Jeg liker det bare ikke, jeg liker ikke å være ordentlig!

Bad hair day eller frihet?

Jeg lager en grimase og betrakter mitt eget speilbilde. Jeg har en klassisk bad hair day. Håret står til alle kanter og jeg ser ut som et skrømt, hun i pepperkakehuset, eller kanskje hufsa. Håret mitt er ikke akkurat bortskjemt med karabener eller parabener, genfugt eller extraordinary oil. Jeg kikker nok en gang i speilet og begynner å fnise. Bustehår er morsomt og jeg bryr meg filla. Det er helt greit å ikke ligne på noe i reklamen.

Bad hair day urmennesket

Bad hair day eller frihet?

Urmennesket

Sist jeg var hos frisøren informerte vedkommende meg om det var 1049 dager siden sist jeg var innom. Hun sa det med et visst snev av overbærenhet. Ikke ante vel jeg at frisøren hadde et tellesystem som viste kundens besøksfrekvens, og jeg trengte heller ikke den opplysningen. Frisørbesøket var i 2008 eller noe, og etter det har jeg ikke rota meg tilbake.  Det er for så vidt mange grunner til det, men den viktigste er fobien mot hårbørster.

Jeg tror jeg må inneha et snev av et gjenglemt gen, en ørliten overlevd bit fra urmennesket, for det strider altså mot alle instinkter å tvinge børsten gjennom bustehåret. Jeg har rett og slett aversjon mot å gre meg.

Jeg liker heller ikke å ha på like sokker, eller å matche vesker/sko, genser/skjerf eller hva nå som ansees som stilig. Jeg har en barnslig trang til å gjøre tvert om, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor, eller hva jeg forsøker å bevise. Prøis spør meg iblant om det. Du kunne jo like godt plukka opp to like, sier han, når jeg kommer spradene med en rød og en grønn sokk. Og han har rett. Jeg kunne det. Jeg liker det bare ikke. Jeg liker ikke å være ordentlig.

Alt er faser

En gang trakk Prøis meg med inn i klesbutikken i Svelvik og spurte ekspeditøren om han værsåsnill kunne kle meg opp. Mannen så medfølende på Prøis, før han vendte seg mot meg og uttalte følgende: Ja, du er en sjelden blomst!

I ungdommen farga jeg håret grønt og brukte buksene til faren min. Jeg klipte heavy piggsveis og tusja neglene sort. (Vi hadde ikke så rare utvalget av negllakk den gangen) Så hadde jeg en periode med sånne Bo Derek fletter, noe mora mi syns var så rart at hun ikke helt visste om hun skulle le eller grine. Jeg har forsøkt alle mulige frisyrer, før jeg ga opp og lot håret gro, og jeg kan ikke annet enn å le når unga etter forestilling ikke kan dy seg for å nappe meg i flettene og så sier overrasket: De er ekte, jo!

-Kanskje jeg skulle prøve dreads, sa jeg her forleden, hvorav Prøis så overbærende på meg.

-Prøve? sa han.-Du har det vel forsåvidt allerede.

-Så du mener at jeg ikke trenger å prøve?

Prøis nikket iherdig og sa med stoisk ro at dreadsa jeg allerede hadde var helt innafor.

-Er du sikker? spurte jeg og han nikket enda mer iherdig for å forsikre meg om at han var det. Helt sikker! Bombesikker x 5. Så da blir det vel sånn da. Jeg lar mine mine viltsnurrende wannabeedreads få leve videre og takker for meg.

 

Advertisements

Legg inn en kommentar