Øksemorder eller armadillo?

Ei uke unnagjort og jeg har vært gjennom den sedvanlige nedturen, før jeg innser at sola skinner og kaffen er god,

Jeg klarer liksom aldri å «lande» her uten at tanken på «hva pokker gjør jeg her» dukker opp. Hva er vitsen med å fly halve jorda rundt for å sitte bak et skrivebord i utmarka i Arkansas?

Og Prøis stråler og overkompenserer for hengeleppa mi. Er det ikke fint her? sier han. Er det ikke trivelig? Nei, nå har vi det godt du! Kunne vi hatt det bedre?

Nei, da, svarer jeg tappert. 30 grader i skyggen er jo for eksempel ikke så dumt når jeg leser at det blåser katter og regner padder hjemme. Dessuten har det kommet hester på ranchen som har ligget brakk og øde alt for lenge.

Norway Ranch har ligget brakk i noen år, men endelig ser det ut til at det blir drift igjen. To hester er på plass. Det er en god begynnelse!

Jeg har sett litt for mange øksemorder filmer

I natt bråvåkna jeg av slepende skritt rundt hytta. Jeg tuller ikke. Jeg holdt på å tisse på meg av skrekk. Grunnet varmen, og det faktum at jeg nekter å innstallere air-condition, står alle vinduene pip åpne, dog med netting foran, ellers hadde vi vel blitt spist opp av alt som summer og flyr.

Jeg våkna altså i stummende mørke, akkompagnert av sirisssirener og noen hundre desibel froskegnål. Det gikk noen utenfor, og ikke bare gikk, som allerede skrevet – skrittene var SLEPENDE.

For øya flimra bilder av en halt øksemorder (den slepende lyden var selvsagt foten, eller øksa som utysket trakk etter seg). Jeg så for meg skrekkens kjeller, som jeg aldri, ALDRI, ville slippe ut av. Ingen ville heller savne oss om det var en maniac der ute. Garantert ville det gå i alle fall en uke før noen der hjemme ville begynne å lure.

Jeg ruska i Prøis og hviska: -Det er noen der! Hvorav han mumla at det sikkert bare var armadilloen som bor i lia her. Armadilloer er «gumlere». De roter, grynter og snøfter mens de bedagelig tusler avsted.

-Nei, det er noe på to bein, fortsatte jeg skrekkslagen. Hvorav han repliserte at det var det dummeste han hadde hørt, siden man kunne ikke avgjøre på lyden om noe gikk på to, eller fire ben.

Jeg var gråten nær, men Prøis ville bare sove og på utsida subba og subba det.

Serriøst, det er ingen INGEN som går rundt husa her. Det bor ikke folk her! En og annen hyttenabo, jo da, men bortsett fra det får jeg alltid følelsen av å være det siste gjenlevde mennesker på jord når jeg er her.

Fullmåne og jakten på en øksemorder …

Horrorkjeller i Arkansas

Neste morgen gikk jeg sju ganger rundt hytta og lette etter spor. Sørgelig nok var det nothing obvisly å se.

-Armadillo, sa Prøis, da jeg begynte på den åttende runden. – Du får utstyre deg med lykt og kjøpe deg sånn duck dynasty kamuflasjetelt på Walmart, fortsatte han. – 83 dollar, og så setter du deg nedi lia i natt så får du selv se.

Og så lo han, i omtrent en halvtime.

Liksom! Men jeg har lagt ut ciabattafeller, fire stykker, sånn ca ut fra hvert hushjørne, så om jeg ikke skal tilbringe natta i kamotelt så skal jeg i alle fall spane med lommelykt fra vinduene.

Og hvis ingen hører mer fra meg, så var det ingen armadillo. Da ligger jeg lenka in the deep of a horror kjeller sammen med en dullion edderkopper, i Arkansas et sted. Hadet!

Edderkopphule noen meter fra hytta. Beistet har spunnet en trakt inn i hula og sitter der inne og venter …

 

Advertisements

Legg inn en kommentar