Jeg oppfører meg som en nyforelska fjortis og mener at jeg har verdens beste ide.

Men det syns ikke Prøis, Aurora og Veslemøy. De syns tvert i mot at det er en dum, dum ide. Bare Tuva tar min side.

– Det er egentlig det samme for meg, sier Tuva, Les videre

Advertisements

Jeg vet ikke om jeg tror henne …

«Ha det, Veslemøy!».

«Ha det mamma, ha det pappa, jeg kommer til å savne dere.»

Veslemøy vinker farvel. Kristiansand neste.

Veslemøy vinker farvel. Kristiansand neste.

Jeg ser på ungen som ikke lenger er noen unge, men en ung dame på 21 år og et helt hode høyere enn meg. Det er faktisk lenge siden hun var en unge, en skrønemakerunge som hadde en skybert som het Kjell Magne Bondevik som bodde

Les videre

Fem uker gammel ble Timmy funnet forlatt i en pappeske. Mary var nærmere året da hun sulten og forkommen ble reddet fra et liv som gatehund.

To stykk hunder, blanda vare.

Timmy og Mary, og om noen lurer; Timmy er den brune, Mary den lyse.

Selvfølgelig er det teit. Helt inni hampen tulleteit også. Når 2.6 milllioner barn hvert år dør av underernæring, er det ganske enkelt helt koko å bruke tid og ressurser på å redde spanske gatehunder.

Les videre

Manatees på rehab.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

-Så hva gjør vi nå? spurte Prøis da vi begynte å få nok av slaraffenlivet på Mexico Beach. -Aner ikke, svarte jeg, -men jeg har veldig lyst til å se ei sjøku. Prøis som ikke er like opptatt av å bla i reisebøker og brosjyrer som meg, så ut som et spørsmålstegn og jeg ba ham slå opp på side 231 i Gyldendals reiseguide Florida, avsnittet som handlet om Manatee Spring. Og så dro vi dit.

Reisehandboka beskrev en glassklar kilde, godt egnet for snorkling, der man kunne svømme med de store dorske manatees, som er en slags mellomting mellom elefant og flodhest. Fordelen ved å reise utenfor sesong er at man får turiststedene for seg selv. Bakdelen er at det som er beskrevet som turistagn ikke alltid fungerer like godt utenfor sesongen.

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt ...

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt …

Og etter å ha kjørt i seks timer for å komme til Manatee Springs skjønte vi fort at her ble det ikke noe snorkling på Prøis og frue. Over den grønne kilden lå et teppe av mygg og forøvrig var dammen øde. -For kaldt, sa en skogvokter. -Manatees følger varmtvannet og er ikke her på denne årstida.  Og det er bading på egen risiko, la skogvokteren til og pekte på skiltet med advarsler om aligatorer.

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet :-)

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet 🙂

Vel å gå en tur på stien hadde vi nå uansett ikke vondt av, og er det noe de kan her borte så er det å legge til rette. Rundt dammen og langsetter elva nedover var det lagd kilometervis med gangbruer, så vi gikk og gikk. Riktig fint var det langsetter Suwannee River.

 

 

 

– Så hva gjør vi nå? sa Prøis da vi hadde tråkka nok rundt i det grønne og igjen satt i bilen og kikka på Floridakartet. – Aner ikke, svarte jeg. – Der ser det fint ut, sa Prøis og pekte på Cedar Key, endepunktet på vei nummer 24. Og så dro vi dit.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key er en sjarmerende, liten, men svær fargerik fiskelandsby. Byen er oppkalt etter sedarskogen som engang vokste der, men som på kort tid ble hugget og ble til blyanter.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Igjen, siden vi reiser utenfor turistsesongen hadde vi byen omtrent for oss selv, men mat fikk vi da tak i, og hyggelig selskap fikk vi også, av en forvillet sjel fra Idaho som også hadde fått det for seg at hun skulle teste ut hva Cedar Key hadde å by på en septemberukedag.

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Under middagsamtalen fikk vi testet ut hypotesen at det ikke skal mange ledd til før alle har en felles bekjent. Noen tastetrykk via facebook og man finner raskt felles venner, og helt sprøtt, via et ledd, hadde vi EN felles bekjent med Mindy fra Idaho.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Greia var at hyggelige Mindy hadde en fortid som reisende i «Up with people», som samme sesong hadde med to nordmenn, og voila, via Mindys norgesvenn, fant vi et bindeledd.

 

Etter en god natts søvn der jeg fortsatt drømte om sjøkuer, fortsatte vi å leite etter arten den kommende dag.

Noen timers bilkjøring sørover lå Homosassa Springs State Wildlife Park, et redningssenter for skadede viltdyr, også sjøkuer. Og wow var det verdt et besøk.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

Jeg fikk sett sjøkua mi, og ikke bare en, men hele fire på rehab. Vi fikk være med på mating av de store, merkelige dyra som er harmoniske salatspisere, men som ofte dessverre får en propell i hodet og er utrydningstruet.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

-Alt skadet vilt som kommer oss i hende blir tatt hånd om, fortalte en av viltvokterne, og derfor ble det en lang dag i parken, men mye å se på, alt fra sjøkuer til blinde aligatorbeist til måker.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

 

I morgen skal vi være skikkelige turister. Selv om vi ikke har unger med, greier vi ikke å styre oss. En temapark eller to i Orlando må vi ha med oss.

Jeg elsker temaparker og spesielt showene går rett hjem hos meg. Så etter sjøkunirvana i dag skal jeg i morgen la meg underholde med plast og fjas, fyrverkeri, glitter og glam.

Vi har enda ikke blitt enig om hvem park vi skal besøke. Og blir vi ikke enige, tja, da får vi ta kniv, saks, stein, da, så får den som vinner bestemme 🙂

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

 

Manatees. Et flott syn!

Manatees. Et flott syn!

Flamingos.

Flamingos.

 

 

Dag 21 i USA, Texas

Det er ikke akkurat oppgangstider i Santa Rosa ...

Det er ikke akkurat oppgangstider i Santa Rosa …

Siden det var mørkt som i en sekk, da vi entret Santa Rosa i går kveld, tar vi en runde på morrakvisten for å se hvor vi har havnet. Vi er helt øst i New Mexico, og Santa Rosa viser seg (til tross for det koselige navnet) å være et ganske bedrøvelig sted. Halvparten av overnattingsstedene er nedlagt, lokaler er tomme og hus fraflyttet. «Free ColourTV» står det på reklameplakaten på et av motellene. Det begynner vel å bli en stund siden at fargetv ikke var standardutstyr på ethvert hotellrom.

Blue Hole, 30 meter dyp.

Blue Hole, 30 meter dyp.

En lokal sjel forteller at hele byen antagelig hadde vært nedlagt om det ikke var for «The blue hole». Og hva er så det?  Vi får tak i et bykart og kommer oss til det blå hullet som er riktignok – akkurat det. Et hull, 30 meter dypt og fylt med det grønneste, klareste vann man kan tenke seg.  Jeg tenker på Svelvik, hjemstedet mitt, som sliter med identitet. Alle steder har NOE, og er det noe amerikanerne er flinke til så er det å gjøre maksimalt ut av det som er.

Kirken ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet. I dag står kun skroget igjen.

Kirken ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet. I dag står kun skroget igjen.

Jeg mener at Santa Rosa må være mer enn det blå hullet, og vi kjører derfor noen runder. Vi finner en jernbanebru, som visstnok skal ha vært location for en, for oss, totalt ukjent film. Deretter finner vi kirkeruinen etter «Rose of Lima Chapel and Cemetry», bygget tidlig på 1800-tallet. Jeg kikker på de gjenværende gravsteinene. Tenk om det finnes et norskklingende navn her, men det gjør det ikke. Det er Sanchez og Sanchez og Sanchez, og enda noen Sanchezer til. Til Santa Rosa kom det nok ikke horder med skandinavere, men spanjoler og meksikanere.

 

 

Pål er alltid sulten han. Og det er jeg og :-)

Pål er alltid sulten han. Og det er jeg og 🙂

Frokosten inntas på Dennis, en av de utallige hurtigmatkjedene. Jeg har lagt min elsk på kjedens nachostallerken, mens Prøis går for standard egg, dog hyggelig servert som en smilende frokosttallerken.

DSCN6749

Sukker, til og med på frokosten. Godt? Not!

Andre frokostlekkerbisker man kan bestille er f.eks egg og bacon med valgfri honning, peanøttsmør eller varm karamellsaus på toasten. Etter tre uker på tur begynner vi, sørgelig nok, å bli en smule matleie. (Ja, jeg vet det er et luksusproblem) Cheddarost kommer jeg nok ikke til å spise det neste året. Her borte er ALT dyppa, fritert eller smurt inn enten i sukker eller  i cheddar.

Velkommen til Texas. Da må vi stoppe og kjøpe drammeglass. Valget sto mellom kjøleskapsmagneter og glass. Noe skal man samle på :-)

Velkommen til Texas. Da må vi stoppe og kjøpe drammeglass. Valget sto mellom kjøleskapsmagneter og glass. Noe skal man samle på 🙂

Fra Santa Rosa er det ikke lange kjøreturen før vi entrer Texas. Texas er stoooort! Kanskje den største staten. (Ser iallefall sånn ut på kartet mitt) Det bor himla mye folk her, over 25 millioner. «Don’t mess with Texas», heter det seg. I turistbrosjyren står det en hel side om at man ikke skal komme her og komme her. Du skal være tøff for å tåle Texas, og du skal ha en mage av stål for å klare maten. Det var da en merkelig måte å ønske velkommen på, tenker jeg i mitt stille sinn. Vi skal imidlertid ikke være lenge i staten. Vi fyker igjennom helt i nord der Texas er på sitt smaleste.  Vi har sett oss ut storbyen Amarillo som stoppested og satt av dagen til små og store stopp, der det måtte passe seg.

KU-industri.

KU-industri.

 

Den første soleklare stansen handler om kuer. På turen hittil har bølingene med kyr vært særdeles slukne, men nå er vi i Texas! Vi er målløse. Dette er industri.

Kvalitetsbiff!

Kvalitetsbiff!

 

 

 

 

 

 

30.000 kyr!!!

Skiltet forkynner at vi er kommet til ranchen «Quality Beef». Det er gigasiloer med kraftfor og hjullastere som kjører rundt med for til dyra i de ulike innhegningene.

Prærieland. Texas.

Prærieland. Texas.

Det mangler bare å se en sånn oljevippepumpe nå, så skal jeg rope howdy 🙂 Prærielandet er enormt. Jeg føler at jeg gjentar meg selv fra tidligere dagers blogg, men det blir jo bare større og større, det er mer og mer luft og himmel og langt å se. Prøis kjører spillelista si fra ipoden for fulle mugger. DET er en prøvelse. Jeg er nemlig ikke ubetinga happy når det gjelder country, men det går selvfølgelig ikke an å surmule over Prøis’ låtvalg. Texas = country. Jeg får holde ut. 

 

Og dette er ...? Ti Cadillacer med snuta ned i jordet.

Og dette er …? Ti Cadillacer med snuta ned i jordet.

Cadillac Ranch er neste stopp. Ti skrotcadilaccer er gravd ned på et jorde og tagget ned. På utsiden av gjerdet står et skilt om at tagging er forbud.  DSCN6791

 

 

 

 

 

Det er jo som å be om det!

Utrolig kult, og for en ide!

Utrolig kult, og for en ide!

Og folk lar seg be. Det ligger dusinvis av spraybokser rundt cadillacene som er så nedsylta av lakk at de aldri kommer til å ruste, sier Prøis.

 

 

 

 

Far og sønn i action med hver sin sprayflaske.

Far og sønn i action med hver sin sprayflaske.

En far har tatt med sjuåringen sin på tur. De skal tagge, og fniser og flirer. Jeg tenker at det kanskje er som en Texas-manndomsprøve. «Kom, sønn, nå skal vi to gjøre noe som er galt. Ditt første lovbrudd i staten Texas, sønn. Og jeg var der og opplevde det sammen med deg!»

 

 

 

Jeg prøver å få Pål til å kjøpe sånn hatt som han som synger "Happy" har. Høy hatt. Dritkult, syns jeg, men det syns ikke Prøis.

Jeg prøver å få Pål til å kjøpe sånn hatt som han som synger «Happy» har. Høy hatt. Dritkult, syns jeg, men det syns ikke Prøis.

Så ankommer vi storbyen Amarillo med 200.000 inbyggere. Vi har en adresse til et «haunted house», men spøkelsene har søndagsfri, så der gikk vi fem på. En live stock auction, altså auksjon av buskap, bommer vi også på, for det er først i morra.  Vi forviller oss inn i en gate med en dusin snurrepipeributikker, og det er i en av disse at Charlie dukker opp.

Charlie og jeg, vi er partnere vi nå.

Charlie og jeg, vi er partnere vi nå.

Først ler jeg, og går min vei, men så må jeg tilbake. Jeg har jo alltid hatt en liten drøm om å være buktaler. Derfor; herfra og ut, på denne reisen, og resten til evigheten, er nå Charlie en del av min hverdag. Jeg skal serriøst youtube når jeg kommer hjem. Man kan jo lære seg hva som helst på youtube. Sommeren for noen år siden lærte jeg meg for eksempel å spille trekkspill via diverse «How to play accordion» filmsnutter. Det finnes sikkert noen om buktaling også. Man skal snakke med magen. Tror jeg. Og setter i gang straks vi er tilbake i bilen.

Forvist til baksetet, men like blid :-)

Forvist til baksetet, men like blid 🙂

Etter litt for mye tullball syns Pål at Charlie kan sitte i baksetet og litt snurt innfinner Charlie seg med det. – Du har vel ikke tenkt å ha med ham i Piratbukta i sommer? spør Prøis. Jeg aner et snev av noe  som kan tolkes som lettere forakt. Jeg snur meg mot Charlie i baksetet og blunker lurt. Selvfølgelig skal han få være med i Piratbukta. – Da kan vi jo bare ønske velkommen til verdens verste buktalershow, mumler Prøis og himler med øya.

Ikke småtterier, merk Prøis i forgrunnen, som en bittepiddeliten spire.

Ikke småtterier, merk Prøis i forgrunnen, som en bittepiddeliten spire.

Langsetter Interstate 40 som vi stort sett kjører på, kommer vi over et lite sted med kun 600 innbyggere: Groom. Jeg har skrevet det før – og gjentar gjerne: Er det noe amerikanerne kan så er det å dra på. Nå kjenner jeg ikke foranledningen til det som har satt Groom på kartet, men altså: Disse 600 innbyggerne har klart å bygge et landemerke som synes på flere mils avstand. Folk valfarter hit. Det er bygget et kors, mer enn 60 meter høyt, og med en tilhørende skulpturpark. De har planer om å bygge mer i Groom, både teater, og belysning skal opp, men de trenger donasjoner. På en plakat opplyses det om at Jesus vil legge merke til alle donasjoner som kommer inn til prosjektet. Jadda!

Vi lover!

Vi lover!

 

 

 

 

 

 

Idet det mørkner, rekker vi akkurat å snike oss over grensa til staten Oklahoma. Velkomsthilsenen til billigmotellet Days Inn (som jeg til og med har funnet kupong til i en turistblekke, sånn at vi får 10 dollar avslag), ønsker oss velkommen med masse forbud. Jeg må undertegne en kontrakt på at jeg ikke medbringer husdyr på værelset. Vi har ikke våpen eller andre farlige greier heller, bare Charlie.

– Kødder du? sier Pål da jeg høytidlig bærer Charlie inn.

– Du hadde vel ikke tenkt at han skulle sove alene i bilen i natt? sier jeg, men får ikke noe svar. 

Cadillac ranch.

Cadillac ranch.

 

 

Grønne jorder gjør seg ikke selv. Merk lengden på vanningsvogna.

Grønne jorder gjør seg ikke selv. Merk lengden på vanningsvogna.

Hvem som kom først, cadillacene eller boblene, er ikke godt å si :-)

Hvem som kom først, cadillacene eller boblene, er ikke godt å si 🙂