunstnerisk kvalitet, at de er deklamerende og ideologisk selvhøytidelige, med dårlige tekster og dramaturgi.

Årlig settes det opp ca 70 spel rundt om  i landet. Den Gode Hensigt i Svelvik, som jeg arbeider med, er ett av dem.

Den Gode Hensigt, Svelviks lokale historiske spel

Den Gode Hensigt settes i år opp i Svelvik på syvende året.

Historiske spel og selvhøytidelige kritikere …

Historiske spel er riktignok koselig, skriver Amundsen, hun finner dem bare så drepende kjedelige. Og Amundsen er sikkert en alle tiders koselig dame, men jeg kjenner at uttalelsen hennes gjør meg amper.

Iblant blir jeg aldri så liter amper på folk som er akademisk meningsberettiget og hvorfor? Jo, fordi de gjør jobben sin på en måte som fremstår som nedlatende ovenfor folk flest.

Det handler ikke om smak og behag …

Kritikernes dom samsvarer sjelden med folkesjela. Kritikernes jobb er heller ikke å finne fasit for hva menig mann liker, men det undrer meg alltid hvorfor gapet mellom kritikernes dom og oss andre er så himmelvidt stort.

Når folk flest ser et teaterstykke så oppsummerer man om man likte stykket eller ei ut i fra den følelsen vi har, eller får underveis, eller sitter igjen med etter endt opplevelse.

For kritikerne handler det ikke om smak og behag. Kritikerne har studert sitt fag, de har lest faglitteratur og hatt noen dusin forelesere som har rettledet dem i en læringsprosess der de har fått innprentet gjeldene kriterier. Kritikerne har altså en akademisk tillært tilnærming som de dissekerer, eller bejubler, ut i fra.

Den Gode Hensigt, lokalt historisk spel som spilles i Svelvik hvert år.

Unge og gamle, proffe og amatører i herlig samspill.

Hva skal vi så med kritikere?

En av Amundsens likemenn nevner folklorisk turistunderholdning som begrep, og noe sier meg at vedkommende ikke mener det positivt …

«Kvifor skulle ein ikkje legge kunstfaglege kriterier til grunn for vurdering av spel?» skriver mannen i en faceutpost. «Eg trur folka bak ville ha blitt blodig fornærma om eg hadde meld Spelet om Heilag Olav på line med amatørteater eller folkloristisk turistunderhaldning.»

Og her er vi ved kjernen. Dette er Berlinmurmateriale. Kunstfaglige kriterier samsvarer nemlig ikke med folkesjela. Jeg vil påstå at det er sånn ca en dulllion fjerdingsveiers avstand mellom det folk flest digger og kunstfaglige kriterier. Jeg antar også at det kunstfaglige kriteriet nr 1 er: nyskaping! Juhuuu. Så hva skal vi egentlig med kritikerne? For hvem skriver de for? Iallefall ikke for meg og folk flest. Kritikerne er en slags kulturell-intelligent overklasse som er fasitberettiget grunnet sin faglige tillærte ballast.

Den Gode Hensigt, skjenkestua, historisk spel

Hvor flott hadde det ikke vært om Amundsens og hennes kumpaner tok turen til Svelvik og ble begeistret?

 Å slakte en hel sjanger

I sommer slaktet Amundsen spelsjangeren. OK, selvfølgelig finnes det spel som er så kjedelige, som Amundsen skriver, at man isteden bør studere solnedgangen. Men akkurat som det finnes gode scifi filmer, så finnes det også dårlige. I enhver sjanger vil det være noe som er bra og noe som er dårlig. Og det er dette jeg blir amper av. Nemlig at kritikerne ikke evner å anmelde utifra den enkelte sjangers forutsetning. Dessuten, om kritikerne ikke evner å ha et aldri så lite snev av folkelig element i sine dommer, hva skal vi da med anmeldelsene deres?

Jeg innser at meg selv og Amundsens kumpaner lever på hver vår planet. Jeg skriver serielitteratur, en sjanger som anmelderne liker så dårlig at det ikke engang gidder å anmelde bøkene. Jeg digger Melodi Grand Prix som antagelig er skjære skjellsord for kulturelle åndssnobber, jeg bedriver såkalt turistunderholdning hele sommeren til ende med piratteater, og jeg elsker spel.

En anmelder med 40 års erfaring postet ut på Amundsens faceside at Steinvikholmoperaen er et godt eksempel på et godt spel. Av alle spel jeg har sett (og det begynner å bli noen) ligger Steinvikholmoperaen desidert på bunnen av skalaen av den enkle grunn at jeg ikke forsto hva de sang. Jeg fikk ikke med meg teksten. Arier og operatriller gjorde at teksten druknet i vokale briljeringer. Det er forresten ikke helt sant, for visste partier var så repetive at når det for niogtyvende gang ble sunget «Kommer han ikke snart …» så klarte til og med jeg å få det med meg.

Den Gode Hensigt 2015 Historisk spel

Hilde Lyran som en av hovedrolleinnehaverne i Den Gode Hensigt 2015.

Se et historisk spel og døm selv

Liker du spel? Eller er du som Amundsen, særdeles lunken til alt som lukter spel? Om åtte dager braker det løs i Svelvik, så da kan du jo ta turen og gjøre opp din egen mening.

Sommermusikalen «Den Gode Hensigt» har alle spelkriteriene: spilles utendørs, historisk forankringen, naturen som bakteppet, profesjonelle skuespillere og lokale aktører i samspill, stor dugnadsånd på et mindre sted.

Så da skulle det vel ikke være noe å lure på? Velkommen til Svelvik, også til Amundsens og hennes åndsfrender. Hvor fantastisk hadde det ikke vært om vi klarte å begeistre dere!

www.dengodehensigt.no

http://www.ticketmaster.no/artist/sommermusikalen-2017-billetter/983776

Amundsens syn kan du bl.a lese her:

Teater og kvalitet – Refleksjoner rundt spel som dårlig teater

https://www.nrk.no/kultur/kaller-norske-spel-_konservativt_-selvhoytidelig-og-darlig-teater_-1.13617298

Advertisements

2 thoughts on “Historiske spel, slakta som sjanger.

  1. Guri malla så enig jeg er med deg. Etter å ha studert musikk, vært med i Den Norske Opera på en oppsettning, og sett utallige, kan jeg underskrive på at det ikke finnes noe som er så vanskelig å følge med på, som akkurat det. Umulig å følge teksten, om man ikke har lest seg opp på det på forhånd. Utenom den siste scenen, hvor en eller annen alltid dør, men klarer å bruke 10 minutter på å synge samme strofe. Med andre ord, nok tid til å rekke å si farvel til hele slekta. (Så utrolig bortkasta at de ikke bruker tiden til det istedenfor å synge om at de skal dø) For all del, jeg liker opera, klassisk musikk, og all drama som følger med det, men det er ikke det allmenheten liker. De vil ha noe som er folkelig, som man kan kjenne seg igjen i, og som gir en følelse, trist eller glad, spiller ingen rolle. Så lenge det treffer en nerve.
    Så gi meg «Den gode hensikt». Den har gitt meg både tårer og latter. (Tårene kom spontant og pga en gest fra en av aktørene, og hadde ingentign med handlingen i spelet å gjøre). Og alle andre spel, som blir laget på denne måten. Det treffer. Ikke det som de «lærde» mener at vi skal like.
    Gleder meg til årest spel. Lykke til ! 🙂

  2. Takk for kommentar og gode ord, Liss. Som publikummer trives vi jo best når vi henger med på det som skjer på scenen 🙂 Sees i kirkeparken! 🙂

Legg inn en kommentar