Dag 4 og 5 i USA, Carlton Oregon

Jetlag medfører at vi uten strev og tenners gnissel fremstår som de reneste morgenfugler, og frokost siste dag på Lindheim Lodge er fortært før klokka 7. Vi tar en siste titt på vakre fjell og gjør oss klare til forflytting.

I dag skal vi til Veslemøy og GPS’n forteller at det er 6 timers kjøring. Det blir litt av en tur i skiftende natur og ikke et sekund kjedsommelighet, for omgivelsene skifter fra steile fjell i Twin Peaks omgivelser til vide sletter og prærieland som omtrent slår pusten ut av oss.

Fjellpassasjer med glatte veier.

Fjellpassasjer med glatte veier.

Fra vinter og snøføre til vår hvor det grønnes.

Fra vinter og snøføre til vår hvor det grønnes.

Og vi forlater staten Washington og er fremme i Oregon.

Og vi forlater staten Washington og er fremme i Oregon.
Enorme sletter over prærieland.

Enorme sletter over prærieland.

Akkurat som på film, gitt. Alvorlig og bredbent sheriff med fulle blålys.

Akkurat som på film, gitt. Alvorlig og bredbent sheriff med fulle blålys.

DIIIGRE lastebiler dundrer forbi og man blir fort litt fartsblind når veien virker endeløs rett fremover.

DIIIGRE lastebiler dundrer forbi og man blir fort litt fartsblind når veien virker endeløs rett fremover.

x

Besteste klemmen EVER!!!!

Veiene skifter også fra kronglete islagte veier over fjellpass til enorme sletter der det er litt for fort å tråkke inn gassen. Sheriffen som bråsnur og kommer etter meg med fulle blålys er både bredbein og særdeles alvorlig da han knakker på ruta. Jeg er egentlig ganske alvorlig selv da jeg trykker på knappen så ruta går ned, og forklaringen der jeg forsøksvis prøver meg på en spøk om wonderful american roads, og at han nok hadde forstått fristelsen om han hadde tatt seg en tur til Norge og prøvd veiene der, blir akkurat så tåpelig som skrevet her.  Jeg slipper med en warning etter å ha forklart sheriffen hva alle bokstavene på førerkortet betyr. En anelse svett i panna vinker vi farvel.

Vi har mista en halvtime og planene om å være fremme i McMinneville kl 14 for å rekke åpninga på Grizzly Bear Open, sprekker en smule. Men mirakuløst nok, i det vi kjørere inn på skoleplassen i byen Mc

Minneville, kommer altså Vesle gående … Første klem på 7 måneder, trenger vel ikke akkurat å si mer enn det <3.

Besteste klemmen EVER!!!!

Besteste klemmen EVER!!!!

Idrettsdag og konkurranse mellom fire nærliggende highschools.

Idrettsdag og konkurranse mellom fire nærliggende highschools.

Det er altså idrettsdag for fire highschools og det konkurreres i ulike løpedistanser, lengde, høyde, kule, stor og liten ball, omtrent som i Norge, men med enkelte tilleggsgrener som vel knapt norsk ungdom, bortsett fra spesieltutvalgte har hørt om, slik som hekk, stavsprang og altså DISKOS som da Vesle er påmeldt.

Diskosnurr er seriøse saker. Freshmens får ikke lov til å snurre, de får bare kaste, men Vesle er senior, så den saken er biff.

Diskosnurr er seriøse saker. Freshmens får ikke lov til å snurre, de får bare kaste, men Vesle er senior, så den saken er biff.

Jeg prøver meg på et lite WHY, men får egentlig ikke noe godt svar. Hadde det vært for enkelthets skyld og fordi man MÅ melde seg på minst en gren, ville liten eller stor ball, antagelig vært en enklere utvei, men diskossnurren er nøye innøvd med egen supportiv trener.

Blodig alvor idet fire highscools konkurrerer.

Blodig alvor idet fire highscools konkurrerer.

Idrettsdagen varer i evigheter, og det blir kvelden før vi durer til Carlton der Vesle bor.

Vi rekker akkurat å komme på plass for å få med oss «lillesøster» Kjerstis orkesterkonsert. 20 barn i alderen 10 – 14 år med violiner, bratsj, kontrabass og hva nå de resterende instrumentene heter.

Endelig er vi i Vesles verden. Vertsmor, vertsfar, vertsøstre, for en herlig gjeng. Det blir klemmer og tårer, presanger fra Norge og en liter vin før vi nærmest er i koma.

Om natten drømmer jeg en hel roman og våkner av at jeg hylgriner over en romeo/juliet lignenede smørfarse som i drømme var drepende og fortvilende hjerteskjærende, men i gjenfortellende form forekommer som en patetisk smørje.

Vesle bor altså i småbyen Carlton med ca 2000 innbyggere, men går på skole i Yamhill, ca 5 km unna.

Vesle bor altså i småbyen Carlton med ca 2000 innbyggere, men går på skole i Yamhill, ca 5 km unna.

Veslemøy viser oss skolen sin, byen Carlton der hun bor, vi får hilse på koordinatoren hennes, forballtreneren, hennes beste venner og etter en fin formiddag virrende rundt i Carlton, som forøvrig har en eneste gate, med hele 11 vineries der man kan prøvesmake stedets egne vinproduksjoner, kjører vi til storbyen Portland, en times biltur unna.

Vi går amok i et par vintagebutikker og ender sårbent og utslitt på kino. Det er liksom nok å gjøre her borte. Dagene flyr avsted. Nå drikker jeg min siste sup rødvin til under fem dollar for flaska og stuper i seng.
DSCN5924

«Keep Portland wierd» er slagordet for byen. Ja, vi gjør vårt beste for å hjelpe til 🙂

Huset i Carlton der Vesle bor.

Huset i Carlton der Vesle bor.

Elva som renner gjennom byen er en yndet badeplass om somrene. Veslemøy viser oss alt som er å se.

Elva som renner gjennom byen er en yndet badeplass om somrene. Veslemøy viser oss alt som er å se.

Så utrolig heldige vi er som er her :-)

Så utrolig heldige vi er som er her 🙂

Advertisements

Legg inn en kommentar