Hver januar blir jeg sykelig opptatt …

… av hvor mange kilo jeg veier. Fortrengelseperioden starter ca oktober da jeg spiser meg opp mot jul og alt går over styr fordi sukkertilgangen er uendelig. Jeg syns liksom at jeg fortjener det og det er ikke vanskelig å finne argumenter: Høsten er altfor lang/det er kaldt/vinteren er allerede kommet = naturfenomener går rett hjem i argumentasjonsrekker. Jeg jobber mye = belønning. Jeg savner ungene mine = trøst.  

Så jeg eter, og ikke bare for å bli mett. Hvert lille måltid er en gastronomisk opplevelse, det handler altså om nytelse og ikke om å stille et sultbehov. Jeg har forresten vært skrekkelig sulten. 3 uker i Amazonas. Etter to dager i jungelen forsto jeg at jeg egentlig aldri hadde vært ordentlig sulten før. Jovisst hadde jeg tidligere vært gjennom x-antall pinsomme slankekurer, men likevel var jo tilgangen der, det handlet om valget mellom å være sulten eller å åpne kjøleskapet. I jungelen derimot var det ikke noe kjøleskap. Det var ikke noen Shellpølser å finne rundt neste sving heller. I jungelen var vi prisgitt det våre Waoranivenner spiste: Ape, ekorn, flaggermus, villsvin, rokke, biller, maur. Etter den fjerde dagen spiste jeg apekatt og syntes det var helt greit fordi jeg var sulten. Skrekkelig sulten.

Å ikke ha den vante tilgangen på mat, ble en lærerik indre opplevelse og jungeleventyret var en effektiv slankekur. Hadde jeg fremdeles vært der – ville jeg antagelig vært sylslank og smekker i dag, men jeg er jo ikke der – men her, tilbake i mitt element hvor jeg nyter mine måltid.

At jeg overspiser hadde ikke vært et så stort problem hvis jeg f.eks hadde vært snekker, men det er jeg jo ikke. «Det her jobbet er inte bra for figuren», har Margit Sandemo sagt. Jeg underskriver på den. Å være forfatter er drepen for figuren. Hver dag står jeg opp, går 4 meter til badet, 4 meter tilbake, ned trappa, spiser frokost, opp trappa der kontoret mitt ligger vegg i vegg med soverommet, er stillsittende foran PC’en i 4 timer før jeg går ned trappa, spiser lunsj, sjekker facebook, opp trappa, 1 nye time foran PC’en før sukkersuget tar meg og jeg LØPER ned trappa, bruker noen kalorier på å rasere kjøkkenskapene etter noe å putte i munnen, bestiger trappa, 1 ny time ved PC’en, gjentagelse, ned trappa, endelig middag, 5 meter til stua der et monster av en reckliner sluker meg for resten av kvelden, for da er jeg SLITEN. Sliten i hue etter å ha klodret ned noen tusen ord, og så kommer Prøis og klapper meg på hue og sier at jeg er flink, før han kjører til Shell og kjøper smågodt fordi jeg fortjener det. 

Prøis har en sånn feeder-tendens. Han lager fantastiske småretter og pusher på meg sukker så det ikke er klokt. Så kommer januar og jeg manner meg opp til å skru på badevekta, noe som sjelden blir en hyggelig opplevelse. I fjor januar ble jeg så fysisk uvel av badevektepisoden at jeg resolutt gikk til innkjøp av en step-maskin. Den hardeste workouten jeg har hatt med den, er imidlertid balet da vi flytta og maskinen selvsagt skulle med. Så hvilken strategi blir det i år? Lavkarbo? Ikkeno poteter, ris eller brød? Hva er det igjen da? Det er en trøst at Prøis syns jeg er fin som jeg er. Det enkleste er kanskje å forbli slik.

Advertisements

One thought on “Hver januar blir jeg sykelig opptatt …

  1. du veit å få satt ord på det Christin!
    …begynte så ivrig med ribbemarsj her etter jula…men når man legger den marsjen opp til å foregå blandt annet lørdager og den ender med en pils i kleiva…så kunne man holdt seg innendørs!
    ..målet mitt er å holde meg der hvor jeg er, og skulle vektnåla peke litt nedover ( ikke akkurat veldig store sjangser for det men..) så blir jeg jo veldig glad, om det så bare dreier seg om 2 kg!
    ….helt enig med Prøis jeg…fin som du er du!

    lørdagsklem fra Rikke!

Legg inn en kommentar