He he, hi hi, ho – lokalradio!

Dag fem på turne.

Lokaltradio, noe for seg sjæl, ass.

Jeg reagerer omtrent likt på sirkus og lokalradio. Det er som om en gjennomgripende følelse av noia brer seg i sjela og jeg vingler i valget; le eller grine, applaudere eller fnyse? Vel, lokalradio er i alle fall ærlig. Man får som lovet: Det er lokalt og sikkert moro nettopp for de lokale. For alle andre er det særdeles irriterende.

14 dager med Radio Trøndelag

Grunnet manglende bilDAB, er vi på vår rundreise i Nord-Trøndelag ubønnhørlig underlagt Radio Trøndelag. Etter fem dager begynner jeg å tvile på om jeg vil komme mentalt skikket fra det. Under gårsdagens kjørestrekk Namsos/Kolvereid tuna Prøis igjen inn på den lokale moroa.

-Ikke vær så tverr, sa han da jeg protestere. -Ta det med humor.

Vel, å lytte til nærradio med humor er faktisk lettere sagt enn gjort. Mens man kan mistenke radioverter i P4 og dets like å ha røkt sokka sine, er nærradioenes radioverter så alvorstynget at man får en følelse av at deres siste stund er nær og man føler for å sende dem en bukett roser til trøst.

Vi var kommet sånn halvveis til Kolvereid da kveldens radiovert annonserte konkurransetimen, men det håpefulle tilnavnet «mens vi venter», og det man ventet på, som programlederen videre fortalte, var kveldens BINGO. YEAH! Oh boy!

TURNÈ MED PRØIS:

Jeg rødmet da sjette innringer heller ikke kunne svare

Jeg plukka frem blokk og penn og noterte flittig da første konkurranse; bokstavrebus, ble presentert.  BAADNEERRIHKSS. Morsomt, tenkte jeg oppløftet og nikket glad. Det var kanskje ikke så dumt likevel å gi Radio Trøndelag en ny sjanse.

Og mens lytterne funderte og stokket bokstavene, var det tid for innringerhilsener. Ikke umulig hadde studioteknikkeren kobla ringelyden rett i programlederens mic, i alle fall var det et under at Prøis ikke skjena bilen i grøfta da første telefon skar inn.

-Det e´n Halvor oppante Skråva. Æ vil hæls tel hu Gunvor borti Vika.

-Nei, e det dæ? Kossen står det te? He du blitt kvitt bronkitt´n din?

En dose særdeles lokalt intimiteter senere, i blandet 15 hilsner der opptil flere hilste til forrige innringer, var det klappet og klart i studioet for spørsmålsrunde. Bra, tenkte jeg, for ennå hadde jeg ikke fått kål på hvilket ord bokstavene skulle bli. Igjen kima det så vilt og hemningsløst at Prøis som sliter med tinitus nær gikk i spagaten.

-Det er egentlig rart at så mange ringer inn? sa jeg, -for jeg har ennå ikke hørt programlederen si telefonnummeret!

Åtte innringere senere, hadde ikke en eneste salig sjel hosta opp rett svar på innringerspørsmålet og både Prøis og jeg begynte å føle med programlederen. Ikke engang da han tok en «spansk» en og bød på et usannsynlig lett avledningsspørsmål, klarte innringeren å svare. Og det var omtrent DA det skjedde at den tumulterte bokstavrekken lyste som en åpenbaringen fremfor meg.

-Svaret er arbeidshansker, brølte jeg. -Men for pokker, hva er telefonnummeret?

Lokalradio = mental meltdown

Samtidig nådde vi fergeleiet med havet rett ut og noen sekundmeter mer i vindkasta enn vi er vant til, samt null niks radiosignal.

-Det e´kke mulig, ropte jeg. -Her har jeg svaret, men jeg vet jo ikke telefonnummeret.

Google det da, sa Prøis, oppgitt, men gjett; Selvfølgelig var det null niks nada snev av mobildekning på fergekaia.

-Se der er det en elg, sa Prøis, og riktignok; en langbent rakker kikket ut mellom buskene og glodde olmt. Jeg glodde like, eller enda mer olmt, tilbake mens jeg krølla sammen lappen med bostavrablinga.

Gud, jeg savner P1. Meget mulig må jeg bite i det sure eplet, som DAB, faktisk er, og kjøper en sånn dings når vi atter en gang nærmer oss bebygde strøk, for jeg frykter total meltdown for min mentale helse hvis jeg skal ha Radio Trøndelag på øret i en uke til.

TURNÈ MED PRØIS:

Advertisements

2 thoughts on “He he, hi hi, ho – lokalradio!

Legg inn en kommentar