Dag 20 i USA, New Mexico

Siste glimt av Grand Canyon. Neste stopp; New Mexico :-)

Siste glimt av Grand Canyon. Neste stopp; New Mexico 🙂

Vi er blitt advart mot New Mexico. Staten skal visstnok være drepende kjedelig med endeløse ensformige rette veier. Målet for dagen er derfor å komme oss lengst mulig gjennom staten, og vi starter tidlig og tar farvel med vakre Grand Canyon med utallige stopp for å få de siste glimtene av fjellsidene, dalen og Colorado river langt der nede.

 

I dag skal vi altså kjøre. Vi skal sluke mil og kun stoppe for mat og nødvendigheter. Og så må vi finne ut hvilken dag det er. Prøis mener at det er torsdag, mens jeg mener at det er fredag, og begge er vi tomme for strøm på mobilene, så vi får ikke sjekka der heller.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer ... hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS'n.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer … hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS’n.

Fartsgrensa på interstateveiene er 75 miles (121 km/t) så i dag skal det kjøres bil i forrykende lovlig tempo.

Det holder ca en halvtime ikke å stoppe for noe som helst. – Det er meteorkrater her, sier jeg og viser Prøis på kartet. – Det har du vel sett på TV hundre ganger, svarer han og tråkker på gassen. – Sving, roper jeg og får vilja mi. Selvfølgelig har jeg sett meteorkrater på TV, men nå har jeg altså sjansen til å se det med egne øyne. Verdensrommet er spennende saker, og tanken på at man kan få noe i hodet derfra, er forunderlig.

Meteorkrater i Winslow.

Meteorkrater i Winslow.

Omrisset av kanten synes godt på de endeløse slettene, og amerikanerne kan kunsten å gjøre mye ut av det som er. Krateret er omgjort til museum, og det er utstillinger, turistshappe, kinosal med ulike kraterfilmer, restaurant, samt at man kan få guidede turer på kraterkanten. Vi skipper det siste. Guider har en tendens til på snakke veeeldig mye, og det holder med infofilm og museum, og selvfølgelig å se krateret ved selvsyn. Prøis syns det er fint han også, så antagelig er han litt glad for at jeg maste meg til kraterhølsynet. NASA har forresten brukt nedslagsfeltet til øvelser for astronauter. Det er akkurat som på månen der nede.

Bare juks.

Bare juks.

Og selvfølgelig trenger man ikke å klyve ned til bunnen for å få tatt fine bilder. Man trenger ikke engang å gå ut på kanten for å se på krateret. Indoors view, reklameres det for. Ingen fare for frisk luft, du kan se alt innendørs fra, og i visitorsenteret er det altså en vegg der man kan ta juksebilder. Vi var altså IKKE på bunnen. Det holdt forresten mer enn nok å kravle seg opp på kanten.

 

Stepper, kratt og gress er jaggumeg pent det og :-)

Stepper, kratt og gress er jaggumeg pent det og 🙂

 

 

 

 

 

 

Så skal vi ut på landeveien igjen og sluke miles, men snart dukker småbyen Holbrook opp på kartet. Jeg har mye moro av å følge med i turistbøkene vi fikk av Veslemøys vertsfar. Bøkene er stappfulle av info om hvert eneste lite småsted, så som severdigheter, innbyggertall og hvordan byene ble grunnlagt. Jeg leser høyt for Prøis hver gang vi nærmer oss et nytt sted. Om Holbrook står det at stedet ble grunnlagt i 1881 da jernbanelinja fra øst til vest ble anlagt der. Byen fikk ikke noe godt rykte. «The town was too tough for women and churches».

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.

Jo mer jeg tenker på Holbrook, jo mer får jeg det får meg at vi må innom et sted som startet med et så tvilsomt rykte. Byen er akkurat så skrullete som en liten amerikansk småby kan være. Det er gamle amerikanske biler overalt og på byens mest beryktede overnattingssted kan man leie seg en hardplastikk wigwam for to. Hver wigwam har sin tilhørende gamle nostalgiske bil som man for eksempel kan sitte i om man vil lese en bok eller føre en samtale.

Etter farvel med Holbrook er vi særdeles enige, Prøis og jeg: Ikke et stopp til utenom trengende grunner. Så dukker «Petrified forest, National park» opp. Vi har ikke med ordbok, men mener at petrified betyr noe slikt som forferdet eller forskrekket. Hva kan få en skog til å bli det? Eller er det den som går inn i skogen som blir det? Selvfølgelig må vi kjøre innom.

Antagelig er vi blitt noget blasert etter de siste ukers opplevelser og da vi får forklart at petrified skog er forstenet skog, og at det som vises frem er noen trestokker som helt av seg selv har gjennomgått en eller annen prosess slik at de er blitt harde som stein, er vi klare for å lette anker og fyke videre, men i den petrifide tulleskogen møter vi først nordmenn; et ektepar fra Sætre i Hurum som er på heisatur, akkurat som oss, bortsett fra at de kjører fra øst til vest.

Det er kaldt i New Mexico. Kun tre grader.

Det er kaldt i New Mexico. Kun tre grader.

Da vi endelig krysser grensa til New Mexico er det blitt langt på dag. Kaldt er det også. Symbolene til staten er sol og pepperfrukter så hvordan det kan ha seg at det kun er 3 grader ute, er forunderlig, men det skyldes altså at vi fremdeles er høyt over havet! 2000 meter. Akkurat som halve Arizona ligger høyt, gjør store deler av New Mexico det samme. Jeg funderer på når høyden skal ta slutt, og om det er mulig at jeg kan ha et bittelite snev av høydesyke. De siste dagene har jeg nemlig ikke vært helt i slaget.

Endelig holder vi oss til planen. Ikke et eneste bittelite stopp, verken for å ta bilder av krokete fjell eller krater eller hva det nå skulle være. New Mexicos endeløse rette veier går unna.

Vi kjører til mørket siger på og enda litt til. Santa Rosa høres ut som en fin by å overnatte i, men vi ser jo ikke det pøkk når vi ankommer. Akkurat det er noe vi er veldig uenig om, Prøis og jeg. Prøis mener at vi skal fortsette å kjøre selv etter mørkets frembrudd, noe jeg syns er fullstendig meningsløst. Jeg vil nemlig ikke gå glipp av så mye som en tøddel. Selv om det kun er endeløse veier, så vil jeg se dem alle når jeg først er her.

Men så dukker disse fjella opp.Jeg blir visst aldri lei av fjell. Som et maleri.

Men så dukker disse fjella opp.Jeg blir visst aldri lei av fjell. Som et maleri.

 

Det er forresten lørdag i dag, og vi har krysset nok en tidssone, og dermed ble klokka plutselig en time mer. På tide å komme seg i seng.  

 

 

 

Og i  morra satser vi på å nå TEXAS :-)

Og i morra satser vi på å nå TEXAS 🙂

Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.

Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.

 

 

 

 

 

Vi støter iblant på Route 66.

Vi støter iblant på Route 66.

Annonser

Dag 17, 18 og 19 i USA, Arizona

Fjell, stepper og langt mellom folk.

Fjell, stepper og langt mellom folk.

 

Føttene er fremdeles såre etter Las Vegas og hodet er overfyllt av inntrykk. Vi er småslitne begge to og beslutter derfor at det i dag blir minimalt med miles og dermed tidlig kveld på et greit hotell (ikke flere motormoteller på meg). Det har gått i et til nå. Jeg har ikke engang rukket å begynne på boka jeg skulle kose meg med. Dessuten er kofferten full av møkkete klær og bilen trenger en opprydding/reorganisering.

Vi legger ut på tur gjennom Arizonas ødeland og temperaturen i bilen blir noe amper da vi oppdager en nærmest tom bensintank. I følge kartet er det 50 miles til folk. I forvillelsen over at det går an å være så dumme, klarer vi også å misforstå noen skilt og i tillegg tar GPS’n oss ned en kjerrevei, der man riktignok kan fylle bensin på en stengt marina, men pumpene er sykt dårlig merket og Prøis nekter å ta sjansen.

På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.

På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.

Vi finner til slutt bensinstasjon «Uranus» der eieren tydeligvis har ramla i en eller annen UFO-gryte, men samma for oss. Vi skal ha bensin, vann og sjokolade, til overlevelse de neste timene i ødeland.  I befriplelsen over at bensintullet ordnet seg, og i overstadig munterhet og dermed manglende konsentrasjon, klarer jeg å kjøre feil og havner på highwayen i feil kjøreretning. Heldigvis er ikke trafikken stor, så det går greit å snu, men Herre Jesus, er det mulig. Kanskje det ikke er meninga at vi skal forflytte oss i dag …

De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.

De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.

Vi finner et greit hotell i Kingman, men orker ikke tanken på å utforske byen som ble grunnlagt rundt 1880 da jernbanen ble anlagt her. Nå skal det vaskes klær, bilen skal ryddes, vi skal drikke vin og se på det dummeste av det dumme som vi finner på en av de hundre kanalene på TV. Også skal vi lade! Det er alltid noe som er tomt for strøm; vi har en hel koffert full av ladere og overganger til to mobiler, to kameraer, gopro, ipad og laptop, men vi har kun EN adapter. Til mitt forsvar for utstyrsmenageriet, har jeg tenkt å jobbe litt underveis.

 

 

 

På vei til Sedona.

På vei til Sedona.

Da vi våkner dag 18 er vi fremdeles ikke helt ovenpå. Det er jeg som sliter mest. Jeg er rett og slett ikke vant til så mange inntrykk. Vi bestemmer oss derfor for å vente nok en dag med Grand Canyon, og tar med oss tips, takket være facebookvennerkommentarer, om småbyen Sedona, som visstnok skal være vakkert og vel verdt et besøk.  Vi er forresten heller ikke helt sikre på hvordan vi skal angripe Grand Canyon, som er digert og regnet som et av verdens syv underverker. Canyonen deles i north rim og south rim, den sørlige er nærmest, la oss håpe at det er dit vi bør dra. Til nå har vi kjørt ca 400 mil. Hadde vært greit å kjøre færrest mulig ekstra for å få med seg høydepunktene.

Vakre røde fjell.

Vakre røde fjell.

Enkelte veier i kartboka er merket med grønne prikker – scenic rute, og skal være verdt å kjøre om man har god tid og er ute etter gode opplevelser. Veien til Sedona er en slik senic rute. Svingete, kronglete, og med et vell av severdige syn. Fra det ensformige steppelandskapet vokser de røde indianerfjellene frem. Jeg tenker på hva de måtte ha tenkt emigrantene på 1800 tallet som kom denne veien og så de mektige fjellene og kanskje indianerhøvdingen og hans menn i siluett på fjellkanten.

AU. De er overalt.

AU. De er overalt.

Sedona er en trivelig småby der krystaller, healing og yoga er i fokus. Det er nok av turiststshapper. Byen lever av velvære, fjella og omgivelsene. Det er lagt til rette for å finne frem til de beste utsiktspunktene. Statlige parker er opprettet både her og der og man må betale noen dollar for å komme inn.

Indianerland.

Indianerland.

 

 

 

 

 

 

Vi bruker resten av dagen i utmarka. Dagen er på hell. Sola er lav og farger fjella enda rødere. Det er en elv her, og sandskurt rødt svaberg. Det er så vakkert, så vakkert. Man ser seg liksom ikke mett på de høyreiste klippene. Igjen tenker jeg på nybyggerne, og jeg tenker på «Huset på prærien» og Laura Ingals som hver søndag etter barnetv kom løpende nedover den lille heia i introtrudelutten til favorittprogrammet mitt.

Pål tøyser for kamera :-)

Pål tøyser for kamera 🙂

I natt skal vi sove i Flagstaff. Jeg leser i turistboka at Flagstaff fikk navnet i 1886 da noen kappet greinene av et tre i forbindelse med 4. juli feiringa for å ha noe å henge opp flagget i. Siden det er så flatt her ble flaggstanga et landemerke og navnet ble hengende ved.

Navn på amerikanske steder og byer er ganske morsomt. Det er ikke få europeiske bynavn du finner på kartet, og når Flagstaff, bokstavelig nok har fått navnet sitt fra en flaggstang, lurer jeg på hva som ligger bak f.eks navnet til stedet Ash Fork.

 

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.

Kun en og annen ku og øde stepper er å se.

Kun en og annen ku og øde stepper er å se.

 

 

 

 

 

 

 

Vi ankommer Flagstaff etter mørkets frembrudd, og drar straks det lysner. NÅ er vi klare for Grand Canyon! Vi kjører og kjører og jeg undrer meg over de manglende fjellene i det fjerne og får meg en god latter da det går opp for meg at det er motsatt. Her er det nemlig ingen fjell. At Flaggstaff lå høyt, har vi forstått, blant annen på temperaturen. Det er kun 10 grader, og fremdeles snøklatter å se, og nå kjører vi altså på et høyplatå. Vi ankommer altså dermed toppen i bil. Og trenger ikke å gå mer enn noen meter for å se det folk valfarter hit for å oppleve. The Grand Canyon.

Fjellet stuper ned og brer seg ut i en magisk enorm dal med kvasse klipper og fargespill i fjellene. Langt der nede er det en irrgrønn kroket elv. Og det er så stort, så stort, det brer seg så langt øyet kan se. I det fjerne snurrer helikoptre. Skal -skal ikke. Toppen av latskap. Det tar vel sånn ca tre sekunder å bestemme seg. Greit. Jeg sover gjerne på de billigste av de billige motromotellene på resten av turen. Følelsen av å gli utover den massive kanten og se ned i avgrunnen, kan jeg ikke la gå fra meg, selv om det koster  noen gryn.

Det kiler godt i magen, og jeg sjekker ut hvor spyposen er.

Det kiler godt i magen, og jeg sjekker ut hvor spyposen er.

 

 

Grand Canyon.

Grand Canyon.

 

 

 

 

 

 

Det blir en vanvittig syk opplevelse. Jeg er nær ved å spy et par ganger. (De burde kanskje ikke plassert meg foran…) I 45 minutter flyr vi over canyonen, fra sør til nord og tilbake igjen. Wow, var det verdt det. 

ubeskrivelig vakkert

ubeskrivelig vakkert

Det er som om landskapet har revnet.

Det er som om landskapet har revnet.

Dag 16 i USA Las Vegas

På vei mot Las Vegas.

På vei mot Las Vegas.

Las Vegas. Oh la la. Vi gir Vegas en dag. Stakkars Vegas. For å komme innunder huden (om det er mulig) burde vi sikkert vært her i minst fem, men vi har x antall dager frem til Memphis og selvfølgelig har vi allerede brukt alt for mye penger. Storby er dobbelt så dyrt som landevei, minst, og vi tar derfor sikte på en eneste stakkars natt. Dessuten er storby slitsomt, og etter to uker på veien, begynner vi å bli småslitne.

Milevis før bykjerna vokser forstedene frem. Jeg tenker på vannkrisa som det sto så mange skilt om på den andre siden av fjella. Vi er fremdeles i ørkenland og det bor hundretusener av folk her. Jeg kjenner at jeg er litt bekymra for hele greia, og jeg har faktisk sett et par si-fi filmer om akkurat det der. I fremtiden er det ikke lenger gull som har verdi – men vann.

I det fjerne synes silhuetten av storbyen. Veisalaten er ubeskrivelig. Selv med GPS er det en utfordring. Vi plotter inn adressen til hotellet Treasure Island, som er det eneste vi kommer på i farta og med et digert sukk av lettelse kommer vi oss velberget dit. Til vår store forundring er det et gigantisk parkeringshus rett ved monsterhotellet. Gratis parkering? Midt i Vegas? Ja, det er vel uansett ikke parkeringa de forventer å tjene penger på her.

Suite i 30 etasje. Pål ønsker velkommen inn.

Suite i 30 etasje. Pål ønsker velkommen inn.

Hotellet har ledige rom, men innsjekkinga tar en time. Det er nemlig flere enn Prøis og meg som skal ha rom i Vegas i natt. Hotellet er et helt samfunn i seg selv. Her trenger man ikke å gå noen steder, for her er det alt, sier Prøis. Casinodelen er enorm. I teateravdelingen har Sirkus De Soleil forestilllinger. Vi får utdelt et kart over hotellet, og en blid respsjonist sier at vi får oppgradering helt gratis. Jeg har vondt for å tro at noe her er helt gratis, men tanken bak er vel at vi skal synes det er så fint at vi kanskje gjør som Prøis sier: Ikke forlater hotellet men legger igjen pengene i Casinoet der. Vel, der gikk de på en smell. Jeg er nemlig ikke her for å gamble. Jeg skal se! Se på hva Vegas er for noe, og prøve å forstå greia.

Og jeg syns først det er veldig stas og føler meg nesten litt barnslig beæret. 30 etasje. Man kommer ikke høyere opp.

Og jeg syns først det er veldig stas og føler meg nesten litt barnslig beæret. 30 etasje. Man kommer ikke høyere opp.

Vi har fått rom i toppetasjen, og ikke bare et rom, men en hel suite. Jeg kjenner at jeg blir revet med. Her kunne jeg vært en hel uke, sukker jeg. Vi har hvert vårt bad, Prøis og jeg. Jeg sier fritt for det med boblebadekar. Jeg fyller det til randen og tenker faktisk ikke et sekund på vannkrisa.

Prøis har allerede rukket å bli overfalt en en paljettkledd ungmøy med fjær på hodet som sier det samme som respesjonisten: Det er HEEEELT gratis. Hvis han etterlater epostadressen sin får han trykke på en knapp, noe han gjør og vinner et todagerscruise.  Jeg mumler at eposten hans heretter garantert kommer til å bombarderes av spam og at det dessuten uansett vil bli steindyrt å benytte seg av gavekortet på todagerscruiset når du må fly fra Oslo til Miami for egen regning. Prøis mener at jeg surmuler og kjøper en drink til meg. Det hjelper. Og kanskje er det nettopp det som skal til for å like Vegas. Man må være litt på gli. Vegas er tivoli. Det er juggel, glitter, lysreklamer, lettkledde piker, casinoer og lyd, øredøvende lyd. I hver en busk er det gjemt en høytaler. Det er talende reklameboards. Det er rett og slett veldig mye – av alt. Og alt er ikke bare mye, men det er stort også. Det er som om alt er overdimensjonert.

Lysreklamens mekka: Vegas.

Lysreklamens mekka: Vegas.

Og hva rekker man å oppleve på et døgn i Vegas når beina fremdeles er såre etter trasking i San Fransisco? (Jeg har fremdeles vannblemmer!)

Til alle tider har mennesket likt å gjøre det pent rundt seg. I så  måte er Vegas et prakteksempel.

Til alle tider har mennesket likt å gjøre det pent rundt seg. I så måte er Vegas et prakteksempel.

 

 

 

 

 

 

 

Nei, hva rekker vi? Vi gjør «The Strip» og ser sikkert like gapende forundrende ut som alle andre som ser det for første gang. Det er etterligninger av Eiffeltårnet, Big Ben og greske statuer. Det er kjøpesenter med himmelske malerier og venezianske gondoler.

Ja, da, selvfølgelig er han ikke ekte ... men gæmlissene glante henført likevel.

Ja, da, selvfølgelig er han ikke ekte … men gæmlissene glante henført likevel.

 

Vegas by night.

Vegas by night.

 

 

 

 

 

 

Vi drar til den eldre «stripen» hvor nattelivet er dundrende. Gata er som en eneste stor utendørs nattklubb med svære ledskjermer og vannvittige lysshow til heisamusikk. Fra en scene synger Elvis, og chippendalesgutter er klare for fotoshoots, for noen dollars, selvsagt. Brudepar virrer rundt i lykkerus. En trommeslager uten armer, dundrer løs på slagverket sitt, og på utendørsbarene danser lettekledde ungiker iført minimal bekledning. En eldre stakkar utgir seg for å være veteran og tigger penger. Et rockeband i femtiåra headbanger til egen musikk.

Litt av et utvalg av damer. Pick a card. Innen 20 minutter har du henne på ditt værelset ...

Litt av et utvalg av damer. Pick a card. Innen 20 minutter har du henne på ditt værelset …

Lysreklamen flæsher på alle kanter, og før Prøis rekker å takke nei, har han handa full av reklamekort for callgirls. Det flasher og bråker på alle kanter. Vegas er galskap. Intet mindre. Ren og skjær galemathias.

DSCN6407

Taket over gågta med bølgende farger i takt til dundrende musikk.

Vel, så får vi være litt gærne vi også da. Det blir noen drinker for mange, men vi spiller kun for 2 dollars, og det må vel være rekord i negativ forstand for casinoene, og siden beina mine etterhvert er så vonde at de holder på å dette av (helt sant), tar vi limousin tilbake til hotellet, bare for å ha gjort det også.

De små timer benyttes på pianobar der to damer med hvert sitt piano batler om hvem som kan oppfylle publikums musikalske ønsker, selvsagt til tips. 20 dollars for et sangønske. Morsomt konsept.

Barnslig, javisst, men jeg nå aldri kjørt limo før jeg da ...

Barnslig, javisst, men jeg nå aldri kjørt limo før jeg da …

 

Hva skal man si ...

Hva skal man si …

 

 

 

 

 

 

 

Også jeg som skulle hilse på Chumlee da, gitt ...

Også jeg som skulle hilse på Chumlee da, gitt …

 

Da vi våkner, en smule grugne, neste morgen, er vi begge enige om at EN natt i Vegas holder. Ikke engang lureriet med luksussuiten i 30 etasje kan holde meg her. Vegas er en kulisse, det er morsomt på sitt vis, og det var en opplevelse å ha vært her, men det er helt greit å takke for seg og dra videre.

Det vil si: Jeg har en ting til gode.

På google.com finner vi adressen til «Gold and silver Pawn shop». Jeg har sett et utall av programmene fra pantesjappa. Chumlee er favoritten.

At vi ikke er de eneste som lyster å oppleve butikken og innehaverne, skjønner vi idet vi runder svingen og ser  køen utenfor. Akkurat ja. Vi tilbys show og medlemsskap i fanklubben. Hvis vi etterlater epost og tlfnr er vi med i trekning av et personlig møte med firkløveret. Det er lite pawnshop igjen, men hyllemeter med t-shorter med bilde av innehaverne på. Og hovedpersonene selv? Nei, de er ikke her i dag, sier betjeningen vennlig. Jeg kjøper et drammeglass og ei tshorte med bilde av Chumlee som Ola kan få, og tenker at det kanskje er like greit at den noe enfoldige karen slapp å oppleve meg. Han hadde sikkert ikke syntes det var så stas at en 50 åring fra Norge digger ham.

Hooverdemningen, bygget 1931 - 35. Visstnok døde flere menn under arbeidet. Prøis påstår at de ble støpt inn i betongen. Jeg tror han kødder.

Hooverdemningen, bygget 1931 – 35. Visstnok døde flere menn under arbeidet. Prøis påstår at de ble støpt inn i betongen. Jeg tror han kødder.

Igjen bærer det østover. Farvel Vegas. Etter en snau times kjøring er vi ved Hooverdammen. At den er stor, visste jeg, for det har jeg sett i en eller annen film. (James Bond?) En eller annen i filmen rappelerte ned betongsida, og kom seg akkurat i le før demningen brast.

 

Finn fem feil i bildet her. Stikkord: Bekledning. Noe stilikon blir jeg nok aldri.

Finn fem feil i bildet her. Stikkord: Bekledning. Noe stilikon blir jeg nok aldri.

Hooverdammen ble bygget på begynnelsen av 1930 tallet, og det handler jo om vannkraft og elektrisitet. Det kiler i magen når jeg kikker over kanten. Det er laaangt ned. Et skilt forkynner at det er ulovlig å la kjæledyr spasere på kanten. (?) Vi er i advarselsskiltenes hjemland. Er du ikke advart, så kan du jo alltids saksøke noen, til og med for egen dumhet.

Amerikanere asså ...

Amerikanere asså …

Elva som renner langt der nede i canyonen er delelinje mellom stater. Farvel Nevada. Her kommer vi: Arizona. I Nevada er det Pacifictime, mens Arizona har Mountaintime. På tide å stille klokka. Tror det er tre tidssoner vi skal gjennom. Vel, bare vi havner ut rett på siste etappe slik at vi kommer tidsnok til flyet hjem, så spiller ikke resten så stor rolle.

 

Hihaa ... her går det unna med stater: ARIZONA!

Hihaa … her går det unna med stater: ARIZONA!

Øvre del av demningen.

Øvre del av demningen.

 

 

 

 

Smånervøst å titte over kanten på demningen.

Smånervøst å titte over kanten på demningen.

 

Den mørkeblå streken: Så langt har vi kommet. Den lyseblå: Så langt skal vi :-) Omtrent halvveis.

Den mørkeblå streken: Så langt har vi kommet. Den lyseblå: Så langt skal vi 🙂 Omtrent halvveis.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag skal vi ikke gjøre så mye mer. Vegas har tatt knekken på oss. Vi kjører noen timer og finner oss et hotell. Forskjellen på slumhotellene og de som er helt greie er 30 – 40 dollars. No more motormotells med dophuer og prostituerte for meg. Hallo – jeg er snart 50 år. Jeg er for gammel til sånt. Jeg trenger å sove!!!!  I morgen skal vi knekke Grand Canyon. Stakkars føttene mine … 

Jadda.

Jadda.

Dag 15 i USA, Nevada

Jeg har sovet som en unge på «Amargosa Opera House and Hotel» i Death Valley. Alle tanker om «The shining» og «Here comes Johnny» kunne jeg altså spart meg.

Helt stille har det vært i natt, en velsignelse etter forrige natts spetakkel.

Helt stille har det vært i natt, en velsignelse etter forrige natts spetakkel.

 

Etter en god frokost på den eneste kafeen på stedet som forøvrig består av hotellet, et galleri, en nedlagt bensinstasjon og altså kafeen, får vi en titt inn i operahuset som har en særdeles spesiell historie.

Ballerinaen Martha Becket danset visstnok tåspiss inntil fylte 84 år, sier omviseren vår.

Ballerinaen Martha Becket danset visstnok tåspiss inntil fylte 84 år, sier omviseren vår.

 

 

 

 

 

 

Ballerinaen Martha Becket kom over stedet i 1967 og brukte alle sine sparepenger på å sette i stand det slunkne hotellet og lage et operahus.

Tak, vegger, alt er dekorert med vakre malerier.

Tak, vegger, alt er dekorert med vakre malerier.

Vi er laaangt utenfor allfarvei, så hva hun tenkte på frøken Becket, den gang i -67, er ikke godt å si.

Damen lever fremdeles og nærmer seg de 90 år, og operahuset vil forhåpentligvis stå der som et minne over hennes ihuga tro på at det Death Valley trengte, nettopp var et … operahus.

 

 

 

 

Ny stat - alltid litt stas !

Ny stat – alltid stas!

Vi forlater veikrysset Death Valley Junction, og fortsetter ferden østover, snart krysser vi grensa til staten Nevada.

Nevada, enda mer ørken og ødeland.

Nevada, enda mer ørken og ødeland.

Naturen vi opplever er gigantisk, variert og spennende. Kafedamen, som forøvrig serverte verdens beste cherrypai, og ja, det spiste jeg til frokost, anbefalte oss en tur innom området Blue Diamond. «Se opp for Burrels,» sa hun, «for de er blitt litt for glad i turister.»

Burrels er villesler. Vi ser skiltene før vi ser dyra. Det er streng forbudt å mate dem. Faktisk kan du få bot for å gjøre det.

Ikke mat eslene!

Ikke mat eslene!

 

Vi har derfor ikke tenkt å mate dem, men vi vil gjerne se dem. Jeg elsker esler! Området vi er i kalles «Red rocks», naturlig nok, siden deler av fjellene har en sterk karakteristisk slående farge.

Red rocks, slående vakkert.

Red rocks, slående vakkert.

 

 

 

 

 

 

I Blue Diamond/Red Rock (reine regnbuen) drar vi innom Spring Mountain Ranch, en «State Park», altså oppkjøpt av staten for å vernes for ettertiden. Ranchen var sist eid av selveste Howard Hughes, og før det igjen av en tysk skuespillerinne  Vera Krupp, men allerede på 1800 tallet slo folk seg ned her grunnet vannkilder, og det ble raskt etablert skysstasjon her for de som skulle over fjellene mot California og grave etter gull.

Det handler om vann og tilgang på dette. Der det fantes kilder, vokste bosettinger opp.

Det handler om vann og tilgang på dette. Der det fantes kilder, vokste bosettinger opp.

 

 

 

 

Et av de første husene på ranchen, nå vernet.

Et av de første husene på ranchen, nå vernet.

 

 

 

 

 

 

 

«Blue Diamond» har flere severdigheter, blant annet en besøksgård som har laget sin egen versjon av å være museum. Her er tøffe-tog, saloon med matservering, dyrehage og galge, for spesielt interesserte.

DSCN6312

Hvis du ikke har noe å finne på, ta deg tur i galgen …

I sommermånedene er det teateralske opptrinn her, show og spas hver eneste dag, og temaet er selvsagt cowboygøy.

Og faktisk er de på utkikk etter sommerens aktører. Akkurat som i Piratbukta 🙂

Noen som har lyst på sommerjobb i Nevada?

Noen som har lyst på sommerjobb i Nevada?

 

Vi kjører og surrer litt rundt helt til eslene dukker opp, og DA er jeg fornøyd.

Nå har det vært nok sand og ødeland for en stund og det er ikke langt til neste stopp.

En times kjøring nå, så er vi i LAS VEGAS. 

Red rocks. Helt spesielt.

Red rocks. Helt spesielt.

Kaktus, sand og vindslitt plank. Vi er i cowboyland!

Kaktus, sand og vindslitt plank. Vi er i cowboyland!

 

Og endelig dukker også villeslene opp, eller Burrels som de kalles.

Og endelig dukker også villeslene opp, eller Burrels som de kalles.

Dag 14 i USA Death Valley

I dag skal vi forflytte oss, og det spiller ikke så stor rolle hvilken vei vi tar bare den går ca østover og ender i Death Valley. Det er dette som er gøy – å kjøre på «måfå», snirkle seg frem og håpe på at en og annet eventyr byr seg rundt neste sving. Highway er grusomt kjedelig og vi forlater den derfor så fort som råd er. Vi har plottet ut en ca rute, men den forandres så fort vi ser noe interessant.

DSC_0845Vi kjører gjennom frodig landskap med milevis med åkrer og krøtterfarmer med tusenvis av kyr. Det blir varmere og grønnere jo lenger sørøst vi kommer. Druestokkene er ikke lenger svarte, men vårgrønne, og vi passerer appelsinlunder. Stadig vekk sees opplysningsskilt som handler om «water crises». Vel, vi nærmer oss jo ørken og når åkrene må dryppvannes for å få noe til å gro, er det kanskje ikke så rart i at vann blir mangelvare. Naturen er vannvittig skiftende. Flatt, frodig landskap erstattes av daler og fjelltopper.

I følge kartet skal vi befinne oss i nærheten av en mirakelkilde.

Allemannsretten i flere av nasjonalparkene i USA sier at man kan campe i 14 dager på samme sted - SÅ må man videre. Eieren av denne hippievogna gjorde akkurat det. Kone, unger og høner. 14 dager - fra sted til sted i den vakre fjellheimen.

Allemannsretten i flere av nasjonalparkene i USA sier at man kan campe i 14 dager på samme sted – SÅ må man videre. Eieren av denne hippievogna gjorde akkurat det. Kone, unger og høner. 14 dager – fra sted til sted i den vakre fjellheimen.

En illeluktende hippie forteller oss at kilden ble stengt for publikum fordi den var for varm, og folk ikke hadde vett til å la være å bade. Han anbefaler en alternativ kilde, men for å nå den, må vi GÅ. Det er langt ned til bunnen/elva der kilden skal være, men sola skinner og vi har det morsomt underveis fordi det svirrer både firfirsler og ekorn rundt beina på oss. Nå er vi skikkelig i cowboyland.

Kaktus, nakne indianere og gullgravere. Hva blir det neste, lissom?

Kaktus, nakne indianere og gullgravere. Hva blir det neste, lissom?

 

 

 

 

 

 

 

Det er kaktus her! I bunn av canyonen finner vi kilden som er demmet opp som et naturlig badeland i fire plan. Det lukter svovel, og i kilde»bassenget» sitter en naken indianer (det e’kke tull altså), fire meksikanere  og en hvit halvgammel dude som leser bok. Vi hilses velkommen, og jeg slår en spøk om at det sannelig var dumt vi ikke tok med badetøy. «You don’t need that» fastslår den boklesende femtiåringen. Prøis har funnet noe annet og trekker meg med bort fra badenymfene.

Det letes fremdeles etter gull i California.

Det letes fremdeles etter gull i California.

En gullgraver. Og, nei, jeg har ikke røyka, det satt faktisk en gullgraver der, sammen med bikkja si Moon. Skjeggete og ustelt, og med vaskefatet som han skylte sand i, var gullgraveren riktig så snakkesalig og berettet villig vekk om at han – jo da – fant gull, men at dette ikke var det beste spot’n. Vi er i gullgraverland og mannen med vaskefatet beretter at han på gode dager kan finne gull verdt ca 100 dollar.

Etter å ha krabba og slitt oss opp fra canyonen, jeg med bedrøvelig ubrukelig fottøy, kjører vi videre. Da et skilt forkynner at neste avkjørsel byr på ghosttown, tror jeg knapt mine egne øyne. Jeg har nemlig alltid drømt om å oppleve en!

Silver city - ghosttown - museum.

Silver city – ghosttown – museum.

I 1855 ble det funnet gull i Kern Valley og gullgravere strømmet til området med et håp om at dette skulle bli Californias andre store gullrush. Flere byer vokste frem, men da gullet etter noen år tok slutt, døde byene sakte hen. Silver City var en av byene som ble grunnlagt pga gullet, og som etter hvert ble en spøkelsesby.

 

Kirken, kramboden og avtredet ...

Kirken, kramboden og avtredet …

 

 

 

 

 

 

Rundt 1980 begynte restaureringen av de gjenværende husene i Silver city, og i dag er det et museum, privateid og driftet. – Her er alt til salgs, sier innehaveren, – unntatt katta.

Gullgraverlosji, med fotoalbumet hjemmefra ved sengeenden ...

Gullgraverlosji, med fotoalbumet hjemmefra ved sengeenden …

Samlingen av hus, ting og tang er imponerende. Det er sjel og historiske vibber i hver minste plankestubb. Det er som å bli satt rett tilbake til 1800tallets svette og slit. Her er sheriffens kontor, fengselet, kirken, gledeshuset og de usle krypinnene til gullgraverene ivaretatt. Prøis og jeg er helt alene i cowboygata og kan tulle rundt så mye vi lyster. Det er som å ha en tidsmaskin. Jeg hører pastoren preke fra talerstolen. Det lukter kruttrøyk.

Etter å ha surra bort halve dagen på å leke cowboy er vi sultne, og stanser ved første mulighet som først dukker opp etter tre timer siden vi er i ødeland. På velkomstskiltet til småbyen Inyokern står det «100 miles from everywhere». Ja, de skryter i alle fall ikke på seg noe.

Maten er ikke spesielt god, men det spiller ingen rolle. Etter snart to uker med frityrmat, føles vi oss som oppblåste ballonger. Vi trenger bare noe som metter før vi kan ta fatt på dagens siste etappe mot Death Valley.

Salthelvete herfra til evigheten.

Salthelvete herfra til evigheten.

Om vi trodde vi hadde vært i ødeland til nå, skjønner vi at det egentlig er her det begynner. Endeløse lange sletter og fjell. Searles Valley. Det er dritkult! Helt sant. Ikke fem minutter er kjedelig. Landskapet, vegetasjonen, himmelen, lyset forandrer seg stadig. På kartet er Trona avmerket som by med et tilhørende område merket «dry lake» som er en inntørket saltsjø med et enormt utvinningsapparat. Byen er sørgelig nedslitt og deprimerende. Her bor arbeiderene til saltverket i falleferdige trailers. Det er skrot overalt. Tomme hus er nedfallsfarlige.

Eneste som vitner om gullgraverbyen, siste gjenværende rester av et eneste hus ...

Eneste som vitner om gullgraverbyen, siste gjenværende rester av et eneste hus …

Vi kommer oss videre. Veiene blir dårligere. Nok en ghosttown. Baharat. Vi må kjøre over den salttørkede sjøen for å komme dit. Det rister så vi får vondt i rumpa, men det er antagelig mer synd på bilen enn på oss. Dalen er vid og karrig, og på store flater ligger saltet som et spil mot sola. Det er siste dag i mars og gradestokken viser 26 grader i skyggen. Det er knapt til å forstå hvordan livet som gullgraver var her på 1800-tallet. Jeg forstår ikke engang hvordan de klarte å komme seg hit. Det er tørt, tørt, tørt. Milevis. Steinete. Ugjestmildt.

Det eneste som vitner om gullalder; et falleferdig hus og et minnesmerke i stein.

Det eneste som vitner om gullalder; et falleferdig hus og et minnesmerke i stein.

Baharat ble grunnlagt ca 1897. I løpet av 20 år ble det funnet gull for 1 million dollars i fjellet. Så var det slutt. Den siste innbyggeren i Baharat ble gravlagt i nabobyen i 1968. I dag står det kun rester igjen etter byen, samt et minnesmerke hugget i stein.

Videre på ferden mot Death Valley dukker det opp stadige varsler om «DIP». Vi har gjettekonkurranse og kommer frem til at det enten betyr fare for sidevind, overflodsvann (når det først regner, så bøtter det sikkert ned og flommer over) eller så humpete vei at bilen «letter» hvis man kjører for fort. I skrivende stund er vi fremdeles ikke helt sikre på svaret.

Og i Death Valley kom hodepinen ... AU!

Og i Death Valley kom hodepinen … AU!

Death Valley blir akkurat så magisk som vi håpet. Fjellene troner høye og veien snirkler seg mellom dem.

Sandstorm, visstnok ikke noe ukjent fenomen i DV.

Sandstorm, visstnok ikke noe ukjent fenomen i DV.

 

Og hva har jeg lært i dag? Jo, at man bør lukke bilvinduet fort som fasan når man nærmer seg sandstormbeltet.

Og hva har jeg lært i dag? Jo, at man bør lukke bilvinduet fort som fasan når man nærmer seg sandstormbeltet.

I selve dalen står vindføyka som et uvær og gir sandstorm og dårlig sikt. Det er forståelig at dalen har det navn den har. Deler av dalen ligger under havnivå. Det er goldt og øde, men samtidig så utrolig vakkert. Her er det klapperslanger, skorpioner og sorte enker-edderkopper, og jeg har dundrende hodepine. Vi kommer oss gjennom nesten hele dalen og ender på nok et slunkent motell som ligger midt i et veikryss. «I was married with a danish girl for 15 years» sier innehaveren da vi forteller at vi er fra Norge. «It was hell», legger han til og smiler ikke.

Motellet er STOOORT, og det står kun fire biler parkert. Likevel påstår innehaverens at han kanskje kun har ett ledig værelset, og dette må han først sjekke. «No TV» sier han. Spiller ingen rolle, svarer vi. «No telephone» fortsetter han og vi gjentar svaret. Det er sent. Vi har vært på veien i 12 timer. Vi vil egentlig bare sove. «I have to check the room» sier han, og vi blir med ham til rom nr 18 på hotellet «Amargosa Opera House and Hotell».

«Troubles» sier han da vi står inne på værelset, som er rimelig nedslitt, men lukter rent, og etter gårsdagens skrekkinnlosjering, forlanger jeg ikke mer enn at det lukter rent. Innehaveren skrur på vannet i vasken og nikker. Deretter drar han ned i do, og nikker igjen. «OK,» sier han. «It’s yours.»

WOW, for en dag det har vært. Hodet er fullt av opplevelser. I morgen skal innehaveren vise oss hvorfor det heter «Operahouse». Jeg så et bilde i fojaeen. Full opera/teatersal, rene Drammen teater, her, i et veikryss i Death Valley. Forstå det den som kan 🙂 

Den ene vakre scenariet etter det andre har åpenbart seg i dag. Sjekk skyene a!!!

Den ene vakre scenariet etter det andre har åpenbart seg i dag. Sjekk skyene a!!!

Ikke helt snilt å ta bilde av folk uten deres samtykke, men her er altså gjengen i den naturlige hotspringen, lett skjult bak løvblader.

Ikke helt snilt å ta bilde av folk uten deres samtykke, men her er altså gjengen i den naturlige hotspringen, lett skjult bak løvblader.