Monstrene har våknet!

Da Veslemøy (15) vrælte i vilden sky, beinfløy jeg ned trappa for å se hva som sto på. Midt på kjøkkengulvet sto to monster og stirra hverandre innbitt i øya. Jeg så ingen kjønnsorganer, men det slo meg sporenstreks at dette måtte være en kamp mellom hannkjønn. Det rykket i kjevene deres, men ingen av dem så ut til å tørre å ta neste skritt, en skikkelig hook eller innersving, et tramp eller angrep av større karakter.

Ikke bare et - men to beist - på MITT kjøkkengulv!

Veslemøy skrek og pekte på de to. Sjøl ble jeg kvalm. Da jeg bønnfalt Veslemøy om å fjerne dem, hylte hun bare enda mer. Jeg klarer å ta edderkopper nå jeg må, når det ikke er noen annen utvei, men her var det to feite fyrer på en gang, og om jeg bomma, ville minst en springe i skjul på null komma niks, og selvfølgelig ville jeg bomme, for å sette inn en dobbel fulltreffer når beina var mer dvasne enn lutefiks, anså jeg som en umulighet.

– Støvsugeren, hviska jeg og sjangla til skapet der sentralsugeranordninga med to meter skaft sto. Det var like før jeg kasta opp da den første ble svuppa opp og forsvant kaste i kast innover i slangen. Nummer to sto perpleks tilbake og ble et lett bytte.

Kjelleredderkopper er svære beist. Antagelig bor det en dullion av dem rett under beina mine. Straks sola begynner å varme, smyger de seg frem og setter seg på KJØKKENGULVET mitt. MITT. Jeg er ikke så hysterisk redd for dem at jeg kaller meg fobisk, men om en uforvarende kommer nær meg eller inntar mitt element, begynner jeg å grine.

– Hvordan går det med deg, spurte en av regissørene meg på Den store reisen for et par år tilbake. – Jeg er sliten, pep jeg. – Jeg har ikke spist ordentlig på to uker, jeg sover dårlig om natta, jeg har diare, og jeg er så fordømt lei regnværet at jeg tror jeg spyr, men en ting er bra, og det er at det i alle fall ikke finnes sånne svære edderkopper her.

 

Jungel-edderkopp ...

Det må ha vært en gavepakke. For noen timer senere, selvfølgelig mens kameraet rulla og gikk, kom en indianer og skulle absolutt vise meg noe. Det var ikke indianeren som hadde funnet på det, men den norske regissøren. Da jeg fikk presentert en monsterutgave av et åttebeint vesen, grein jeg i 24 timer. Jeg grein helt til regissøren ble irritert og gav meg en colaboks for at jeg skulle slutte å grine, noe jeg også gjorde.

I jungelen kan edderkopper faktisk være farlige. På kjøkkengulvet mitt er de ikke det, men jeg griner litt likevel og skjønner ikke helt hva det er med disse skapningene som er så fryktinngytende.

Advertisements

3 thoughts on “Monstrene har våknet!

  1. Å uff, glad det ikke var hos meg. Vet ikke helt hvordan jeg ville ha reagert da. Er ikke akkurat mine favoritt dyr, for å si det slik. Kjempe fin blogg du har:) Tror det er første gang jeg er innom her så la igjen en kommentar:) Ha en fortsatt fin dag:) Hilsen Elin;)

  2. For en ekkel edderkopp da. Her på Toten har vi ikke av dette slaget som jeg vet om i allefall. Ikke vil jeg se etter de heller. Men på denne tiden på høsten er det mange av disse ekle krypene som kommer frem. Drepte bare 3 stk i dag og enda har jeg en under trappen. Digger serien som går på tv av deg og familien. Gode foreldre dere er :)))) Stå på. Klem fra Camilla fra Toten

    • jeg freaker fullstendig ut av disse monstrene, jeg hater hater hater dem. De er grandiose og bor visstnok i mørket i kjelleren, så hvorfor de da på død og liv iblant våger seg opp er fullstenig uforståelig. Klem tilbake 🙂

Legg inn en kommentar