Dag 23 – 28 i USA, Arkansas

Hytta vår, mangler bare vann, strøm og kloakk nå, så ...

Hytta vår, mangler bare vann, strøm og kloakk nå, så …

Første dag på hytta i Arkansas, våkner jeg selvfølgelig altfor sent til å møte the mysterius man – klokakkøren, og Prøis er fordufta. Ikke får jeg ringt etter ham heller, for det er null niks mobildekning her. Møtet går sånn ca bra, forteller Prøis da han kommer tilbake. Det finnes løsninger, de er bare litt dyrere enn vi hadde håpet.

 

Da jeg mumler over manglende mobildekning, sier Prøis at det ikke er verre enn at jeg kan gå opp på jordet. Helt øverst, hvis man står oppå en stein, er det faktisk mobildekning, en gang i blant.

«Syns du ikke det er deilig å slippe mobil og internett?»

«Nei,» svarer jeg tvert.

«Jeg tror du har godt av det.»

Jeg ser på ham som om han er det dummeste som finnes på to ben.

«Livet mitt fungerer ikke slik,» sier jeg. Jeg syns ikke det er det minste fint å være utilgjengelig. Det minner meg om tida i jungelen.

Horn på veggen er vel obligatorisk, kanskje ...

Horn på veggen er vel obligatorisk, kanskje …

Vi går opp til hytta vår.

«Er den ikke fin,» sier Prøis og jeg gir ham medhold i det. Gulver, vegger, tak, vinduer, dører er på plass. Do, dusj og vask også. Det mangler kjøkken, strøm og vann.

Det er et tonn med døde insekter inne. Jeg begynner å feie. «Pass deg for de svære maurene,» sier Prøis og peker på noe som kravler. «Det svir som satan når de stikker.»

 

Innkjørselen til Norway Ranch, der altså vår hytte også ligger.

Innkjørselen til Norway Ranch, der altså vår hytte også ligger.

Vi setter oss på den overbygde verandaen som mangler rekkverk. Etter å ha vært på veien i tre uker med et kjør av opplevelser, er det – ikke nedtur å lande på ranchen – men det er en overgang. Jeg bruker litt tid på å fortrenge tankene om at hyttebygging i Arkansas er en dum ide.

 

Det er mange grunner til at vi havnet her; for det første at vi fikk god hjelp av eieren av ranchen til alt det praktiske, for det andre at det var billig og overkommelig, og for det tredje er Mountain View en fredelig og trygg spot med lite kriminalitet og liten sjanse for hærverk/innbrudd, og så er det annerledes. Her må man finne og nyte de små tingene, som at fuglekvitteret er annerledes, at Karlsvogna henger opp ned, at det er rådyrflokker utenfor vinduet, at man kan finne indianerflintspisser i bekken nedenfor hytta, at jorda er rød, horisonten er vid, at firfisler er morsomme, og at ørna og gribbene er vakre å se på der de seiler i ring høyt høyt oppe på himmelen.

«Det blir enda finere når løvet spretter,» sier Prøis og jeg nikker og sier at det har han helt sikkert rett i. Kanskje blir hytta ferdig slik at vi kan bo her en måned til høsten. «Da er det bra temperatur her,» sier Prøis, og jeg svarer at det er godt å høre. «Og så er det cowboyfestival i byen da.»

 

Mountain View, småbyen som er kjent for folkemusikk, felebygging og bønnefestival.

Mountain View, småbyen som er kjent for folkemusikk, felebygging og bønnefestival.

Jeg kikker skrått på ham. Cowboyfestival høres unektelig morsomt ut.

«Og bønnefestival.»

«Tuller du?» spør jeg.

«Nei, det er sant, jeg så det i en avis. Ja, ikke sånn be-til-Gud-festival, altså, men bønner, flesk og duppe. Skikkelig cowboymat.»

Det er rodeo her også, og folkemusikkfestivaler. Det er et felemakeri, peace og love butikk, en bønsj med gjenbruksshapper, og selvfølgelig både Pizza Hut, Sonic, Mc Donalds, Taco Bell og en tre/fire spiserier til. Det bor 3000 mennesker her og folk hilser vennlig. Vi har allerede hatt naboer på døra. De så at det lyste og kom innom.

«Vi må dra i grottene en dag,» sier Prøis. «De skal visst være fine, de fineste i hele Amerika. Og så kan vi skaffe en kano og padle nedover elva.»

«Ja da, svarer jeg.» Prøis har visst helt fortrengt at han ikke er gift med skogens datter.

 

Rådyrflokker i lia utenfor hytta.

Rådyrflokker i lia utenfor hytta.

Det er varmt og godt her. På kveldene er temperaturen opp i 26 – 27 grader. Det er et helt kvekkeri, eller klekkeri, eller hva det nå er nede ved bekken. Det bråker som hundre tussefløyter. Sirissene spiller også.

 

Neste gang vi skal hit kan vi forhåpentlig bo i egen hytte. Jeg har eget rom i annen etasje, der skal jeg skrive. Utsiktender oppe fra er fin ned mot bekken. Hytta kunne hett «Skrivero» for er det noe jeg garantert vil få her, er det nettopp det.

«Vi skal jo ikke være bare her,» sier Prøis. «Det er kun noen timers kjøring til Memphis eller  New Orleans»

Han har rett i det. Selv om Mountain View ikke akkurat er verdens navle, er det mye som ligger innenfor en dagsturs avstand.

 

I morgen reiser vi videre. Til Memphis. Og på onsdag reiser vi hjem. Det har vært litt av en tur med masse opplevelser. Vi har vært en måned på veien og kjørt ca 700 norske mil. 

På naboranchen holder disse søtnosene til.

På naboranchen holder disse søtnosene til.

Byggmester Prøis i stua.

Byggmester Prøis i stua.

Gateadressen.

Gateadressen.

Den opprinnelige ranchen som ligger nedenfor hytta vår. Akkurat nå står den tom.

Den opprinnelige ranchen som ligger nedenfor hytta vår. Akkurat nå står den tom.

Advertisements

Legg inn en kommentar