Det e’kke no’ moro asså …

Helgas skrekkopplevelse (les kjoleshopping) fikk meg til å innse hvor sørgelig lenge jeg hadde hatt skylappene på, og selv om mine facevenner forteller meg at jeg er fin som jeg er, viser BMI’n overvekt de lux og buksene passer ikke lenger. Jeg kommer ikke unna at jeg forlengst skulle satt sjøbein og endra kurs. SUKK og dobbeltsukk. Hva skjedde liksom?

For et år siden avslutta jeg  lavkarbo-ketose hysteria som forsåvidt funka som søren, for kiloene rant av og overgangen tilbake til normal mat gikk greit. Det var først rundt juletider det gikk skikkelig gæærnt, og mat ikke lenger var forbeholdt formålet å bli mett, men ble et simpelt følge dagen igjennom, som trøst, som oppmuntring, fordi jeg fortjente det, pluss en hel del andre tåpelige unnskyldninger.

smør, fløte, kylling, asparges, spekeskinke, egg, broccoli, lavkarbobrødblanding, bacon: Det koster et halvt brutto nasjonal produkt å fylle kjøleskapet med lavkarbo.

smør, fløte, kylling, asparges, spekeskinke, egg, broccoli, lavkarbobrødblanding, bacon: Det koster et halvt brutto nasjonal produkt å fylle kjøleskapet med lavkarbo.

På et halvt år har jeg antagelig lagt på meg ti kilo, (ha’kke vekt) og gått opp flere klesstørrelser og i all sin gru, i speilet på prøverommene i Bergen, var speilbildet av en kvapset 48-åring som å få et lydnedslag i hue.

I den første butikken forbannet jeg kjolestørrelser som aldri kan være like. 42 et sted er 38 et annet sted, det var bare det at 42 overhodet ikke passet i noen av de følgende butikkene heller. Jeg var blitt en 44’er. Jeg er feit og snart 50. Herregud!!!!

Fra og med i dag og så lenge det må til: Lavkarbo.

Fra og med i dag og så lenge det må til: Lavkarbo.

Mandag, tenkte jeg derfor, mandag er en god dag å starte, og jeg skal ikke starte et nytt og bedre liv, for jeg veit at jeg kommer til å ramle utpå igjen, men jeg skal holde meg sukkernykter akkurat så lenge at strørrelse 44 degraderes til 40. Og siden jeg fremdeles ikke har fått tak i batterier til badevekta, så får trange bukser brukes som mållinje.

 

 

 

Jeg skal ikke spise is på 17.mai. Jeg skal spise squash og broccoli! Og hver eneste dag skal jeg ut og gå, kort eller langt, men ut skal jeg. Og i panna skal jeg skrive med sprittusj at mat verken skal trøste, hedre, ære, forgylle eller forbanne, mat skal mette, og kun det!

Fytti katta, detta bli’ke no’ moro asså …

 

Advertisements

4 thoughts on “Det e’kke no’ moro asså …

  1. Stå på Christin 🙂
    Jeg har begynt å følge Grete Roede, men her er det bare å gå for det man føler seg best på 🙂

  2. Er på samma kjøret, Christin. Min smertegrense går på størrelse 42, når det begynner å sitte perfekt, ringer alarmen! Lavkarbo er ikke verst, det funker i alle fall! Lykke til, så kan vi preike om hvem som har tatt av mest på neste samling;)))

    • funker som søren, og vet du – jeg skal være overlykkelig om jeg blir en 42’r. Sylfide ga jeg opp i forrige århundre en gang. Er nå på dag 3 og føler meg allerede bedre. Ikke så oppblåst og har god energi.

Legg inn en kommentar