On the road again med retning havet.

Og DA begynner ferien sånn på ordentlig. Vi sier hadet til hytta i Arkansas og legger ut på tur. Beste som er. Å ha et mål i det fjerne, men ikke vite helt hvor veien dit går. Det som måtte dukke opp, dukker opp. Vi har ikke planlagt annet enn at vi om 11 dager bør være i Miami for å rekke flyet hjem. Korteste vei til havet er 9 timers kjøring, og det er dit vi vil.

Mais, korn og bomullsåkre,

Mais, korn og bomullsåkre,

Vi passerer enorme bomulls- og maisåkre og konkluderer med at det i dag må være den store-store bråtabranndagen fordi det ryker fra annen hvert innhøsta acre. Vi tar småstopp som ikke resulterer i de helt store opplevelsene, som f.eks ved et Amishutsalg. Med kameraklar knipsefinger sniker jeg meg rundt i utsalget på leit etter en vaskekte religiøs stakkar i kjole og kyse, men finner ikke en eneste en. Vi kjøper en ost og et bilde og føler oss litt snytt.

Igjen sluker vi mil og syns det er morsomt hver gang vi passerer steder som egentlig er andre steder i verden. Jeg antar at det er arven etter emigrantene; Denmark, Damaskus, Hamburg og Camden. I småbyen Transylvania passerer vi en nedlagt og overgrodd highschool. Skulle nesten tro at de hadde gjort det med vilje. U-huuuu.

Hvis vi misser velkomstskiltet, er det bare å finne første snuplass og prøve passering på nytt med klart kamera.

Hvis vi misser velkomstskiltet, er det bare å finne første snuplass og prøve passering på nytt med klart kamera.

 

For hver miles som tilbakelegges, stiger temperaturen. Vi dro fra et Arkansas med 72 F. Noen timer senere viser tempmåleren 89 F, og Prøis er sulten. Det er han forresten alltid.

Her bør man ikke danse på bordene!

Her bør man ikke danse på bordene!

 

 

 

 

I staten Louisiana, ved vakre Mississippi, i en bitte liten småby, finner vi en  fiskerestaurant som har sett sine bedre dager. Helsetilsynet hjemme hadde vel stengt herligheten sporenstreks, but who cares. Når Prøis er sulten, er han ikke i stand til å vente i to sekunder!

Mens vi venter på maten guider en tannløs innfødt oss gjennom fisk og kryp ved Mississippis bredder.

Fikk ikke akkurat lyst til å plaske med tærne i vannet  ...

Fikk ikke akkurat lyst til å plaske med tærne i vannet …

Så er det også litt å se på. En stim (kan man si det om skilpadder i flokk?) av velfødde skilpadder plasker på grunna under uterestauranten og digre monsterfisker dukker iblant opp for å snappe til seg en og annen pommes frites som den tannløse så gavmildt deler med dem.

Da en slange kommer svømmende sier den tannløse; -Very dangerous, og gjør en grimase. Antagelig syns han at det er festlig å skremme dumme turister.

Prøis er fornøyd! Maten kommer hvert øyeblikk!!

Prøis er fornøyd! Maten kommer hvert øyeblikk!!

Uterestauranten ved Missisippis bredd, har det spinkleste reisverk som tenkes kan, er malt i hvitt og lyseblått og har lyslenker i trærne. Den tannløse preker fremdeles, og det på så bredt sørstasmål at vi skjønner litt mindre enn halvparten av det han sier. Fønvinden kiler kinna våre. Det eneste som mangler er at Forest Gump kommet løpende innom.

Og maten?

Jo, den var god den! Jeg slo til med alligatorboller, noe kverna friterte kjøttgreier, men godt var det!

 

 

 

Hvis teorien min stemmer, så skjønner jeg likevel ikke hva Martha og Ari hadde her å gjøre ...

Hvis teorien min stemmer, så skjønner jeg likevel ikke hva Martha og Ari hadde her å gjøre …

 

På veien videre passerer vi Tallulah. Jeg stusser lenge før jeg konkluderer med at jeg tror at det kanskje er navnet til en av døtrene til alliansen Martha/Ari. Kanskje det er her de hadde seg? Øya ramler omtrent ut av hue på meg der vi kjører gjennom byen, ikke fordi jeg tenker på hva Martha og Ari kan ha bedrevet, men fordi Tallulah er en gansterby av de store.

På hvert gatehjørne står gjenger samla, det er bling bling, løshår, høye hæler og rånebiler. Nei, sier Prøis da jeg slår på kamera, og det er kanskje best å la være. De er sikkert hyggelige altså, folka i Tallulah, men hvis noen skulle legge seg på hjul for å ta tullingene som kjører sakte rundt og fotografer, så ville vi ha et stort problem, et språkproblem. Innfødt sørstatsmål er ikke for amatører.

YEAH, to stater på noen timer! Veien krongler seg litt frem og tilbake over grensene.

YEAH, to stater på noen timer! Veien krongler seg litt frem og tilbake over grensene.

 

Igjen krysser vi en statsgrense. Mississippi!

Et flott skue. Floden altså. Ok, mannen også da :-)

Et flott skue. Floden altså. Ok, mannen også da 🙂

Floden er vakker, himmelen er rosa og velkomstsenteret er stengt.

Velkomstsenter finner man for hver ny stat. Her kan man få gratis kart, tips om hva som skjer, hotellanbefalinger osv. Vi plukker med oss noen brosjyrer som ligger utenfor og jeg jubler: Kuponghefte! Det har jeg sett på TV. Om man bruker hue kan man handle varer for tusenvis av dollar og bare betale noen usle cent, men kuponger dreier seg ikke bare om matvarer, også om hoteller.

Vi plotter inn nærmeste kuponghotell på GPS’n og havner i småbyen McComb. For 49 dollar får vi overnatting, frokost og to nye kuponger, denne gang til nærmest bar. På kupongen står det «Second beer free», og siden vi allerede er på kupongbag’en er det vel bare å fortsette. Baren er akkurat så nedslitt som jeg har sett på film at barer kan være. Folk flokker seg rundt de fire biljardbordene mens en sliten DJ spiller countrymusikk. Et par politifolk vimer innom, og Prøis og jeg bestiller hver vår øl. I neste runde skal vi levere fra oss kupongene! Igjen får jeg denne følelsen av å være midt i min egen film. Det er det som er så snålt med å reise rundt i USA: Man kommer til steder man aldri før har vært, og likevel virker alt så kjent, fordi vi har sett det før, sånn ca en million ganger på film 🙂

Jadda!

Jadda!

Mississippi. (Har lært meg alle dobbeltkonsonantene nå)

Mississippi. (Har lært meg alle dobbeltkonsonantene nå)

Advertisements

Legg inn en kommentar