Når Prøis ringer …

… på fredagskvelden og melder at han er kommet vel frem til Beitostølen, blir jeg sånn pussig glad i ham. Det e’kke det at jeg ikke er glad i fyren de andre dagene i uka, men det er liksom noe eget når jeg vet at jeg ikke ser ham på noen dager. Velbekomme, trøster jeg når han lirer av seg de sedvanlige ordene om at han slett ikke syns det er SÅ stas å klimpre på gitaren og jodle i micen. – Men det blir fint når helga er over og du kommer hjem igjen, sier jeg. – Ja da, svarer Prøis, og legger til at han lurer på om han kanskje egentlig begynner å bli for gammel for trubadurvirksomheten.

Kjekken!

Jeg innså min begrensning og avslutta aldeles frivillig en gang i forrige tiår. Da hadde jeg fått nok av fulle folk og hadde hørt «ta en du kan a» cirka ørtitusen ganger, men lærerikt var det på alle måter:

Hyggeligste minne: Da jeg som høygravid fremdeles var syngedame og en riktig gentleman snublet frem til synten, klasket en hundrelapp på tangentene og snøvlet»kjøp noe pent til babyen.

Fæleste minne: Da en oldis på dansegulvet segnet om av hjerteattakk og jeg fortsatte å synge: «Why does my heart go on beating»

Festligste minne: Da Pål booket meg alene til en (trodde han) dølg spillejobb i Stavern og så viste det seg av selskapet fikk prominente gjester. Dronningen danset riktig mange danser den kvelden, mens kongen tok kun en – med sin fru. Jeg funderte fælt på om jeg skulle spesialtilpasse repertoaret: Dancing Queen, King of the Road, Killer Queen, Kaaanskje kommer kongen, Lion King … men jeg lot det være.

Mest hysteriske minne: Vi var booka til en fire dagers spillejobb i Kristiansand. – Jøsses, jeg trur det må være noe ekstra i Kristiansand denne helga, sa Prøis da vi kom frem, for det var glitter og stas og texmexreklamer overalt. – Jøsses, sa Prøis på nytt. – Jeg trur det må være noe sambagreier i byen. Han pekte på en plakat der det sto: «Direkte fra Rio de Janeiro – Los Prøisos har landet». Vi skjønte det ikke før vi entret lokalet og arrangøren tredde på oss hver vår sombrero. De fire kveldene ble lange og svette, gitt. La Bamba og Girl from Ipanema imponerte ikke lenger når de var spilt syv ganger hver i løpet av samme kveld.

Mest nervøse minne: Første spillejobben, tror kanskje det var i 1991. Vi kalte oss «Two Hearts» (rødme) og hadde grini oss til en jobb i Holmsbu på Privaten.

Søteste minne: Sommertrubadurjobb på andre siden av fjorden på Spahotellet. Ola (15) skulle hente meg om natta med båt og jeg oppdager noen underlige lys rundt huset vårt. Den mørke sommernatta hadde fått poden til å fundere. Han så godt hotellet, og for å være sikker på å finne hjem igjen hadde han trukket skjøteledninger og lyssatt huset utvendig med det han fant av stålamper, leselampers og spoter.

Advertisements

Legg inn en kommentar