Så var det også over …

Frilanslivet før var uforutsigbart og fullt av gjørmehull der man risikerte økonomisk kollaps fordi jobbene kom i rykk og napp. At frilanslivet nå består av et evig sig med altfor mye jobbing er jeg takknemlig for. Å brenne inne med arbeidslyst – er nemlig det mest deprimerende som finns.

Prøis mener at det finnes grenser for hva man skal si ja til, og så sier han at hvis jeg ikke snart kan innse det så vil det gå meg riktig ille og så hinter han til stress! Og hva Prøis mener at jeg bør la være å si ja til? Tja, som for eksempel julesangrepertoar for eldre på en allerede stramt lagt skoleturne. Jeg gjorde det for et par år siden. Når vi likevel er på tur … sa jeg, men Prøis likte idèen særdeles dårlig og jeg tror knapt han smilte en eneste gang til meg når han lirte ut av seg musevisa og julens øvrige schlægere på x antall eldresenter.  Prøis mener også at jeg bør holde meg unna all fremtidig lokalpolitikk, noe jeg er helt enig med ham i etter fire år i kommunestyre/formannskap, i tillegg sier han at jeg må lære meg å si konsekvent nei til alt som lukter konfirmasjonssanger og dets like. Men ta nå ikke Prøis for å være en surmaga samarbeidspartner, han er tvert i mot en positiv motivatør som ser og forstår mitt eget beste lenge før jeg skjønner det sjøl.

19732076_10154738394241149_8878402520108807200_n

Årets piratforestillinger, 15 i tallet, på Norsjø Ferieland i Telemark er historie. Fem ukers teaterliv med flinke unge folk, Gunstrøm’n, Prøis og meg er over, og vi er atter hjemme igjen i Svelvik. Sommerpiratlivet er fint. Jeg føler meg unektelig ung i sådant selskap, selv om jeg i år særa ut og ga søren i oppvarming under parolen «Christin trenger å spare energien til det som skal utrettes på scenen».

20140008_784285288363279_7536959173868753616_n

Klart at Prøis og jeg føler oss unge i dette selskapet 🙂

Så er det heller ikke kun forestillingene man trenger energi til. Når året forøvrig består av lange perioder med fredelig kontorliv, kan piratlivet bli i overkant sosialt overveldende. I år har en dullion kjente, venner og familie vært innom.

 

Å ha besøk er fantastisk hyggelig, men også en tanke slitsomt fordi det fem uker i strekk blir en salig blanding av forestillinger og arbeidet rundt, svøpt i sosial moro med sene kvelder og bøtter med rødvin. Og på lørdag, da piratlivet var til ende, kom krokryggen. Krokrygg pleier ta meg på slutten av prosjekter som ender i heftig nedrigg. Ettersom arbeidstimene skrider frem blir jeg mer og mer fremoverlent og jeg ser ut som en dårlig bygget 70-åring.

Det er godt å være hjemme hjemme igjen i Svelvik. Godt å entre stillesonen. Det blir garantert verken rødvin eller grillmat de neste ukene. I morra starter forberedelsene til «Den Gode Hensigt», et historisk spel/sommermusikal med 70 aktører og over hundre frivillige. Jaggumeg og hoppsann så skal den sosiale nerva mi da få kjørt seg noen runder igjen og garantert kommer det til å ende med krokrygg. Men før «Den Gode Hensigt» braker løs i stor skala så skal jeg, uten å bli stressa, lese inn et par bøker, mekke manus til høstens turne i Nord-Trøndelag, betale restskatten min og begynne å booke førjulsforestillinger. Og for moro skyld må jeg finne ut av om det er gøyalt eller urteit å bruke 9000 kroner på privat bilskilt. Sju tegn skal det være, og man søker altså Statens Vegvesen. Jeg skulle gjerne hatt «Svelvik» som bilskilt, eller enda bedre «Svælvik»! Det hadde vært noe det for en ihuga hjemstedspatriot.

Advertisements

Legg inn en kommentar