Kvalmetoppen nås et sted på vei mot Glesvær

DAG 27 på EPOS

Nå har jeg vært om bord i nesten en måned. I går kveld begynte det å klø i beina. Det nærmer seg hjemreise. Jeg begynner å bli utålmodig, men først en lang torsdag med tre stopp/tre program og lange kjørestrekk mellom slaga.

Misje viser seg å være en perle med vakre hvite sjarmerende hus og mye aktivitet. Det gamle salteriet er under opp-pussing, og for et prosjekt. Bygget er enormt. Her ble det salta sild i gamle dager, forteller skipper Jacop, salta ned og lagt i tønner og skipa videre. Saltinga gav arbeidsplasser i fleng og særlig var det kvinner som jobba i salteriene som det fantes riktig mange av langsmed kysten.

Vakre Misje, og solgløtt 🙂

Kassert laksepappa i Tveitevåg

Dagens andre stopp er; Tveitevåg. Her har EPOS bryggeplass på smoltanlegget som eies av selveste skipsreder Fredriksen. Visstnok har typen flere slike anlegg rundt omkring. Et smoltanlegg er en babyfabrikk for lakseyngel som selges videre til lakseoppdrettere. Her gjelder ikke “de gamle er eldst”, for når du blir svær som en gauda – så ender du i kasseringsboksen.

Jeg får meg en overraskelse, gitt, da jeg titter opp i en slik en. Maken til laksebeist har jeg ikke sett før. De er monterfisker, fiskebeist. Jeg tenker på den aller største gjedda noen noensinne hadde sett, til Øystein Sunde. Nå har de gjort jobben sin. Snipp, snapp, snute, og så sier vi takk til deg.

Sotra-brua, på vei til Glesvær

Dagens tredje stopp er Glesvær. Igjen er det et stykke å reise. Vi passerer under Sotrabrua og tøffer videre i ti minutter solskinn, ti minutter regnvær, ti minutter solskinn.

Blundebu, timeoutkåk, fristed, skrivestue?

Et eller annet sted på vei utover blåser det opp, eller kanskje vi er i en glippe med havet rett ut, i alle fall bølger det brått og heftig resten av turen. I dagens siste forestilling ender jeg dermed på kvalmetoppen, hva denne reisen angår. Da er det morsomt å være heks, må vite!

På vei til Glesvær i skumringa.

Glesvær er et utrolig vakkert sted, men siden det er mørkt, får jeg ikke foreviga det. Det anbefales å komme tilbake i august, kan den lokale bokbåtkontakten fortelle, for da holder de Periferi-festival her med full rulle.

Så er jeg kommet til siste kveld om bord. Vemodig? Jo, faktisk . Det har vært litt av en reise. Så mye kjekke folk å møte, så trivelig om bord. Nå får jeg begynne å pakke så smått og lade opp til morgendagen med to program, før det bærer hjemover.

Det siste fredagsstoppet er avlyst på grunn av uvær utaskjærs. Går vi til Telavåg, kommer vi oss ikke tilbake før det løyer, og hvem vet når det gjør det, sier skipper Jakop. Jeg er egentlig ganske fornøyd med avlysninga. (Sorry asså.) Det gir meg bedre tid til å pakke og sikker margin de lux på å rekke flyet hjem i morra kveld. Jeg hater å ha dårlig tid. Jeg sitter heller og venter tre ekstra timer på flyplassen enn å komme hastende i siste lita.

Advertisements

Legg inn en kommentar