Skal vi prøve da? spør tannlegen

Skal vi prøve da? sier tannlegen blidt og pulsen min stiger faretruende, for er det noe jeg absolutt ikke har lyst til der jeg ligger som et nødslakt med smekke på og munnen full av tamponger, så er det å prøve!

Høyst normal tannlegeskrekk

Jeg lider antagelig av en høyst normal tannlegeskrekk, lik mange andre. Jeg sover dårlig natta før timen og kaldsvetter fra jeg står opp. Jeg får ikke i meg mat og kjøreturen til venteværelset forgår i en slags zombietilstand. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst; isinga, lydene, luktene eller altså når tannlegen blidt forkynner: Skal vi prøve da!

Det hjelper lite at tannlegen trøstende sier at det kun dreier seg om et bittelite hull. Jeg tenker at det er underlig at hun ikke ser hvor bedende øynene min er, for jeg stirrer og stirrer som en tryglende hund om at hun må tie. Jeg finnes ikke tapper der jeg ligger. Jeg betaler gladelig dobbel dose ganger fire, bare hun finner frem sprøyta, og jeg tar gjerne flere, fire, sju, ni, det spiller ingen rolle. Jeg tåler sprøyter. Det jeg ikke orker er den lammende pinen når boret graver seg ned mot rota.

De saktegående minuttene mens tannlegen utålmodig venter på at bedøvelsen skal virke, er også lammende, for jeg vet at ordene kommer. Skal vi prøver da? Nei, for pokker. Jeg vil ikke prøve. Jeg vil være nedsylta, gjennombedøvd og knapt bevisst noen verdens ting før jeg åpner munnen.

Fargerike sukkerepler er vel ikke akkurat det jeg tenker på når jeg kjører til tannlegen.

Au, au. Best å bytte ut sukkeret og la tenna få fred.

Skoletannlegen

Da jeg gikk på barneskolen lå skoletannlegekontoret tvers over gata og den eneste som ringte til klasserommets telefon var skoletannlegen. Tannlegen arbeidet systematisk etter alfabetet. Berglund. Engløk. Grilstad, og Grilstad det var meg da, nr tre. Så når Engløk slukøret tuslet avsted sank jeg omtrent gjennom gulvet ved tanken på at nestemann ut var meg.

Og steike som det ble borra. Om det så kun var et lite hull eller en naturlig grop i en jeksel, borra tannlegen i vilden sky og digre krater fyltes med amalgan. Bedøvelse var et fremmedord. Sådant fikk man knapt om det skulle trekkes en tann.

Ler litt av det etterpå

«Vi prøver», sier tannlegen, «og så sier du fra om du kjenner noe».

Først lenge etter at boret har gjort sitt og tannlegen holder på med andre ting, klarer jeg å slappe av og erkjenne at jeg faktisk ikke kjente noen ting. Flinke tannlegen vet hva hun gjør. Hun tørker svetten av panna mi og sier at jeg kan skylle. Ferdig for denne gang.

Matt kommer jeg meg opp av stolen og ler litt av min egen overdrevne tannlegeskrekk. Det er lett å le etterpå, for jeg er så ekstatisk glad idet jeg forlater kontoret at jeg svever på en sky. Det er som om femten kilo ligger igjen innenfor døra.

På vei hjem gjør jeg grimaser og titter sikkert ti ganger i bilspeilet bare for å konstatere at; neida, selv om halve hodet virker å være forsvunnet så er det likevel der.

Spytt og skyll og takk for nå tannlegen.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/dbe53381ba200ad5cc4b5b525063a7ceac6d6b96

Så overlevde jeg også denne gangen tannlegetimen

Så overlevde jeg også denne tannlegetimen.

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg inn en kommentar