En liten tur på hytta :-)

Prøis har bygd hytte i Arkansas. Ikke spør hvorfor … Det tok ti år og en dulllion gutteturer – så var hytta ferdig. Det er både fint og ganske dumt å ha hytte i Arkansas. Prøis syns mest det er fint. Jeg syns iblant det motsatte.

Her er dagbok fra prærielivet mars 2017, Norway Ranch, Arkansas:

12.mars: Et av hovedargumenter til Prøis, når det gjelder hytta på denne sida av dammen, har i alle år vært «klima». Utrolig behagelig, ifølge Prøis, nærmest sydlandske forhold. Ehh, ja. Da jeg våkna i morges tenkte jeg at kanskje noen up there testa oss eller noe. Og som at Mobergs utvandrere taklet gresshoppesvermer, støvsuger jeg marihøner. Ca en dullion stk. Inne. Overalt. Nå er ikke marihøner det verste da. Maur hadde vært verre, eller edderkopper. Jeg har forresten gitt opp å ønske meg noe hver gang ei marihøne lander på meg for så å flakse videre. Og jeg dauer ikke av fem cm snø. Det har ikke snødd her på flere år. Jeg trur jaggumeg at vinterværet har venta på oss. Dessuten støvsuger jeg marihønene og slipper dem ut. I kulda. I’m a bad bad person som venter på neste trekk. Kanskje bilen kollapser, skråningen sklir ut eller en artig tornado finner det for godt å sveipe innom. Vel, varmeovnene står på full guffe, kaffe’n er god og i dag er det ikke stort annet å gjøre enn lykkelig nok; minst mulig.

20.mars: Og SÅ kom sommeren. 30 + og ikkeno mer å furte for. Prøis holder på med prosjekt veranda og jeg bruker dagene på å skrive. Utrolig hvor effektiv tida er uten tidstyver som TV og annet surr. Klenodiet «inntørka museskrott» har fått hedersplass på peishylla og Prøis gjør stadig hederlig forsøk på å blende inn blant lokalbefolkningen, siste forsøk i nyinnkjøpt «razerback-bukse» som på en harryskala fra 1-10 desidert befinner seg i toppsjiktet. Forsøk på walmartinternettshopping endte med samtlige bankkort sperret så der gikk vi på en smell. I morra skal vi på bruktmarkedraid. Igjen. Jeg ønsker meg verden største container for å shippe hjem piratbuktaprops og stæsj. Hunder på lasteplanet er ikke akkurat noe ukjent fenomen her borte, og disse to krabatene (valpene på bildet under) fikk sjarmørprisen. Vi har forresten oppdaga at det bor «noe» under vcerandaen … Det krisler og krasler  …

25.mars: Til frokost i dag stekte Prøis ei marihøne i eggerøra og forøvrig i dag har jeg regna på at amerikanere bruker ca 2 døgn av livet på å holde nede flushknappen på do. I dag har vi vært i Denmark, Damaskus, Scottland og El Paso, (emigrantene som en gang i tida navnga sine nye hjemsteder må enten ha hatt ekstremt dårlig fantasi eller litt for mye hjemlengsel, spør du meg) hele ruta i løpet av noen formiddagstimer med mål; bruktmarkeder. Prøis og jeg liker å kjøre bil og jeg syns jo sjæl at jeg er ganske medgjørlig, jeg er jo tross alt her liksom og veldig blid er jeg også, og kun et krav er ubønnhørlig absolutt: Nulltoleranse køntri. Radiokanalen «Timeless Arkansas» er garantert frisone så den hører vi på da. Nyhetssendingene i dag, innimellom masse kule 60 og 70 talls slægere har vært Obamacare, selvfølgelig, samt at staten Utah har senka promillegrensa/bilkjøring fra 1 til 0,5, hvorav restaurantnæringa sutrer og garanterer en storm av kommende konkurser. I går så Prøis en svart slange i bekken, men i følge den innfødte gravemaskinmannen som har tømt innkjørsla vår for sump (og frosk, stakkars små, ikke et kvekk mer å høre) så er det de korte, tykke, med STORT hode som er farlige, så hei og hå korte, tykke slanger med STORE hoder, dere skal jeg virkelig anstrenge meg for ikke å tråkke på.

31.mars: Besøk fra Svelvika ankommet og hytta er omgjort til «mancave de lux», men jeg holder på med mitt og gutta styrer med sitt. Prøis får ekspertrådgiving med trappelegginga av monsterbakken og mulig garasjebygging. Og om noen nyter vårsola hjemme; heldiggriser. Steike til uvær og drama på denna sida av dammen. I flere dager har det drønna, dundra og plaska ned uten like. Hvem ha’kke sett sånn psykofilm lissom, der strømmen går og man i lynglimtet skimter morder’n gjennom vinduet, ute på verandaen? Og det var forsåvidt det eneste jeg greide å tenke på, home alone, som jeg var og tordenbraka drønna sånn ca rett over hue på meg. Jeg kobla klokelig ut internett og satte radio’n på full guffings. Nå har jo værvarslere det med å overdrive da, men når det gjentas over eteren ca hvert 40ende sekund: Seek shelter. Tornado warning. It has hit the ground, så var det så skummelt at det bare var dritskummelt! Nå var det folk i Batesville som trengte å kjappe seg i shelter da, men Batesville e’kke så himla langt unna, faktisk var vi der for noen dager sine på fleemarkedrunden vår. Jeg var derfor verken smørblid eller høy i hatten da gutta returnerte og heretter nekter jeg, jeg rett og slett nekter å være her alene EVER again. Og som om ikke uværhelvete var nok: I dag under skriveøkta, snur jeg meg med følelsen «noen glor». Halvmeteren unna satt, jeg kødder ikke, et beist av en alienedderkopp. Dødelige våpen innen rekkevidde var brudenmagasinet «ditt brullup» så 200 kulørte sider gjorde brutalt ende på beistet og jeg kommer aldri til å sove en sammenhengende natt her igjen. Aldri. Om 23 dager returnerer jeg til moderskipet (les Svelvik) blek og kraftløs etter 42 dager i Arkansashelvete. 

02.april: Atter skinner sola og samboerskapet med tre stk staute karer forløper helt fint. Carpenters spiller på radio’n. Groundhog’n er ute og snuser og vi mater rådyra med «corn» fra walmart. Jeg skriver og får gjort en hel masse, gutta tutler med sitt og iblant kjører vi oss en tur. Lørdagene i Mountain View er en opplevelse med musikk på hver ledige plett, folk møtes og spiller, uten annet mål enn å ha det trivelig sammen og glede forbipasserende. Prøis og jeg har forresten ganske ufrivillig gjennomført reine villmarksekspedisjon. Ubetenksomt nok kjørte vi etter GPS som burde vært innstilt på IKKE velg skogsvei/hestetråkk/krøttersti. Så nå vi veit hva hutteheita har å by. Endte med å måtte rygge et par miles i bushen og stemninga va’kke overvettes god i bilen. Da vi omsider møtte folk var det en Fidel Castro kloning i duckdynasti-outfit og med rifle på ryggen. Han lovte å holde øye etter oss på tilbakeveien da vi faktisk var usikre om bilen ville overleve heisaturen i ulendt terreng. Heretter og i all evighet går vi for blanding GPS/godt gammaldags håndfast kart. Snart får vi enda mer besøk hjemmefra og det er jo helt fantastisk egentlig. Den skrekkelige, akk så døde, edderkoppen, har jeg endelig tatt motet til meg og Googlet uten å bli helt klok på hva jeg skal kalle’n. Googling burde vært forbudt, egentlig, for jammen dumpa jeg over: «10 terrifying things in Arkansas that can kill you. Bare det som mangla liksom og gjett hva som trona øverst på den antatt uoffisielle lista som helt sikkert en eller annet dust har lagd (les; forsvarsmekanisme) EDDERKOPP. Prøis sier at nå må jeg holde opp, og han har nedlagt googleforbud på søk som inneholder spiders. Han forsøkte til og med festlig nok å foreslå at vi kunne grille etterlevningen sammen med pølsene. På andre plass på dødslista er tornadoer. Tredje: coralsnake, fjerde og femte; to ulike rattlesnake. Sjette: overforsvømmelse. Derav følger: Careless drivers, det samme- dog hunters, med bear attack på en fin niende plass og en søt blåklokkelignende blomst på tiende. Ja, da har jeg lært litt i dag au. Men, kjære alle sammen: Hengekøya mi er igjen oppe, vi har besøk av verdens triveligste karer, jeg har fått skrevet masse, sola skinner og Helene Harefrøken hopper rundt hytteveggen, så ikke mer hengehuetakter herfra. Kjøleskapet er fullt og i kveld tror jeg at jeg skal bevilge meg en bøtte rødvin. Bare fordi jeg fortjener det!

Folkeliv i Mountain View. Musikk på hvert hjørnet.

10.april: Jihaaa.14 dagers roadtrip er i gang. Prøis har utstyrt garderoben for varmere dager, kompassnåla er innstilt på sør og vi har lite andre planer enn å ha solbriller på nesa og plage alt som er av museer, landemerker og være tu-ris-ter. Dog er det ikke utenkelig at vi går på en smell om vi får det for oss at et bestemt sted skal besøkes. Disse små cm på kartet tar liksom litt lenger tid å kjøre enn man tror. Visse ting kjører man som turist bare ikke forbi, som f.eks Elvis birthplace, med verdens elendigste Elvismuseum, dog spiller det ingen rolle, for det holder å sitte utenfor det knøttlille hvite huset der han bodde og se ham for seg med gitar’n på ryggen, vandrende nedover den trange gata med slitte små trehus i ulike skittenpastell farger omkranset av majestetiske lønnetrær. Spøkelsesbyen Calico er besøkt. Calico var et knutepukt på bommullsruta, nå står bare ruinene igjen og jaggumeg falt jeg ikke dypt ned i sentimemtalgryta da kloningen til «huset på prærien» plutselig lå der på en bakketopp. Erik Hivju har vi også funnet. Papphelfiguren hans ønska oss velkommen på et nedslitt super8 motell i Dothan/Alabama. Den så jeg ikke komme. Vel, da legger vi ut på dag 2 – roadtrip: Here we come!

 

15.april: Hemmeligheter og overraskelser = beste som er. Vi har plukka opp datter Tuva og i dag – 6 år etter – banka Tuva på sin amerikanske vertsfamilies dør. Det ble et rørende gjensyn💕 og nå er vi alle innlosjert hos vertspappa Pat (som hjalp til med overraskelsen) vertsmamma Jess og lillesøster Chloe i South Carolina. Så utrolig heldige vi er som har en familie her som i to år har husa unga våres. Utveksling anbefales på det sterkeste til alle der hjemme med tenåringer i huset. Og siden alt detta skulle være hemmelig da, har samtlige i reisefølget vært pålagt faceforbud. Tuva plukka vi opp i Little Rock for 6 dager siden, (etter en strabasiøs tur med et ufrivillig døgn ekstra for henne i Houston) mens samboer Kristian ankom Orlando på mandag. Logistikkansvarlig for reisefølget kunne umulig vært helt edru da ruta ble plotta, så lykka var stor da vi endelig var forena. Epcot unnagjort, særdeles utmattende for 2 stk 50 +, i følge med to stk noe mer lettbente. Note to myself: aldri aldri mer temapark. Serriøst. Det er dødelig utmattende. Resultat; etterpåfølgende tredagers rekonvalens på Cocoa Beach der kun sol og late stranddager har stått på timeplanen. Sola steiker godt her sør og i godt selskap med strandbomser og hippiayai-surfere har vi hatt vidunderlige dager og blitt akkurat så solsvidd som selvfølgelig en vinterblek nordmann blir. Jeg er dessuten blitt lykkelig eier av broren til Charlie. På (nok) et bruktmarkedbesøk så satt Donny der og bare venta på meg, så nå har fremtidig buktaler-Christin dobbel dose kamerater og ingen unnskyldning mer i hele verden for å la være.

Tuva ringer på. Overraskelsesbesøk. Det er 6 år siden hun bodde et helt år hos Chloe, Jess og Pat i South Carolina. Sommerfugler i magen og rart å være tilbake etter 6 år.

18.april: Fine dager hos vertsfamilien her borte er over. Vi rangla oss, bokstavelig talt, gjennom Savannah, (Tuva hadde bursdag og det måtte feires), og vi fikk den ære å være påskeharer for husets 11-åring med påfølgende easteregg-hunting. Med litt tårer, avskjeder er aldri gøy, tutla vi oss dog omsider videre. Med 4 på tur (Tuva og Kristian henger fremdeles med) er det selvsagt st man må være smul og imøtekommende i forhold til stopp og opplevelser underveis, men søndagen våknet jeg opp og kjente at den dagen var MIN. Å få SIN dag gjøres ganske enkelt ved å insistere på å kjøre, og dermed få dertilhørende kontroll på avkjøringer og stans. Man risikerer selvsagt noen sure miner og lettere tilsnakk ved for mange bomstopp med ingenting å se, men det fine her borte er at om man ikke finner det man egentlig stansa for så dukker det alltid opp noe annet. Og jeg som elsker alt som er gammelt, svelget nær en flue i befrippelsen (ref jomfru Barbara) da et skilt forkynte 3 miles til Hofwyl-Broadfield Plantation. En dose historisk drama blir liksom aldri feil og ute på ei halvøy et sted i sumplandet i Georgia lå dette Hofwyl-Broadfield, omringet av (nå) gjengrodde rismarker og en hærskare store moseraggete 800 år gamle eiketrær. Det mektige huset fungerte som landstedet for eierne som hadde 15 ris-plantasjer med tilsammen 2500 slaver. Siste eierne av Hofwyl-Booadfield Plantation, bror og søster, begge forble barnløse og den sist gjenlevende av de to, Ophelia, donerte bort hele moroa til staten. Vår parkguide Robert, hadde VELDIG mye på hjertet, og etter å ha blitt utlært i risdyrking dengang da og fått en særdeles detaljert innføring i alt fra kinaporselen til kveldssysler for overklassepiker kom vi oss omsider videre. Siden jeg var på hugget og det fremdeles var MIN dag (ifølge meg selv) ble St Augustin neste stopp. Spansk fort og kanoner. Kan man annet enn å elske det? Jeg velger å svare selv: Nei! Etter historisk overdose i går, valgte ungdommen i dag å bruke dagen på Universal, (tenk det)!noe jeg nekta etter forrige ukes skrekkdag i Epcot. Pål og jeg dro derfor istedet på skogtur, og hva vi fant der får bli neste utposting. Vi skal nemlig gjenta moroa i morra, sammen med ungdommen. En dose kultur, historie og natur hører med.Så bare gled dere, Tuva og Kristian. I morra står blåtur i utmarka på tapetet.

Bursdagsoverraskelse for Tuva i Svannah – en gang i tida verdens nest største bomullsbørs. Nå er det mest barer og spiserier.

21.april: Siste dag i Florida tilbringes i Juniper Springs. Det er mange slike her; kilder altså og National Forest-områder, der alt er lagt til rette for skogtur for allmuen. Å legge til rette innebærer en dullion skilt, ca et for hver tredje meter faktisk. Skilta forkynner hva som ikke er lov (og det er MYE) og alt som kan være farlig. Den som greier å tre inn i de amerikanske nasjonalskoger uten å ha skjønt at det er på eget ansvar, er god. Søplekassene er bjørnesikre og en håndfull skogvoktere gjør det de skal, de vokter, ikke på eventuelle bjørner og andre kryp, men på folk som ikke oppfører seg. I følge Tuva gjelder det, om man møter en bjørn, å finne en nedoverbakke og løpe som søren siden bjørner ikke kan løpe fort i nedoverbakker. Skogsturen var fra vår side godt planlagt (til en forandring) og utstyrt med dykkemaske fikk vi snorkla i krystallklare kilder sammen med småfisk og en og annen skilpadde, rett og slett et eventyr bestående av småfisk, skilpadder og turkis vann. Kilden har konstant temp året rundt, som badetemperaturen hjemme en fin sommerdag, litt småkaldt. Etter en lettere marsj gjennom jungelskog, fant vi elva der alligatorene bor. Så mye hyggeligere å studere dem her i sitt rette element, enn på disse alligatorfarmene som det reklameres for etter veien. Hvis man er så uheldig å komme et beist for nær er det viktigste å bruke «Common sense» sto det til opplysning på ca TO dullion skilt rundt omkring, og siden vi mente at fornuften var inntakt, var det bare storkostrivelig å rusle rundt i jungelen. For alt vi veit kunne jo forsåvidt beista vært både drugga og tannløse, særlig hissig var iallefall ikke den ene vi omsider fant. Juniper Springs er et glassklart oppkomme av vann. Daglig strømmer det vann nok til å fylle 750 svømmebasseng.

Etter å ha avlevert Kristian på flyplassen samme ettermiddag, var vi tre gjenværende fullstendig enig om at ingen roadtrip uten en hel natts kjøring. Orlando-Arkansas = ca 14 timers kjøring, noe som ble begivenhetsrikt, da alt som var av politi i Alabama var på veien grunnet «missing Child alert» Når man har iPhone kommer slike meldinger tikkende inn etter en redselsfull alarm og om noen allerede hadde sovna i bilen, var det ingen som lenger gjorde det. Vi passerte til og med politi i aksjon langs highway’n på kne bak bilen med gunner’n retta mot en sivil. AKKURAT som på film. Og neste morgen, tre tanker fattigere, smågroggy og trange i øya, var vi tilbake på hytta. Tuva er den første i familien som er her og det er litt ekstra stas da, særlig når hun syns det er fint her. I dag har vi damene raida bruktshapper og i morra skal det pakkes ned og gjøres klart for hjemreise. Moro på tur, men hjemme best.

 

Advertisements

Legg inn en kommentar