Dag 20 i USA, New Mexico

Siste glimt av Grand Canyon. Neste stopp; New Mexico :-)

Siste glimt av Grand Canyon. Neste stopp; New Mexico 🙂

Vi er blitt advart mot New Mexico. Staten skal visstnok være drepende kjedelig med endeløse ensformige rette veier. Målet for dagen er derfor å komme oss lengst mulig gjennom staten, og vi starter tidlig og tar farvel med vakre Grand Canyon med utallige stopp for å få de siste glimtene av fjellsidene, dalen og Colorado river langt der nede.

 

I dag skal vi altså kjøre. Vi skal sluke mil og kun stoppe for mat og nødvendigheter. Og så må vi finne ut hvilken dag det er. Prøis mener at det er torsdag, mens jeg mener at det er fredag, og begge er vi tomme for strøm på mobilene, så vi får ikke sjekka der heller.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer ... hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS'n.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer … hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS’n.

Fartsgrensa på interstateveiene er 75 miles (121 km/t) så i dag skal det kjøres bil i forrykende lovlig tempo.

Det holder ca en halvtime ikke å stoppe for noe som helst. – Det er meteorkrater her, sier jeg og viser Prøis på kartet. – Det har du vel sett på TV hundre ganger, svarer han og tråkker på gassen. – Sving, roper jeg og får vilja mi. Selvfølgelig har jeg sett meteorkrater på TV, men nå har jeg altså sjansen til å se det med egne øyne. Verdensrommet er spennende saker, og tanken på at man kan få noe i hodet derfra, er forunderlig.

Meteorkrater i Winslow.

Meteorkrater i Winslow.

Omrisset av kanten synes godt på de endeløse slettene, og amerikanerne kan kunsten å gjøre mye ut av det som er. Krateret er omgjort til museum, og det er utstillinger, turistshappe, kinosal med ulike kraterfilmer, restaurant, samt at man kan få guidede turer på kraterkanten. Vi skipper det siste. Guider har en tendens til på snakke veeeldig mye, og det holder med infofilm og museum, og selvfølgelig å se krateret ved selvsyn. Prøis syns det er fint han også, så antagelig er han litt glad for at jeg maste meg til kraterhølsynet. NASA har forresten brukt nedslagsfeltet til øvelser for astronauter. Det er akkurat som på månen der nede.

Bare juks.

Bare juks.

Og selvfølgelig trenger man ikke å klyve ned til bunnen for å få tatt fine bilder. Man trenger ikke engang å gå ut på kanten for å se på krateret. Indoors view, reklameres det for. Ingen fare for frisk luft, du kan se alt innendørs fra, og i visitorsenteret er det altså en vegg der man kan ta juksebilder. Vi var altså IKKE på bunnen. Det holdt forresten mer enn nok å kravle seg opp på kanten.

 

Stepper, kratt og gress er jaggumeg pent det og :-)

Stepper, kratt og gress er jaggumeg pent det og 🙂

 

 

 

 

 

 

Så skal vi ut på landeveien igjen og sluke miles, men snart dukker småbyen Holbrook opp på kartet. Jeg har mye moro av å følge med i turistbøkene vi fikk av Veslemøys vertsfar. Bøkene er stappfulle av info om hvert eneste lite småsted, så som severdigheter, innbyggertall og hvordan byene ble grunnlagt. Jeg leser høyt for Prøis hver gang vi nærmer oss et nytt sted. Om Holbrook står det at stedet ble grunnlagt i 1881 da jernbanelinja fra øst til vest ble anlagt der. Byen fikk ikke noe godt rykte. «The town was too tough for women and churches».

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.

Jo mer jeg tenker på Holbrook, jo mer får jeg det får meg at vi må innom et sted som startet med et så tvilsomt rykte. Byen er akkurat så skrullete som en liten amerikansk småby kan være. Det er gamle amerikanske biler overalt og på byens mest beryktede overnattingssted kan man leie seg en hardplastikk wigwam for to. Hver wigwam har sin tilhørende gamle nostalgiske bil som man for eksempel kan sitte i om man vil lese en bok eller føre en samtale.

Etter farvel med Holbrook er vi særdeles enige, Prøis og jeg: Ikke et stopp til utenom trengende grunner. Så dukker «Petrified forest, National park» opp. Vi har ikke med ordbok, men mener at petrified betyr noe slikt som forferdet eller forskrekket. Hva kan få en skog til å bli det? Eller er det den som går inn i skogen som blir det? Selvfølgelig må vi kjøre innom.

Antagelig er vi blitt noget blasert etter de siste ukers opplevelser og da vi får forklart at petrified skog er forstenet skog, og at det som vises frem er noen trestokker som helt av seg selv har gjennomgått en eller annen prosess slik at de er blitt harde som stein, er vi klare for å lette anker og fyke videre, men i den petrifide tulleskogen møter vi først nordmenn; et ektepar fra Sætre i Hurum som er på heisatur, akkurat som oss, bortsett fra at de kjører fra øst til vest.

Det er kaldt i New Mexico. Kun tre grader.

Det er kaldt i New Mexico. Kun tre grader.

Da vi endelig krysser grensa til New Mexico er det blitt langt på dag. Kaldt er det også. Symbolene til staten er sol og pepperfrukter så hvordan det kan ha seg at det kun er 3 grader ute, er forunderlig, men det skyldes altså at vi fremdeles er høyt over havet! 2000 meter. Akkurat som halve Arizona ligger høyt, gjør store deler av New Mexico det samme. Jeg funderer på når høyden skal ta slutt, og om det er mulig at jeg kan ha et bittelite snev av høydesyke. De siste dagene har jeg nemlig ikke vært helt i slaget.

Endelig holder vi oss til planen. Ikke et eneste bittelite stopp, verken for å ta bilder av krokete fjell eller krater eller hva det nå skulle være. New Mexicos endeløse rette veier går unna.

Vi kjører til mørket siger på og enda litt til. Santa Rosa høres ut som en fin by å overnatte i, men vi ser jo ikke det pøkk når vi ankommer. Akkurat det er noe vi er veldig uenig om, Prøis og jeg. Prøis mener at vi skal fortsette å kjøre selv etter mørkets frembrudd, noe jeg syns er fullstendig meningsløst. Jeg vil nemlig ikke gå glipp av så mye som en tøddel. Selv om det kun er endeløse veier, så vil jeg se dem alle når jeg først er her.

Men så dukker disse fjella opp.Jeg blir visst aldri lei av fjell. Som et maleri.

Men så dukker disse fjella opp.Jeg blir visst aldri lei av fjell. Som et maleri.

 

Det er forresten lørdag i dag, og vi har krysset nok en tidssone, og dermed ble klokka plutselig en time mer. På tide å komme seg i seng.  

 

 

 

Og i  morra satser vi på å nå TEXAS :-)

Og i morra satser vi på å nå TEXAS 🙂

Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.

Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.

 

 

 

 

 

Vi støter iblant på Route 66.

Vi støter iblant på Route 66.

Advertisements

Legg inn en kommentar