Ti år på tuppa som serieforfatter

Verdens beste jobb, sier noen. Skrekkelig mye arbeid, sier jeg. Lange arbeidsdager, null ferie, absolutt fravær av grodager. Glem å drikke rødvin til morgenen gryr, og tro ikke at du kan stirre utover havet i påvente av inspirasjon.

Livet som serieforfatter er null mercy. Bøkene skal ut, leserne venter, og man skuffer ikke dem som holder liv i deg.

Å være serieforfatter betyr lange dager på kontoret.

Lange dager på kontoret, mange sider skal skrives.

Til tross for denne lite malerisk idyllen av serieskrivelivet er jeg i gang igjen. Min tredje serie utkommer. Dog ikke i år, kanskje heller ikke neste år, men den kommer. Det har ingen hast. Etter å ha levd ti år på tuppa med åtteukersfrister for innlevering av bokmanus, er det shampo og balsam for sjela å tråkke litt saktere og faktisk ha tid til å stirre formålsløst mot horisonten.

Fra barnebøker til serieforfatter

Serieskrivelivet begynte med en annonse i 2003. Premien var svimlende 100.000 kr til beste nye seriemanus, og den gangen var jeg en ikke bestselgende barnebokforfatter med fire barn og en frilansmusiker ektemann. For å holde liv i hjem og unger spedde Prøis og jeg på inntektene med nær sagt alt det var mulig å jobbe med.

Jeg skrev historier fra «virkeligheten» for ukeblad (djisses sååå dølt).

Jeg var rikmannsnanny (gosh, hvor ulekre rikmannsunger kan være).

Jeg skrev for et økonomisk ukeblad, (noe Prøis mente var som å sette bukken til havresekken).

Jeg ødela en hel generasjon unger i Svelvik via mine rytmekurs (alle som kjenner meg vet at jeg har trøbbel med å trampe takta).

Og jeg var dansebandmusiker i helgene (hata det).

Serieforfatter – som å ha fast jobb

Jeg vant ikke den skrivekonkurransen, men ideen om serieskrivelivet hadde sett seg fast og etter noen år med trøstige forsøk utkom Corneliaserien i 2007. Å være serieforfatter er som å ha fast jobb. Det er rutiner og faste utbetalinger (så lenge man leverer vel å merke). Ferie får man dog kun om man skriver inn arbeidsdager og blir man syk er det krise, for at bøkene skal ut hver 8. uke, kødder man ikke med.

Corneliaserien utkom 2007 til 2009 og ble på 14 bøker

Så stolt er en debutant når hun første gang finner bøkene sine i butikkhyllene.

Cornelia gikk frem til 2009. Året etter utkom Livets lenker som gikk til 2016.

Ti år med serieskriving har blitt til 54 bøker. Hver åttende uke har jeg hatt et bokmanus klart og iblant har det holdt hardt. Til tider har jeg vært på randen av både det ene og det andre, lei og frustrert, men samtidig også takknemlig for at jeg får gjøre det jeg liker aller best: Å skrive! Dessuten slipper jeg å forholde meg til fulle folk som gauler «ta en du kan», og snørrete riksmannssmåtroll som sparker meg i leggen.

Derfor blir jeg ved min lest. Jeg ser frem til igjen å være i butikkhyllene. Jeg må bare skrive noen tusen sider først …

Ha en god lesedag, alle samma.

Livets lenker er oversatt til polsk, og finnes også på Storytel som lydbøker,

Livets lenker er oversatt til polsk. Bøkene finnes også på Storytel, som lydbøker.

Romanserien Livets lenker ble på 42 bøker

Det tok seks år å skrive Livets lenker som ble på 42 bøker. Man kan fremdeles bli abonnent på bøkene, samt at de finnes som lydbøker på Storytel. Cappelen Damm.

 

Advertisements

6 thoughts on “Ti år på tuppa som serieforfatter

  1. Hei! Jeg er dødsimponert over disiplinen du har på skrivinga. Enhver som har forsøkt seg på tatermanus, TV-manus eller varianter av denslags, har møtt veggen etter 2 timer og er alltid sterkt i tvil om ideen holder.
    Jeg vet at man lærer seg noen triks etterhvert, men det skal søren meg skrives. Man skal holde tråden, sjekke fakta jfr. tidligere påfunn og krokveier man har laget. Gratulerer med de første 10 årene 🙂

    • Takk for hyggelig og oppmuntrende hilsen, Øystein. Og du har helt rett, det er ikke alltid like enkelt å beholde trua på det man har begynt og opprettholde entusiasmen og skrivelysten, det gjelder å fortrenge det som måtte finnes av indre spøkelser som tar fra en selvtilliten. 🙂

Legg inn en kommentar