Manatees på rehab.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

-Så hva gjør vi nå? spurte Prøis da vi begynte å få nok av slaraffenlivet på Mexico Beach. -Aner ikke, svarte jeg, -men jeg har veldig lyst til å se ei sjøku. Prøis som ikke er like opptatt av å bla i reisebøker og brosjyrer som meg, så ut som et spørsmålstegn og jeg ba ham slå opp på side 231 i Gyldendals reiseguide Florida, avsnittet som handlet om Manatee Spring. Og så dro vi dit.

Reisehandboka beskrev en glassklar kilde, godt egnet for snorkling, der man kunne svømme med de store dorske manatees, som er en slags mellomting mellom elefant og flodhest. Fordelen ved å reise utenfor sesong er at man får turiststedene for seg selv. Bakdelen er at det som er beskrevet som turistagn ikke alltid fungerer like godt utenfor sesongen.

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt ...

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt …

Og etter å ha kjørt i seks timer for å komme til Manatee Springs skjønte vi fort at her ble det ikke noe snorkling på Prøis og frue. Over den grønne kilden lå et teppe av mygg og forøvrig var dammen øde. -For kaldt, sa en skogvokter. -Manatees følger varmtvannet og er ikke her på denne årstida.  Og det er bading på egen risiko, la skogvokteren til og pekte på skiltet med advarsler om aligatorer.

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet :-)

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet 🙂

Vel å gå en tur på stien hadde vi nå uansett ikke vondt av, og er det noe de kan her borte så er det å legge til rette. Rundt dammen og langsetter elva nedover var det lagd kilometervis med gangbruer, så vi gikk og gikk. Riktig fint var det langsetter Suwannee River.

 

 

 

– Så hva gjør vi nå? sa Prøis da vi hadde tråkka nok rundt i det grønne og igjen satt i bilen og kikka på Floridakartet. – Aner ikke, svarte jeg. – Der ser det fint ut, sa Prøis og pekte på Cedar Key, endepunktet på vei nummer 24. Og så dro vi dit.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key er en sjarmerende, liten, men svær fargerik fiskelandsby. Byen er oppkalt etter sedarskogen som engang vokste der, men som på kort tid ble hugget og ble til blyanter.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Igjen, siden vi reiser utenfor turistsesongen hadde vi byen omtrent for oss selv, men mat fikk vi da tak i, og hyggelig selskap fikk vi også, av en forvillet sjel fra Idaho som også hadde fått det for seg at hun skulle teste ut hva Cedar Key hadde å by på en septemberukedag.

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Under middagsamtalen fikk vi testet ut hypotesen at det ikke skal mange ledd til før alle har en felles bekjent. Noen tastetrykk via facebook og man finner raskt felles venner, og helt sprøtt, via et ledd, hadde vi EN felles bekjent med Mindy fra Idaho.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Greia var at hyggelige Mindy hadde en fortid som reisende i «Up with people», som samme sesong hadde med to nordmenn, og voila, via Mindys norgesvenn, fant vi et bindeledd.

 

Etter en god natts søvn der jeg fortsatt drømte om sjøkuer, fortsatte vi å leite etter arten den kommende dag.

Noen timers bilkjøring sørover lå Homosassa Springs State Wildlife Park, et redningssenter for skadede viltdyr, også sjøkuer. Og wow var det verdt et besøk.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

Jeg fikk sett sjøkua mi, og ikke bare en, men hele fire på rehab. Vi fikk være med på mating av de store, merkelige dyra som er harmoniske salatspisere, men som ofte dessverre får en propell i hodet og er utrydningstruet.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

-Alt skadet vilt som kommer oss i hende blir tatt hånd om, fortalte en av viltvokterne, og derfor ble det en lang dag i parken, men mye å se på, alt fra sjøkuer til blinde aligatorbeist til måker.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

 

I morgen skal vi være skikkelige turister. Selv om vi ikke har unger med, greier vi ikke å styre oss. En temapark eller to i Orlando må vi ha med oss.

Jeg elsker temaparker og spesielt showene går rett hjem hos meg. Så etter sjøkunirvana i dag skal jeg i morgen la meg underholde med plast og fjas, fyrverkeri, glitter og glam.

Vi har enda ikke blitt enig om hvem park vi skal besøke. Og blir vi ikke enige, tja, da får vi ta kniv, saks, stein, da, så får den som vinner bestemme 🙂

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

 

Manatees. Et flott syn!

Manatees. Et flott syn!

Flamingos.

Flamingos.

 

 

Advertisements

Legg inn en kommentar