Dag 17, 18 og 19 i USA, Arizona

Fjell, stepper og langt mellom folk.

Fjell, stepper og langt mellom folk.

 

Føttene er fremdeles såre etter Las Vegas og hodet er overfyllt av inntrykk. Vi er småslitne begge to og beslutter derfor at det i dag blir minimalt med miles og dermed tidlig kveld på et greit hotell (ikke flere motormoteller på meg). Det har gått i et til nå. Jeg har ikke engang rukket å begynne på boka jeg skulle kose meg med. Dessuten er kofferten full av møkkete klær og bilen trenger en opprydding/reorganisering.

Vi legger ut på tur gjennom Arizonas ødeland og temperaturen i bilen blir noe amper da vi oppdager en nærmest tom bensintank. I følge kartet er det 50 miles til folk. I forvillelsen over at det går an å være så dumme, klarer vi også å misforstå noen skilt og i tillegg tar GPS’n oss ned en kjerrevei, der man riktignok kan fylle bensin på en stengt marina, men pumpene er sykt dårlig merket og Prøis nekter å ta sjansen.

På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.

På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.

Vi finner til slutt bensinstasjon «Uranus» der eieren tydeligvis har ramla i en eller annen UFO-gryte, men samma for oss. Vi skal ha bensin, vann og sjokolade, til overlevelse de neste timene i ødeland.  I befriplelsen over at bensintullet ordnet seg, og i overstadig munterhet og dermed manglende konsentrasjon, klarer jeg å kjøre feil og havner på highwayen i feil kjøreretning. Heldigvis er ikke trafikken stor, så det går greit å snu, men Herre Jesus, er det mulig. Kanskje det ikke er meninga at vi skal forflytte oss i dag …

De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.

De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.

Vi finner et greit hotell i Kingman, men orker ikke tanken på å utforske byen som ble grunnlagt rundt 1880 da jernbanen ble anlagt her. Nå skal det vaskes klær, bilen skal ryddes, vi skal drikke vin og se på det dummeste av det dumme som vi finner på en av de hundre kanalene på TV. Også skal vi lade! Det er alltid noe som er tomt for strøm; vi har en hel koffert full av ladere og overganger til to mobiler, to kameraer, gopro, ipad og laptop, men vi har kun EN adapter. Til mitt forsvar for utstyrsmenageriet, har jeg tenkt å jobbe litt underveis.

 

 

 

På vei til Sedona.

På vei til Sedona.

Da vi våkner dag 18 er vi fremdeles ikke helt ovenpå. Det er jeg som sliter mest. Jeg er rett og slett ikke vant til så mange inntrykk. Vi bestemmer oss derfor for å vente nok en dag med Grand Canyon, og tar med oss tips, takket være facebookvennerkommentarer, om småbyen Sedona, som visstnok skal være vakkert og vel verdt et besøk.  Vi er forresten heller ikke helt sikre på hvordan vi skal angripe Grand Canyon, som er digert og regnet som et av verdens syv underverker. Canyonen deles i north rim og south rim, den sørlige er nærmest, la oss håpe at det er dit vi bør dra. Til nå har vi kjørt ca 400 mil. Hadde vært greit å kjøre færrest mulig ekstra for å få med seg høydepunktene.

Vakre røde fjell.

Vakre røde fjell.

Enkelte veier i kartboka er merket med grønne prikker – scenic rute, og skal være verdt å kjøre om man har god tid og er ute etter gode opplevelser. Veien til Sedona er en slik senic rute. Svingete, kronglete, og med et vell av severdige syn. Fra det ensformige steppelandskapet vokser de røde indianerfjellene frem. Jeg tenker på hva de måtte ha tenkt emigrantene på 1800 tallet som kom denne veien og så de mektige fjellene og kanskje indianerhøvdingen og hans menn i siluett på fjellkanten.

AU. De er overalt.

AU. De er overalt.

Sedona er en trivelig småby der krystaller, healing og yoga er i fokus. Det er nok av turiststshapper. Byen lever av velvære, fjella og omgivelsene. Det er lagt til rette for å finne frem til de beste utsiktspunktene. Statlige parker er opprettet både her og der og man må betale noen dollar for å komme inn.

Indianerland.

Indianerland.

 

 

 

 

 

 

Vi bruker resten av dagen i utmarka. Dagen er på hell. Sola er lav og farger fjella enda rødere. Det er en elv her, og sandskurt rødt svaberg. Det er så vakkert, så vakkert. Man ser seg liksom ikke mett på de høyreiste klippene. Igjen tenker jeg på nybyggerne, og jeg tenker på «Huset på prærien» og Laura Ingals som hver søndag etter barnetv kom løpende nedover den lille heia i introtrudelutten til favorittprogrammet mitt.

Pål tøyser for kamera :-)

Pål tøyser for kamera 🙂

I natt skal vi sove i Flagstaff. Jeg leser i turistboka at Flagstaff fikk navnet i 1886 da noen kappet greinene av et tre i forbindelse med 4. juli feiringa for å ha noe å henge opp flagget i. Siden det er så flatt her ble flaggstanga et landemerke og navnet ble hengende ved.

Navn på amerikanske steder og byer er ganske morsomt. Det er ikke få europeiske bynavn du finner på kartet, og når Flagstaff, bokstavelig nok har fått navnet sitt fra en flaggstang, lurer jeg på hva som ligger bak f.eks navnet til stedet Ash Fork.

 

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.

Kun en og annen ku og øde stepper er å se.

Kun en og annen ku og øde stepper er å se.

 

 

 

 

 

 

 

Vi ankommer Flagstaff etter mørkets frembrudd, og drar straks det lysner. NÅ er vi klare for Grand Canyon! Vi kjører og kjører og jeg undrer meg over de manglende fjellene i det fjerne og får meg en god latter da det går opp for meg at det er motsatt. Her er det nemlig ingen fjell. At Flaggstaff lå høyt, har vi forstått, blant annen på temperaturen. Det er kun 10 grader, og fremdeles snøklatter å se, og nå kjører vi altså på et høyplatå. Vi ankommer altså dermed toppen i bil. Og trenger ikke å gå mer enn noen meter for å se det folk valfarter hit for å oppleve. The Grand Canyon.

Fjellet stuper ned og brer seg ut i en magisk enorm dal med kvasse klipper og fargespill i fjellene. Langt der nede er det en irrgrønn kroket elv. Og det er så stort, så stort, det brer seg så langt øyet kan se. I det fjerne snurrer helikoptre. Skal -skal ikke. Toppen av latskap. Det tar vel sånn ca tre sekunder å bestemme seg. Greit. Jeg sover gjerne på de billigste av de billige motromotellene på resten av turen. Følelsen av å gli utover den massive kanten og se ned i avgrunnen, kan jeg ikke la gå fra meg, selv om det koster  noen gryn.

Det kiler godt i magen, og jeg sjekker ut hvor spyposen er.

Det kiler godt i magen, og jeg sjekker ut hvor spyposen er.

 

 

Grand Canyon.

Grand Canyon.

 

 

 

 

 

 

Det blir en vanvittig syk opplevelse. Jeg er nær ved å spy et par ganger. (De burde kanskje ikke plassert meg foran…) I 45 minutter flyr vi over canyonen, fra sør til nord og tilbake igjen. Wow, var det verdt det. 

ubeskrivelig vakkert

ubeskrivelig vakkert

Det er som om landskapet har revnet.

Det er som om landskapet har revnet.

Advertisements

Legg inn en kommentar