Dag 16 i USA Las Vegas

På vei mot Las Vegas.

På vei mot Las Vegas.

Las Vegas. Oh la la. Vi gir Vegas en dag. Stakkars Vegas. For å komme innunder huden (om det er mulig) burde vi sikkert vært her i minst fem, men vi har x antall dager frem til Memphis og selvfølgelig har vi allerede brukt alt for mye penger. Storby er dobbelt så dyrt som landevei, minst, og vi tar derfor sikte på en eneste stakkars natt. Dessuten er storby slitsomt, og etter to uker på veien, begynner vi å bli småslitne.

Milevis før bykjerna vokser forstedene frem. Jeg tenker på vannkrisa som det sto så mange skilt om på den andre siden av fjella. Vi er fremdeles i ørkenland og det bor hundretusener av folk her. Jeg kjenner at jeg er litt bekymra for hele greia, og jeg har faktisk sett et par si-fi filmer om akkurat det der. I fremtiden er det ikke lenger gull som har verdi – men vann.

I det fjerne synes silhuetten av storbyen. Veisalaten er ubeskrivelig. Selv med GPS er det en utfordring. Vi plotter inn adressen til hotellet Treasure Island, som er det eneste vi kommer på i farta og med et digert sukk av lettelse kommer vi oss velberget dit. Til vår store forundring er det et gigantisk parkeringshus rett ved monsterhotellet. Gratis parkering? Midt i Vegas? Ja, det er vel uansett ikke parkeringa de forventer å tjene penger på her.

Suite i 30 etasje. Pål ønsker velkommen inn.

Suite i 30 etasje. Pål ønsker velkommen inn.

Hotellet har ledige rom, men innsjekkinga tar en time. Det er nemlig flere enn Prøis og meg som skal ha rom i Vegas i natt. Hotellet er et helt samfunn i seg selv. Her trenger man ikke å gå noen steder, for her er det alt, sier Prøis. Casinodelen er enorm. I teateravdelingen har Sirkus De Soleil forestilllinger. Vi får utdelt et kart over hotellet, og en blid respsjonist sier at vi får oppgradering helt gratis. Jeg har vondt for å tro at noe her er helt gratis, men tanken bak er vel at vi skal synes det er så fint at vi kanskje gjør som Prøis sier: Ikke forlater hotellet men legger igjen pengene i Casinoet der. Vel, der gikk de på en smell. Jeg er nemlig ikke her for å gamble. Jeg skal se! Se på hva Vegas er for noe, og prøve å forstå greia.

Og jeg syns først det er veldig stas og føler meg nesten litt barnslig beæret. 30 etasje. Man kommer ikke høyere opp.

Og jeg syns først det er veldig stas og føler meg nesten litt barnslig beæret. 30 etasje. Man kommer ikke høyere opp.

Vi har fått rom i toppetasjen, og ikke bare et rom, men en hel suite. Jeg kjenner at jeg blir revet med. Her kunne jeg vært en hel uke, sukker jeg. Vi har hvert vårt bad, Prøis og jeg. Jeg sier fritt for det med boblebadekar. Jeg fyller det til randen og tenker faktisk ikke et sekund på vannkrisa.

Prøis har allerede rukket å bli overfalt en en paljettkledd ungmøy med fjær på hodet som sier det samme som respesjonisten: Det er HEEEELT gratis. Hvis han etterlater epostadressen sin får han trykke på en knapp, noe han gjør og vinner et todagerscruise.  Jeg mumler at eposten hans heretter garantert kommer til å bombarderes av spam og at det dessuten uansett vil bli steindyrt å benytte seg av gavekortet på todagerscruiset når du må fly fra Oslo til Miami for egen regning. Prøis mener at jeg surmuler og kjøper en drink til meg. Det hjelper. Og kanskje er det nettopp det som skal til for å like Vegas. Man må være litt på gli. Vegas er tivoli. Det er juggel, glitter, lysreklamer, lettkledde piker, casinoer og lyd, øredøvende lyd. I hver en busk er det gjemt en høytaler. Det er talende reklameboards. Det er rett og slett veldig mye – av alt. Og alt er ikke bare mye, men det er stort også. Det er som om alt er overdimensjonert.

Lysreklamens mekka: Vegas.

Lysreklamens mekka: Vegas.

Og hva rekker man å oppleve på et døgn i Vegas når beina fremdeles er såre etter trasking i San Fransisco? (Jeg har fremdeles vannblemmer!)

Til alle tider har mennesket likt å gjøre det pent rundt seg. I så  måte er Vegas et prakteksempel.

Til alle tider har mennesket likt å gjøre det pent rundt seg. I så måte er Vegas et prakteksempel.

 

 

 

 

 

 

 

Nei, hva rekker vi? Vi gjør «The Strip» og ser sikkert like gapende forundrende ut som alle andre som ser det for første gang. Det er etterligninger av Eiffeltårnet, Big Ben og greske statuer. Det er kjøpesenter med himmelske malerier og venezianske gondoler.

Ja, da, selvfølgelig er han ikke ekte ... men gæmlissene glante henført likevel.

Ja, da, selvfølgelig er han ikke ekte … men gæmlissene glante henført likevel.

 

Vegas by night.

Vegas by night.

 

 

 

 

 

 

Vi drar til den eldre «stripen» hvor nattelivet er dundrende. Gata er som en eneste stor utendørs nattklubb med svære ledskjermer og vannvittige lysshow til heisamusikk. Fra en scene synger Elvis, og chippendalesgutter er klare for fotoshoots, for noen dollars, selvsagt. Brudepar virrer rundt i lykkerus. En trommeslager uten armer, dundrer løs på slagverket sitt, og på utendørsbarene danser lettekledde ungiker iført minimal bekledning. En eldre stakkar utgir seg for å være veteran og tigger penger. Et rockeband i femtiåra headbanger til egen musikk.

Litt av et utvalg av damer. Pick a card. Innen 20 minutter har du henne på ditt værelset ...

Litt av et utvalg av damer. Pick a card. Innen 20 minutter har du henne på ditt værelset …

Lysreklamen flæsher på alle kanter, og før Prøis rekker å takke nei, har han handa full av reklamekort for callgirls. Det flasher og bråker på alle kanter. Vegas er galskap. Intet mindre. Ren og skjær galemathias.

DSCN6407

Taket over gågta med bølgende farger i takt til dundrende musikk.

Vel, så får vi være litt gærne vi også da. Det blir noen drinker for mange, men vi spiller kun for 2 dollars, og det må vel være rekord i negativ forstand for casinoene, og siden beina mine etterhvert er så vonde at de holder på å dette av (helt sant), tar vi limousin tilbake til hotellet, bare for å ha gjort det også.

De små timer benyttes på pianobar der to damer med hvert sitt piano batler om hvem som kan oppfylle publikums musikalske ønsker, selvsagt til tips. 20 dollars for et sangønske. Morsomt konsept.

Barnslig, javisst, men jeg nå aldri kjørt limo før jeg da ...

Barnslig, javisst, men jeg nå aldri kjørt limo før jeg da …

 

Hva skal man si ...

Hva skal man si …

 

 

 

 

 

 

 

Også jeg som skulle hilse på Chumlee da, gitt ...

Også jeg som skulle hilse på Chumlee da, gitt …

 

Da vi våkner, en smule grugne, neste morgen, er vi begge enige om at EN natt i Vegas holder. Ikke engang lureriet med luksussuiten i 30 etasje kan holde meg her. Vegas er en kulisse, det er morsomt på sitt vis, og det var en opplevelse å ha vært her, men det er helt greit å takke for seg og dra videre.

Det vil si: Jeg har en ting til gode.

På google.com finner vi adressen til «Gold and silver Pawn shop». Jeg har sett et utall av programmene fra pantesjappa. Chumlee er favoritten.

At vi ikke er de eneste som lyster å oppleve butikken og innehaverne, skjønner vi idet vi runder svingen og ser  køen utenfor. Akkurat ja. Vi tilbys show og medlemsskap i fanklubben. Hvis vi etterlater epost og tlfnr er vi med i trekning av et personlig møte med firkløveret. Det er lite pawnshop igjen, men hyllemeter med t-shorter med bilde av innehaverne på. Og hovedpersonene selv? Nei, de er ikke her i dag, sier betjeningen vennlig. Jeg kjøper et drammeglass og ei tshorte med bilde av Chumlee som Ola kan få, og tenker at det kanskje er like greit at den noe enfoldige karen slapp å oppleve meg. Han hadde sikkert ikke syntes det var så stas at en 50 åring fra Norge digger ham.

Hooverdemningen, bygget 1931 - 35. Visstnok døde flere menn under arbeidet. Prøis påstår at de ble støpt inn i betongen. Jeg tror han kødder.

Hooverdemningen, bygget 1931 – 35. Visstnok døde flere menn under arbeidet. Prøis påstår at de ble støpt inn i betongen. Jeg tror han kødder.

Igjen bærer det østover. Farvel Vegas. Etter en snau times kjøring er vi ved Hooverdammen. At den er stor, visste jeg, for det har jeg sett i en eller annen film. (James Bond?) En eller annen i filmen rappelerte ned betongsida, og kom seg akkurat i le før demningen brast.

 

Finn fem feil i bildet her. Stikkord: Bekledning. Noe stilikon blir jeg nok aldri.

Finn fem feil i bildet her. Stikkord: Bekledning. Noe stilikon blir jeg nok aldri.

Hooverdammen ble bygget på begynnelsen av 1930 tallet, og det handler jo om vannkraft og elektrisitet. Det kiler i magen når jeg kikker over kanten. Det er laaangt ned. Et skilt forkynner at det er ulovlig å la kjæledyr spasere på kanten. (?) Vi er i advarselsskiltenes hjemland. Er du ikke advart, så kan du jo alltids saksøke noen, til og med for egen dumhet.

Amerikanere asså ...

Amerikanere asså …

Elva som renner langt der nede i canyonen er delelinje mellom stater. Farvel Nevada. Her kommer vi: Arizona. I Nevada er det Pacifictime, mens Arizona har Mountaintime. På tide å stille klokka. Tror det er tre tidssoner vi skal gjennom. Vel, bare vi havner ut rett på siste etappe slik at vi kommer tidsnok til flyet hjem, så spiller ikke resten så stor rolle.

 

Hihaa ... her går det unna med stater: ARIZONA!

Hihaa … her går det unna med stater: ARIZONA!

Øvre del av demningen.

Øvre del av demningen.

 

 

 

 

Smånervøst å titte over kanten på demningen.

Smånervøst å titte over kanten på demningen.

 

Den mørkeblå streken: Så langt har vi kommet. Den lyseblå: Så langt skal vi :-) Omtrent halvveis.

Den mørkeblå streken: Så langt har vi kommet. Den lyseblå: Så langt skal vi 🙂 Omtrent halvveis.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag skal vi ikke gjøre så mye mer. Vegas har tatt knekken på oss. Vi kjører noen timer og finner oss et hotell. Forskjellen på slumhotellene og de som er helt greie er 30 – 40 dollars. No more motormotells med dophuer og prostituerte for meg. Hallo – jeg er snart 50 år. Jeg er for gammel til sånt. Jeg trenger å sove!!!!  I morgen skal vi knekke Grand Canyon. Stakkars føttene mine … 

Jadda.

Jadda.

Advertisements

Legg inn en kommentar