Gullrutens overlevelsesstrategi

Så er Gullruten 2013 over, og noen pris ble det ikke. Søren og. Hadde Forbindelser vunnet kunne vi nemlig ha pekt nese til alle som ikke så programmet, og sagt: Skjønner dere nå at dere gikk glipp av noe?

Tuva og jeg er klar for Gullruteshow.

Tuva og jeg er klar for Gullruteshow.

Gullrute er en selsom opplevelse, i alle fall når man er 48 år og fra Svelvik. Dumme meg hilste gledesstrålende på Mariann Hole fra Halvbroren, fordi jeg i et forvirra øyeblikk var sikker på at jeg kjente henne, men hun hilste like gledesstrålende tilbake, så kanskje hun var like forvirra som meg. For det blir man, forvirra altså, for det er kjente fjes overalt, og det gjelder ikke å ha øya altfor mye på stilk og oppføre seg som om mingling i de kretser er noe man gjør både titt og ofte. Liksom.

Jeg lurer på om egentlig alle føler seg like bortkomne som meg på slike happeninger? Men showet var fint da, og vi satt som på nåler med god tro på at det skulle gå vår vei, og planen var klar. Alle skulle opp på scene og motta pris. Da vi i etterkant så at “Beste dokusåpe” ble degradert til sammendrag, var vi alle enige om at det hadde vært århundrets nedtur om vi hadde vunnet – og det likevel ikke hadde kommet i tv-ruta. Det gjelder å holde humøret oppe og finne gode forklaringer som gagner saken. Vi fant forresten ut at Guri Solberg var Forbindelser-fan, så noen var det dog som så serien.

Sola skinner på girlsa fra Forbindelser. Her i usedvanlig godt humør før vi taper ...

Sola skinner på girlsa fra Forbindelser. Her i usedvanlig godt humør før vi taper …

Mamma Prøis på den røde løperen ...

Mamma Prøis på den røde løperen …

Festen var et kapittel for seg sjæl. En har liksom to valg; å gå hjem og legge seg eller ta en sving i taklampa, noe som innebærer flydium i sådann mengde at alt blir moro uansett. For de som jobber i tv-bransjen er Gullruten en minglemulighet av dimensjoner der alle treffer alle. For oss som tilforlatelig er innom, blir Gullturen litt sånn ingenmannsland, der man selvfølgelig kjenner de som arbeidet med produksjonen man medvirket i, mens alle andre blir en stor grå masse. En riktig stor en også! Så hvordan overleve kvelden? Jeg plasserte meg i en sofa i kjelleren (jepp, akkurat så sofistikert ble det) der lydnivået var innafor mulighet til å kommunisere med folk, og med x-antall mohito innabords ble det en fin kveld. Tuva og Synne ruula dansegulvet og var kun nedom når behov som f.eks. å kvitte seg med sko eller ekstremtørste meldte seg. Jeg var også på dansegulvet, i sånn ca 40 sekunder, i et forsøk på å kapre tilbake skoa mine som Tuva snuppa fordi hennes egne demonsko hadde tatt livet av henne om hun ikke hadde fått låne mine. Dansegulvet ble altså inntatt kun fordi jeg ville hjem. Klokka var to på natta, og festløvene på dansegulvet kunne bare fortsette for min del, selv hadde jeg fått nok av det glamorøse kjellerlivet og tusla ut i Bergensnatta.

Det er jo litt moro da. Ikke hver dag man er "offer" for blitzregn.

Det er jo litt moro da. Ikke hver dag man er «offer» for blitzregn.

I dag, dagen derpå, har Tuva fortalt meg sånn ca hundre ganger at hun aldri har hatt det så gøy før i hele sitt liv, samt at hun har foretatt en uhøytidelig kåring av meg som “Worlds best MUM, ever”, noe jeg tror har sammenheng med nattens frie tilgang i baren på mitt bankkort.

Så her sitter vi da, stuck i Bergen (thank you Widerøe). Dagen skal brukes til; selvfølgelig å se reprisen på Gullruten og innta mengder med søplemat.

“For et liv” sukker Tuva. “Dette kunne jeg lett vendt meg til.”

Advertisements

One thought on “Gullrutens overlevelsesstrategi

Legg inn en kommentar