On the road again med retning havet.

Og DA begynner ferien sånn på ordentlig. Vi sier hadet til hytta i Arkansas og legger ut på tur. Beste som er. Å ha et mål i det fjerne, men ikke vite helt hvor veien dit går. Det som måtte dukke opp, dukker opp. Vi har ikke planlagt annet enn at vi om 11 dager bør være i Miami for å rekke flyet hjem. Korteste vei til havet er 9 timers kjøring, og det er dit vi vil.

Mais, korn og bomullsåkre,

Mais, korn og bomullsåkre,

Vi passerer enorme bomulls- og maisåkre og konkluderer med at det i dag må være den store-store bråtabranndagen fordi det ryker fra annen hvert innhøsta acre. Vi tar småstopp som ikke resulterer i de helt store opplevelsene, som f.eks ved et Amishutsalg. Med kameraklar knipsefinger sniker jeg meg rundt i utsalget på leit etter en vaskekte religiøs stakkar i kjole og kyse, men finner ikke en eneste en. Vi kjøper en ost og et bilde og føler oss litt snytt.

Igjen sluker vi mil og syns det er morsomt hver gang vi passerer steder som egentlig er andre steder i verden. Jeg antar at det er arven etter emigrantene; Denmark, Damaskus, Hamburg og Camden. I småbyen Transylvania passerer vi en nedlagt og overgrodd highschool. Skulle nesten tro at de hadde gjort det med vilje. U-huuuu.

Hvis vi misser velkomstskiltet, er det bare å finne første snuplass og prøve passering på nytt med klart kamera.

Hvis vi misser velkomstskiltet, er det bare å finne første snuplass og prøve passering på nytt med klart kamera.

 

For hver miles som tilbakelegges, stiger temperaturen. Vi dro fra et Arkansas med 72 F. Noen timer senere viser tempmåleren 89 F, og Prøis er sulten. Det er han forresten alltid.

Her bør man ikke danse på bordene!

Her bør man ikke danse på bordene!

 

 

 

 

I staten Louisiana, ved vakre Mississippi, i en bitte liten småby, finner vi en  fiskerestaurant som har sett sine bedre dager. Helsetilsynet hjemme hadde vel stengt herligheten sporenstreks, but who cares. Når Prøis er sulten, er han ikke i stand til å vente i to sekunder!

Mens vi venter på maten guider en tannløs innfødt oss gjennom fisk og kryp ved Mississippis bredder.

Fikk ikke akkurat lyst til å plaske med tærne i vannet  ...

Fikk ikke akkurat lyst til å plaske med tærne i vannet …

Så er det også litt å se på. En stim (kan man si det om skilpadder i flokk?) av velfødde skilpadder plasker på grunna under uterestauranten og digre monsterfisker dukker iblant opp for å snappe til seg en og annen pommes frites som den tannløse så gavmildt deler med dem.

Da en slange kommer svømmende sier den tannløse; -Very dangerous, og gjør en grimase. Antagelig syns han at det er festlig å skremme dumme turister.

Prøis er fornøyd! Maten kommer hvert øyeblikk!!

Prøis er fornøyd! Maten kommer hvert øyeblikk!!

Uterestauranten ved Missisippis bredd, har det spinkleste reisverk som tenkes kan, er malt i hvitt og lyseblått og har lyslenker i trærne. Den tannløse preker fremdeles, og det på så bredt sørstasmål at vi skjønner litt mindre enn halvparten av det han sier. Fønvinden kiler kinna våre. Det eneste som mangler er at Forest Gump kommet løpende innom.

Og maten?

Jo, den var god den! Jeg slo til med alligatorboller, noe kverna friterte kjøttgreier, men godt var det!

 

 

 

Hvis teorien min stemmer, så skjønner jeg likevel ikke hva Martha og Ari hadde her å gjøre ...

Hvis teorien min stemmer, så skjønner jeg likevel ikke hva Martha og Ari hadde her å gjøre …

 

På veien videre passerer vi Tallulah. Jeg stusser lenge før jeg konkluderer med at jeg tror at det kanskje er navnet til en av døtrene til alliansen Martha/Ari. Kanskje det er her de hadde seg? Øya ramler omtrent ut av hue på meg der vi kjører gjennom byen, ikke fordi jeg tenker på hva Martha og Ari kan ha bedrevet, men fordi Tallulah er en gansterby av de store.

På hvert gatehjørne står gjenger samla, det er bling bling, løshår, høye hæler og rånebiler. Nei, sier Prøis da jeg slår på kamera, og det er kanskje best å la være. De er sikkert hyggelige altså, folka i Tallulah, men hvis noen skulle legge seg på hjul for å ta tullingene som kjører sakte rundt og fotografer, så ville vi ha et stort problem, et språkproblem. Innfødt sørstatsmål er ikke for amatører.

YEAH, to stater på noen timer! Veien krongler seg litt frem og tilbake over grensene.

YEAH, to stater på noen timer! Veien krongler seg litt frem og tilbake over grensene.

 

Igjen krysser vi en statsgrense. Mississippi!

Et flott skue. Floden altså. Ok, mannen også da :-)

Et flott skue. Floden altså. Ok, mannen også da 🙂

Floden er vakker, himmelen er rosa og velkomstsenteret er stengt.

Velkomstsenter finner man for hver ny stat. Her kan man få gratis kart, tips om hva som skjer, hotellanbefalinger osv. Vi plukker med oss noen brosjyrer som ligger utenfor og jeg jubler: Kuponghefte! Det har jeg sett på TV. Om man bruker hue kan man handle varer for tusenvis av dollar og bare betale noen usle cent, men kuponger dreier seg ikke bare om matvarer, også om hoteller.

Vi plotter inn nærmeste kuponghotell på GPS’n og havner i småbyen McComb. For 49 dollar får vi overnatting, frokost og to nye kuponger, denne gang til nærmest bar. På kupongen står det «Second beer free», og siden vi allerede er på kupongbag’en er det vel bare å fortsette. Baren er akkurat så nedslitt som jeg har sett på film at barer kan være. Folk flokker seg rundt de fire biljardbordene mens en sliten DJ spiller countrymusikk. Et par politifolk vimer innom, og Prøis og jeg bestiller hver vår øl. I neste runde skal vi levere fra oss kupongene! Igjen får jeg denne følelsen av å være midt i min egen film. Det er det som er så snålt med å reise rundt i USA: Man kommer til steder man aldri før har vært, og likevel virker alt så kjent, fordi vi har sett det før, sånn ca en million ganger på film 🙂

Jadda!

Jadda!

Mississippi. (Har lært meg alle dobbeltkonsonantene nå)

Mississippi. (Har lært meg alle dobbeltkonsonantene nå)

Annonser

Soloppgang på trass!

Så er vi altså på ranchen igjen. Det høres ganske kult ut når jeg sier det sånn lettere henslengt, «så er vi på ranchen». Hvis noen hadde sagt noe sånt til meg, hadde jeg sett for meg hvitmalte gjerder og en flokk hester, sånne med flekker på, ordentlig cowboyhester, og så hadde jeg sett støvskya fra kvegflokken som dovent nærmet seg ranchhuset med prærien bak og horisonten så langt i det fjerne at man knapt kunne skjønne hvor stort prærielandet var. Men sånn er det ikke på ranchen her hytta vår er. Det er en ranch da, det er ikke tull, men den ligger nede i en dal og akkurat nå er den fraflytta, så om det var øde her før, er det ikke mindre øde nå.

Siden jeg mugga meg gjennom de to første dagene, bestemte jeg meg fra jeg sto opp dag tre for å gjøre mitt beste for at denne dagen skulle bli fin.

Morgenstund i Arkansas.

Morgenstund i Arkansas.

 

-For en deilig lyd å våkne til, kom det derfor optimistisk fra meg da jeg våkna litt over klokka fem.

Over here blir man naturlig A-menneske den første uka, og lyden jeg sikta til var sirisser som kvekka (eller hva de nå gjør) som om de hadde betalt for det.

Jeg gløtte på Prøis for å se om han hadde fått med seg hvor blid jeg var, og det hadde han! For i neste sekund skulle han ha meg med ut for å se på soloppgangen.

Så sto vi der da og skua utover dalen med tåkedotter som var i ferd med å letne, og en sol som sleit for å nå gjennom det vaskevannsgråe skylaget, og jeg tenkte at det egentlig var ganske pent og at lydene, varmen og alt det grønne minte om Amazonasjungelen.

Soloppgang på trass.

Soloppgang på trass.

– Du har et pakkeproblem, sa Prøis da.

Jeg så forbauset på ham. – Hva var det jeg hadde sa du?

-Et pakkeproblem. Er du klar over at du kun har tre kilo å gå på? Norwegian tillater 20 kilo. Jeg har 11 kilo igjen. Hvor mye er det egentlig du har med deg?

Fremdeles hadde ikke solstrålene som vi hadde gått ut for å se klart å bekjempe sølevannsskyene.

-Jeg har med meg klær, sa jeg småampert. – I motsetning til deg så pakker jeg sånn at jeg slipper å kjøpe nye truser og sokker underveis. Hvor mange truser har du i skapet hjemme? Femti?

Prøis hadde lagt armene i kors nå. – Tre kilo, sa han. – Det er ikke mye du kan putte ekstra i kofferten da.

Så kjøper jeg en koffert til da, skulle jeg til å svare surt da blikket falt på leiebilen der min blytunge koffert, samt Prøis’ noe lettere, måtte stables i baksetet av den enkle grunn at bagasjeplass så og si er ikke-eksisterende i Prøis’ drømmebil. Dag 1 kjørte vi med koffertene stående i baksetet som de reineste twintower som stengte all bakoversikt. Dag 2 hadde vi vett nok til å legge koffertene oppå hverandre slik at det akkurat ble mulig å gløtte ut bakruta. Å skulle dra på enda en koffert lot seg rett og slett ikke gjøre.

Jeg kikka nok en gang på Prøis. Selv om sola hadde gitt opp og forsvunnet bak et sørgeteppe av noe tykt og grått så det likevel ut som om han beundret soloppgangen.

-17 kilo, flirte han. – Tenk å pakke med seg 17 kilo når man skal til Amerika.

Kjerra til Prøis. Stått i et år, men starter som ei klokka, sa han blidt.

Kjerra til Prøis. Stått i et år, men starter som ei klokka, sa han blidt.

 

Sola brøt aldri gjennom skydekket, og nå er dagen hver øyeblikk over. Jeg har brukt dagen på å lese korrektur på Livets lenker 34, og Prøis har i tillegg til å gjøre seg godvenn med kloakkinspektøren i Mountain View for andre gang på et halvt år, vasket den gamle kørja som han har stående på den ikke helt ferdige hytta vår.

Denne skal jeg ha med meg hjem en gang, greide han å fortelle meg der han sto i bar overkropp og såpevaska klenodiet. Jeg bet det i meg. Jeg sa det ikke; nemlig at han vel måtte ha litt mer enn 20 kilos forhåndsbetalt bagasje om skraphaugen skulle hjem.

Greit, så har det ikke vært verdens mest spennende dag, men det har vært nyttig, og hundre ganger bedre enn de to foregående. I morra begynner ferien. I morra skal vi til havet. Og jeg må øve på å bli enda blidere, i alle fall om jeg skal ha sjans til å låne noen kilo hjem i kofferten til Prøis. 

På Norway Ranch er det noen STORE hytter ...

På Norway Ranch er det noen STORE hytter …

 

 

Og noen små. Her bor vi. Neste gang jeg er her, vil jeg male et stort peacemerke i alle regnbuens farger på taket :-)

Og noen små. Her bor vi. Neste gang jeg er her, vil jeg male et stort peacemerke i alle regnbuens farger på taket 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og jammen fikk vi besøk i dag også. En hel flokk, rett utafor døra.

Og jammen fikk vi besøk i dag også. En hel flokk rådyr, dådyr, hjort eller hva det nå er, (og helt riktig- jeg er ikke skogens datter) rett utafor døra.

Prøis er forelska, men det er ikke i meg …

Å velge Norwegianruta Oslo-Miami, for å spare noen sure kroner på flybilletten når vi skulle til Arkansas, virket i utgangspunktet som strålende ide. Nå som to dagers begivenhetsløs kjøring er tilbakelagt, er det bare en ting å si; at det var en dum-dum ide, forresten ikke bare dum-dum, men trippel dum ganger fem dum ide. Jeg som var crumpy i utgangspunktet, (les; sliten) ble ikke akkurat smulere i smilet av å sitte to dager i bil for å komme til start.

Første forvarsel kom da jeg til min forferdelse oppdaget at to timers kjøring var lik en fingerbredd på kartet, mens avstanden Miami-Arkansas viste hele TO håndsbredder. I tillegg hadde Prøis grini seg til en leiebil som antagelig var guttedrømmen, i alle fall oppførte han seg som en nyforelska tulling i leiebilkjelleren da han skjønte at for 10 dollar ekstra pr dag kunne leiebil oppgraderes fra liten SUV til Chevrolet Camaro Cabriolet.

 På dag 1 greide jeg å skalle hue to ganger i taket på idiotkjerra som har så lave dører at det knapt var mulig å karre seg ut og inn. Etter skalling nummer to, der hele stjernehimmelen åpenbarte seg (enda det var midt på dagen) ble jeg så eitrende sint at jeg slo til bilen, noe som førte til at ikke bare bakhue verka, men handa også. Selv om Pål også skalla den første dagen, smilte han bare og var like blid.

Rastestopp på en benk et sted, sikkert utenfor en Denny's. Ikke rart jeg ser litt blid ut da. Verdens beste nachos!!!

Rastestopp på en benk et sted, sikkert utenfor en Denny’s. Ikke rart jeg ser litt blid ut da. Verdens beste nachos!!!

 Tenker du nå «stakkars Prøis», som har tilbragt to dager x 12 timer i bil med sin kone-furien, så stemmer nok det. Dag 2 var jeg så frustrert over dårlig planlegging at da vi ankom Bald Knob, en ytterst lite sjarmerende nedslitt småby der eneste inntektspotensialet er en McDonalds, to bensinstasjoner, en agn-fabrikk (les meitemarkhelvete) samt spisestedet «Alligator» (der vi for øvrig spiste) midt i måltidet lagde den reneste scene uten engang å bli pinlig berørt. Nå kan det være at forståsegpåere nikker og hvisker overgangsalder, men ifølge gynekologen min er jeg milevis derfra. Kort forklart har det bare vært en usedvanlig dårlig start på ferien og jeg trøster meg med at alt etter dette vil være den reneste opptur. Min sønn, Ola ville sagt; Begynn å grin og skriv en sang om det. Niks; det blir blogginnlegg i stedet!

Desert Motel i Floridasumpen reklamerer med "new owners". E'kke sikker på at det hjelper stort ...

Desert Motel i Floridasumpen reklamerer med «new owners». E’kke sikker på at det hjelper stort …

 

 

 Milsluking gjennom Florida, kort oppsummert: milevis med uinntagelig, helsefarlig sump, trær fulle av spindelvev, samt en dullion usmakelige antiabortkampanje-boards langsetter veien.

 

 

 

 

 

Bomullsmarker i Alabama, så langt øyet kan se.

Bomullsmarker i Alabama, så langt øyet kan se.

 

Alabama på langs; like nitrist som å kjøre i Finnmark med mer enn en dullion fraflytta hus. Beautiful Alabama, er slagordet for staten, spør du meg burde de heller hatt peanøtt i flagget og kalt staten «Peanutheaven».

Er det ingenting annet å få kjøpt kan du banne på at i alle fall en loslitt stakkar langsetter veien tilbyr deg boiled peanuts.

De neste to-tre dagene skal vi være på hytta på ranchen her i Arkansas. Pål jobber videre med kloakkproblematikken og jeg skal skrive. Forhåpentligvis kommer vi oss herfra på fredag. Og hva vi skal da? Jo, kjøre tilbake til Miami. Noen som begynner å skjønne tegninga nå? Lite gjennomtenkt? Kan vel sies sånn. Dog, til mitt forsvar, eller Påls, på tilbaketuren har vi bedre tid. Først skal vi hastekjøre til kysten for deretter å snirkle oss langsetter Mexicogulfen nedover Florida. Det kan være at jeg blir litt blidere når jeg ser havet, og kanskje klarer jeg da til og med å innrømme at det er en ørliten tanke morsomt med Cabriolet. Dessuten har Prøis sagt at han skal kjøpe kule solbriller til meg, og en fin hatt, for det må man jo ha når man skal kjøre bil uten tak. 

Jeg lover å bli blidere når jeg får nye solbriller og HATT!

Jeg lover å bli blidere når jeg får nye solbriller og HATT!

 

Noone goes to Arkansas, sa mannen i imigrationen. Noone er vel Prøis og meg det da ...

Noone goes to Arkansas, sa mannen i imigrationen. Noone er vel Prøis og meg det da …