Dag 14 i USA Death Valley

I dag skal vi forflytte oss, og det spiller ikke så stor rolle hvilken vei vi tar bare den går ca østover og ender i Death Valley. Det er dette som er gøy – å kjøre på «måfå», snirkle seg frem og håpe på at en og annet eventyr byr seg rundt neste sving. Highway er grusomt kjedelig og vi forlater den derfor så fort som råd er. Vi har plottet ut en ca rute, men den forandres så fort vi ser noe interessant.

DSC_0845Vi kjører gjennom frodig landskap med milevis med åkrer og krøtterfarmer med tusenvis av kyr. Det blir varmere og grønnere jo lenger sørøst vi kommer. Druestokkene er ikke lenger svarte, men vårgrønne, og vi passerer appelsinlunder. Stadig vekk sees opplysningsskilt som handler om «water crises». Vel, vi nærmer oss jo ørken og når åkrene må dryppvannes for å få noe til å gro, er det kanskje ikke så rart i at vann blir mangelvare. Naturen er vannvittig skiftende. Flatt, frodig landskap erstattes av daler og fjelltopper.

I følge kartet skal vi befinne oss i nærheten av en mirakelkilde.

Allemannsretten i flere av nasjonalparkene i USA sier at man kan campe i 14 dager på samme sted - SÅ må man videre. Eieren av denne hippievogna gjorde akkurat det. Kone, unger og høner. 14 dager - fra sted til sted i den vakre fjellheimen.

Allemannsretten i flere av nasjonalparkene i USA sier at man kan campe i 14 dager på samme sted – SÅ må man videre. Eieren av denne hippievogna gjorde akkurat det. Kone, unger og høner. 14 dager – fra sted til sted i den vakre fjellheimen.

En illeluktende hippie forteller oss at kilden ble stengt for publikum fordi den var for varm, og folk ikke hadde vett til å la være å bade. Han anbefaler en alternativ kilde, men for å nå den, må vi GÅ. Det er langt ned til bunnen/elva der kilden skal være, men sola skinner og vi har det morsomt underveis fordi det svirrer både firfirsler og ekorn rundt beina på oss. Nå er vi skikkelig i cowboyland.

Kaktus, nakne indianere og gullgravere. Hva blir det neste, lissom?

Kaktus, nakne indianere og gullgravere. Hva blir det neste, lissom?

 

 

 

 

 

 

 

Det er kaktus her! I bunn av canyonen finner vi kilden som er demmet opp som et naturlig badeland i fire plan. Det lukter svovel, og i kilde»bassenget» sitter en naken indianer (det e’kke tull altså), fire meksikanere  og en hvit halvgammel dude som leser bok. Vi hilses velkommen, og jeg slår en spøk om at det sannelig var dumt vi ikke tok med badetøy. «You don’t need that» fastslår den boklesende femtiåringen. Prøis har funnet noe annet og trekker meg med bort fra badenymfene.

Det letes fremdeles etter gull i California.

Det letes fremdeles etter gull i California.

En gullgraver. Og, nei, jeg har ikke røyka, det satt faktisk en gullgraver der, sammen med bikkja si Moon. Skjeggete og ustelt, og med vaskefatet som han skylte sand i, var gullgraveren riktig så snakkesalig og berettet villig vekk om at han – jo da – fant gull, men at dette ikke var det beste spot’n. Vi er i gullgraverland og mannen med vaskefatet beretter at han på gode dager kan finne gull verdt ca 100 dollar.

Etter å ha krabba og slitt oss opp fra canyonen, jeg med bedrøvelig ubrukelig fottøy, kjører vi videre. Da et skilt forkynner at neste avkjørsel byr på ghosttown, tror jeg knapt mine egne øyne. Jeg har nemlig alltid drømt om å oppleve en!

Silver city - ghosttown - museum.

Silver city – ghosttown – museum.

I 1855 ble det funnet gull i Kern Valley og gullgravere strømmet til området med et håp om at dette skulle bli Californias andre store gullrush. Flere byer vokste frem, men da gullet etter noen år tok slutt, døde byene sakte hen. Silver City var en av byene som ble grunnlagt pga gullet, og som etter hvert ble en spøkelsesby.

 

Kirken, kramboden og avtredet ...

Kirken, kramboden og avtredet …

 

 

 

 

 

 

Rundt 1980 begynte restaureringen av de gjenværende husene i Silver city, og i dag er det et museum, privateid og driftet. – Her er alt til salgs, sier innehaveren, – unntatt katta.

Gullgraverlosji, med fotoalbumet hjemmefra ved sengeenden ...

Gullgraverlosji, med fotoalbumet hjemmefra ved sengeenden …

Samlingen av hus, ting og tang er imponerende. Det er sjel og historiske vibber i hver minste plankestubb. Det er som å bli satt rett tilbake til 1800tallets svette og slit. Her er sheriffens kontor, fengselet, kirken, gledeshuset og de usle krypinnene til gullgraverene ivaretatt. Prøis og jeg er helt alene i cowboygata og kan tulle rundt så mye vi lyster. Det er som å ha en tidsmaskin. Jeg hører pastoren preke fra talerstolen. Det lukter kruttrøyk.

Etter å ha surra bort halve dagen på å leke cowboy er vi sultne, og stanser ved første mulighet som først dukker opp etter tre timer siden vi er i ødeland. På velkomstskiltet til småbyen Inyokern står det «100 miles from everywhere». Ja, de skryter i alle fall ikke på seg noe.

Maten er ikke spesielt god, men det spiller ingen rolle. Etter snart to uker med frityrmat, føles vi oss som oppblåste ballonger. Vi trenger bare noe som metter før vi kan ta fatt på dagens siste etappe mot Death Valley.

Salthelvete herfra til evigheten.

Salthelvete herfra til evigheten.

Om vi trodde vi hadde vært i ødeland til nå, skjønner vi at det egentlig er her det begynner. Endeløse lange sletter og fjell. Searles Valley. Det er dritkult! Helt sant. Ikke fem minutter er kjedelig. Landskapet, vegetasjonen, himmelen, lyset forandrer seg stadig. På kartet er Trona avmerket som by med et tilhørende område merket «dry lake» som er en inntørket saltsjø med et enormt utvinningsapparat. Byen er sørgelig nedslitt og deprimerende. Her bor arbeiderene til saltverket i falleferdige trailers. Det er skrot overalt. Tomme hus er nedfallsfarlige.

Eneste som vitner om gullgraverbyen, siste gjenværende rester av et eneste hus ...

Eneste som vitner om gullgraverbyen, siste gjenværende rester av et eneste hus …

Vi kommer oss videre. Veiene blir dårligere. Nok en ghosttown. Baharat. Vi må kjøre over den salttørkede sjøen for å komme dit. Det rister så vi får vondt i rumpa, men det er antagelig mer synd på bilen enn på oss. Dalen er vid og karrig, og på store flater ligger saltet som et spil mot sola. Det er siste dag i mars og gradestokken viser 26 grader i skyggen. Det er knapt til å forstå hvordan livet som gullgraver var her på 1800-tallet. Jeg forstår ikke engang hvordan de klarte å komme seg hit. Det er tørt, tørt, tørt. Milevis. Steinete. Ugjestmildt.

Det eneste som vitner om gullalder; et falleferdig hus og et minnesmerke i stein.

Det eneste som vitner om gullalder; et falleferdig hus og et minnesmerke i stein.

Baharat ble grunnlagt ca 1897. I løpet av 20 år ble det funnet gull for 1 million dollars i fjellet. Så var det slutt. Den siste innbyggeren i Baharat ble gravlagt i nabobyen i 1968. I dag står det kun rester igjen etter byen, samt et minnesmerke hugget i stein.

Videre på ferden mot Death Valley dukker det opp stadige varsler om «DIP». Vi har gjettekonkurranse og kommer frem til at det enten betyr fare for sidevind, overflodsvann (når det først regner, så bøtter det sikkert ned og flommer over) eller så humpete vei at bilen «letter» hvis man kjører for fort. I skrivende stund er vi fremdeles ikke helt sikre på svaret.

Og i Death Valley kom hodepinen ... AU!

Og i Death Valley kom hodepinen … AU!

Death Valley blir akkurat så magisk som vi håpet. Fjellene troner høye og veien snirkler seg mellom dem.

Sandstorm, visstnok ikke noe ukjent fenomen i DV.

Sandstorm, visstnok ikke noe ukjent fenomen i DV.

 

Og hva har jeg lært i dag? Jo, at man bør lukke bilvinduet fort som fasan når man nærmer seg sandstormbeltet.

Og hva har jeg lært i dag? Jo, at man bør lukke bilvinduet fort som fasan når man nærmer seg sandstormbeltet.

I selve dalen står vindføyka som et uvær og gir sandstorm og dårlig sikt. Det er forståelig at dalen har det navn den har. Deler av dalen ligger under havnivå. Det er goldt og øde, men samtidig så utrolig vakkert. Her er det klapperslanger, skorpioner og sorte enker-edderkopper, og jeg har dundrende hodepine. Vi kommer oss gjennom nesten hele dalen og ender på nok et slunkent motell som ligger midt i et veikryss. «I was married with a danish girl for 15 years» sier innehaveren da vi forteller at vi er fra Norge. «It was hell», legger han til og smiler ikke.

Motellet er STOOORT, og det står kun fire biler parkert. Likevel påstår innehaverens at han kanskje kun har ett ledig værelset, og dette må han først sjekke. «No TV» sier han. Spiller ingen rolle, svarer vi. «No telephone» fortsetter han og vi gjentar svaret. Det er sent. Vi har vært på veien i 12 timer. Vi vil egentlig bare sove. «I have to check the room» sier han, og vi blir med ham til rom nr 18 på hotellet «Amargosa Opera House and Hotell».

«Troubles» sier han da vi står inne på værelset, som er rimelig nedslitt, men lukter rent, og etter gårsdagens skrekkinnlosjering, forlanger jeg ikke mer enn at det lukter rent. Innehaveren skrur på vannet i vasken og nikker. Deretter drar han ned i do, og nikker igjen. «OK,» sier han. «It’s yours.»

WOW, for en dag det har vært. Hodet er fullt av opplevelser. I morgen skal innehaveren vise oss hvorfor det heter «Operahouse». Jeg så et bilde i fojaeen. Full opera/teatersal, rene Drammen teater, her, i et veikryss i Death Valley. Forstå det den som kan 🙂 

Den ene vakre scenariet etter det andre har åpenbart seg i dag. Sjekk skyene a!!!

Den ene vakre scenariet etter det andre har åpenbart seg i dag. Sjekk skyene a!!!

Ikke helt snilt å ta bilde av folk uten deres samtykke, men her er altså gjengen i den naturlige hotspringen, lett skjult bak løvblader.

Ikke helt snilt å ta bilde av folk uten deres samtykke, men her er altså gjengen i den naturlige hotspringen, lett skjult bak løvblader.

 

 

 

Advertisements

Legg inn en kommentar