USA roadtrip Finale Orlando

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt pysete, men da Prøis foreslo at vi skulle skyve kjøleskapet foran døra, var jeg helt enig.

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt pysete, men da Prøis foreslo at vi skulle skyve kjøleskapet foran døra, var jeg helt enig.

Vi trengte hverken kniv,saks, stein eller å slå hverandre i hue for å beslutte at hvis vi skulle i en temapark så fikk det bli Sea World. Vi satte derfor retning Kissimmi, og tenkte at her trengte vi ikke å bruke mange dollar på overnatting siden hotellene/motellene lå i kø. Motell for 39 dollar natta! Jaggumeg billig, tenkte jeg, strålende fornøyd, og glemte helt at denne leksa hadde vi egentlig lært før. Det er nemlig så enkelt som at man får det man betaler for.

Vegg til vegg-teppet på rommet var kanskje akkurat renset for veggdyr, i alle fall var kjemikalielukta var overveldende, men vi valgte å se på det som positivt, og begynte istedet å ominnrede værelset. Døra mangla nemlig sikkerhetslenke, og med gata rett ut og det vi hadde sett av øvrig klientell var det ikke utenkelig at det kunne være en lur ide å sette kjøleskapet foran  døra. (Prøis sitt forslag) I etasjen over foregikk et ekteskapelig drama i uendelig mange akter. Jeg sovna ved midnatt til mannfolkets møkkakjeft, og våkna ved firetida til de samme glosene. Antagelig var motellet vant til baluba, for over senga hang et oppslag i fete bokstaver med politinummer og hvor vi befant oss i denne verden.

Til tross for at Shamu forvoldte en av trenernes død i 2010, er han fremdeles stjerna i showet.

Til tross for at Shamu forvoldte en av trenernes død i 2010, er han fremdeles stjerna i showet.

Sea World – tja, hva skal man egentlig si om det? Mye å se, mye moro, showene er fantastiske. Det er overveldende hva de kan trene spekkhoggere til å gjøre, men jeg sitter også hele tiden og tenker at det ikke er her de skulle vært, disse store flotte dyra …

De siste dagene i ferien har vi ikke gjort noenting, og det er egentlig ganske kjedelig. Prøis blir småsur når jeg begynner å vri meg, og han påstår at jeg ikke blir gammel om jeg ikke kan lære meg å slappe av. Selv har han hatt mang en lykkestund disse siste dagene, og det har selvfølgelig jeg også, det er bare det at tårnet av alt som skal gjøres når jeg kommer hjem, begynner å trone himmelhøyt foran nesa på meg. Derfor må jeg rett og slett ta meg sammen for å slappe av disse siste dagene.

Prøis har det som plommen i egget

Prøis har det som plommen i egget

Vi er på Cocoa Beach og her går livet langsomt. Store bølger, endeløse strender, surferer i alle aldre og fasonger. Her er det baywatch og strandsheriff som kjører rundt i jeeepen sin og passer på at folk ikke drikker øl av flasker.

Baywatch er greit for bølgene er massive, og vaktene må stadig vekk pipe i fløytene.

Baywatch er greit for bølgene er massive, og vaktene må stadig vekk pipe i fløytene.

Bokser er greit, men glass på stranda vil de ikke ha, og det er forståelig.

En suntanned beachboms hadde det skrekkelig morsomt med å kommenterer mine bleke ben. «I’m working with my tan, too,» humret han og la ut om livet på Cocoa Beach, der han tilbragte all sin tid, her hadde han kontoret sitt (han leide ut strandstoler) og når han hadde fri så surfet han. «Det gode liv,» sukket Prøis etter slaberasen med gamlefar. «Sånn kunne jeg tenkt meg å levd livet også. Det enke liv!»  «Du kødder,» svarte jeg. «Du kunne ikke tenkt deg å leid ut strandstoler?» «Jo,» kom det påståelig fra Prøis, «og jeg kunne hatt en liten strand-bar med matservering og sånt.» «Ja, du har jo allerede reke-nett,» kom det sarkastisk fra meg, før jeg la til: «Jada, kjære, gjør det du, kjære.»

Vi har fått gjort unna den obligatoriske handlinga til de der hjemme. Jeg er solbrent. (Det hører selvfølgelig med). Prøis har lest ut alle bøkene sine.Så vi er liksom klare nå da, for å dra hjem til nye morsomme utfordringer, og hva det er, det skal jeg ikke røpe her, men nye stunts fra Prøis family er under oppseiling 🙂

God natt fra Cocoa Beach.  God natt fra Cocoa Beach.

DSC_0112

DSC_0016

Pier’n er lang med Tikibar ytterst.

 

Advertisements

Manatees på rehab.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

-Så hva gjør vi nå? spurte Prøis da vi begynte å få nok av slaraffenlivet på Mexico Beach. -Aner ikke, svarte jeg, -men jeg har veldig lyst til å se ei sjøku. Prøis som ikke er like opptatt av å bla i reisebøker og brosjyrer som meg, så ut som et spørsmålstegn og jeg ba ham slå opp på side 231 i Gyldendals reiseguide Florida, avsnittet som handlet om Manatee Spring. Og så dro vi dit.

Reisehandboka beskrev en glassklar kilde, godt egnet for snorkling, der man kunne svømme med de store dorske manatees, som er en slags mellomting mellom elefant og flodhest. Fordelen ved å reise utenfor sesong er at man får turiststedene for seg selv. Bakdelen er at det som er beskrevet som turistagn ikke alltid fungerer like godt utenfor sesongen.

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt ...

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt …

Og etter å ha kjørt i seks timer for å komme til Manatee Springs skjønte vi fort at her ble det ikke noe snorkling på Prøis og frue. Over den grønne kilden lå et teppe av mygg og forøvrig var dammen øde. -For kaldt, sa en skogvokter. -Manatees følger varmtvannet og er ikke her på denne årstida.  Og det er bading på egen risiko, la skogvokteren til og pekte på skiltet med advarsler om aligatorer.

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet :-)

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet 🙂

Vel å gå en tur på stien hadde vi nå uansett ikke vondt av, og er det noe de kan her borte så er det å legge til rette. Rundt dammen og langsetter elva nedover var det lagd kilometervis med gangbruer, så vi gikk og gikk. Riktig fint var det langsetter Suwannee River.

 

 

 

– Så hva gjør vi nå? sa Prøis da vi hadde tråkka nok rundt i det grønne og igjen satt i bilen og kikka på Floridakartet. – Aner ikke, svarte jeg. – Der ser det fint ut, sa Prøis og pekte på Cedar Key, endepunktet på vei nummer 24. Og så dro vi dit.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key er en sjarmerende, liten, men svær fargerik fiskelandsby. Byen er oppkalt etter sedarskogen som engang vokste der, men som på kort tid ble hugget og ble til blyanter.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Igjen, siden vi reiser utenfor turistsesongen hadde vi byen omtrent for oss selv, men mat fikk vi da tak i, og hyggelig selskap fikk vi også, av en forvillet sjel fra Idaho som også hadde fått det for seg at hun skulle teste ut hva Cedar Key hadde å by på en septemberukedag.

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Under middagsamtalen fikk vi testet ut hypotesen at det ikke skal mange ledd til før alle har en felles bekjent. Noen tastetrykk via facebook og man finner raskt felles venner, og helt sprøtt, via et ledd, hadde vi EN felles bekjent med Mindy fra Idaho.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Greia var at hyggelige Mindy hadde en fortid som reisende i «Up with people», som samme sesong hadde med to nordmenn, og voila, via Mindys norgesvenn, fant vi et bindeledd.

 

Etter en god natts søvn der jeg fortsatt drømte om sjøkuer, fortsatte vi å leite etter arten den kommende dag.

Noen timers bilkjøring sørover lå Homosassa Springs State Wildlife Park, et redningssenter for skadede viltdyr, også sjøkuer. Og wow var det verdt et besøk.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

Jeg fikk sett sjøkua mi, og ikke bare en, men hele fire på rehab. Vi fikk være med på mating av de store, merkelige dyra som er harmoniske salatspisere, men som ofte dessverre får en propell i hodet og er utrydningstruet.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

-Alt skadet vilt som kommer oss i hende blir tatt hånd om, fortalte en av viltvokterne, og derfor ble det en lang dag i parken, men mye å se på, alt fra sjøkuer til blinde aligatorbeist til måker.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

 

I morgen skal vi være skikkelige turister. Selv om vi ikke har unger med, greier vi ikke å styre oss. En temapark eller to i Orlando må vi ha med oss.

Jeg elsker temaparker og spesielt showene går rett hjem hos meg. Så etter sjøkunirvana i dag skal jeg i morgen la meg underholde med plast og fjas, fyrverkeri, glitter og glam.

Vi har enda ikke blitt enig om hvem park vi skal besøke. Og blir vi ikke enige, tja, da får vi ta kniv, saks, stein, da, så får den som vinner bestemme 🙂

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

 

Manatees. Et flott syn!

Manatees. Et flott syn!

Flamingos.

Flamingos.

 

 

Ara med «the evil eye» og en nakenbadende vertinne

Driftwood Inn, Mexico Beach, Balsam for sjela!

Driftwood Inn, Mexico Beach, Balsam for sjela!

Jeg elsker tilfeldigheter, og særlig når de fører meg til steder som «Driftwood Inn». Vi hadde plotta inn Mexico Beach kun fordi det unektelig hørtes kult ut, og da Prøis skrensa kjerra inn på parkeringsplassen visste vi at vi hadde funnet det vi leita etter. Ikke en eneste hotellkoloss var i syne i denne søvnige småbyen, så hva enn som måtte vente oss på innsiden av dette lille losjihuset vi hadde stanset ved, var vi beredt til å booke oss inn.

Den tunghørte eldre damen i resepsjonen var mer opptatt av å fortelle oss at hun i sin ungdom hadde blitt lurt til å bade naken i Tyskland, enn å svare på spørsmålet om det fantes ledig rom. «You europeans»skratten hun hoderistende, som om alle europeere har det med å bade nakne. Da vi på nytt spurte om det var ledige rom, fikk vi kun til svar et knurr fra den enorme Grand Danoisen som holdt damen med selskap bak disken. «You have to wear a t-shirt», kom det omsider fra damen som pekte på Prøis som kun hadde badeshortsen på. I munnviken hennes kunne vi høre et slags ettersukk med ordene «You europeans».

JoJo og Pål ble nesten venner.

JoJo og Pål ble nesten venner.

Det var forresten ikke bare damen som sukket, men sukket, klukket og skvaldret gjorde også den burløse arapapegøyen på respetsjonsdisken.- At your own risk, sa damen da Prøis forsøkte å gjøre seg til venns med fjærkreet, som ikke utenkelig led av spaltet personlighet. Etter først svært velvillig å ta plass på Prøis’ skulder, begynte den å oppføre seg særdeles udannet. Nå har Prøis lært at papegøyer biter hardt og faktisk kan være i besittelse av «the evil eye».

Og hvorfor vi falt for dette stedet, selv etter en slik mottagelse? Det var noe med hele stemninga. Resepsjonen som var fylt av drivvedskrotekunst og malerier. Det knurrende bikkjebeistet, den gærne papegøya og den hoderistende pensjonisten. Da damen forærte oss nøkkelknippet og sa at vi selv kunne velge rom, tok vi det som en hedersbevisning av de store. Til tross for at hun tydeligvis hadde blandede opplevelser med nakenbadende tyskere i sin ungdom, hadde hun tydeligvis ikke mistet all tiltro til europeere.

Lese bok, bade, ikke gjøre noen ting ...

Lese bok, bade, ikke gjøre noen ting …

Så vi gikk på oppdagelseferd og etter kolosshotellene, neonskiltene og all plastikken på strekket Pensacola – Panama City var det en sjelelig befrielse å stå i den velstelte hagen med hjemmesnekrede kunstverk,et  fyrtårn, en liten kirke med plass til 12, og med den kritthvite langstrakte stranda tre skritt unna. Dessuten hadde den selsomme mottagelsen fått oss til å følte at vi var havnet midt i en slags amerikansk utgave av Fawlty Towers.

I hagens åttekantede gjestehus, fant vi rommet vårt med overbygd patio med trehengekøyer rett ut. «You want that one?» sa damen overrasket da vi returnerte nøkkelknippe. «That’s the one with just a queen size bed». It doesn’t matter, svarte vi. – You europeans, mumlet damen for tredje gang og ristet oppgitt på hodet.

Woody som egentlig er en dame, er vertskapets trettende Grand Danois.

Woody som egentlig er en dame, er vertskapets trettende Grand Danois.

Så nå er vi her på andre døgnet. Hvis damen tillater det, tar vi nok et døgn eller to til. Vi har gjort oss til venns med Woody (bikkja) og hilst på mannen til damen i skranken. Mannen er maler og heter Tom Wood, og ved maleriene hans som koster rundt 250 dollar, står et skilt som sier at de er malt «by the worlds famous Tom Wood».

Gode dager for Prøis og sytekjerringa .-)

Gode dager for Prøis og sytekjerringa .-)

Å finne «Driftwood Inn» var en velsignelse. Den som leter finner, eller noe sånt. Her er det dog ingen strandbarer, bare ro og fred, sand og vann og solnedgang over Mexicogulfens horisont.

By the way: Blogglivet er interessant. Kommentaren «Sytekjerring» fant jeg på en tidligere utpost, avsender ukjent, (selvfølgelig). Siden det er min blogg, er det mitt privilegium å  velge hva som skal ut. Jeg sletta derfor surmagen, men vil bare si, om vedkommende fortsatt henger med, at Prøis er fullstendig enig med deg!!!!

Og selvfølgelig er jeg iblant ei sytekjerring. Det handler om å ha en dårlig dag, akkurat som du antagelig hadde da du posta din kommentar, din sytegubbe! Blææh! 🙂 

Måker på staur.

Måker på staur.

Kjenner jeg blir litt i overkant opptatt av solnedganger. Men det er bare så utrolig vakkert ...

Kjenner jeg blir litt i overkant opptatt av solnedganger. Men det er bare så utrolig vakkert …

Palmer i solnedgang.

Palmer i solnedgang.

Sometimes you win, sometimes you lose …

Sola skinner og alt er fint!

Sola skinner og alt er fint!

Vi vinka farvel for denne gang til Louisianna, raste gjennom Missisippi og Alabama, og ropte HURRA da Florida ønska oss velkommen. Fire stater på en dag! Vel nå skal det sies at både Mississippi og Alabama tapte kampen om kystlinja, så det var fort gjort.

This is Amerika!

This is Amerika!

Målet for dagen var enkelt, trodde vi, å finne et sloffent nedstøva hotell, eller gjerne motell, på stranda og med bar/spisested i gåavstand. Jeg trenger en jobbedag til. Manus til Livets lenker 34 skal leveres på mandag, og mandag nærmer seg. Kremt! Derfor ville vi bruke tid på å finne et kult sted der vi kunne være i noen dager og jobbe litt, lese bok, dingle i strandbaren.

Prøis er serriøst opptatt av garn, not, båt.

Prøis er serriøst opptatt av garn, not, båt.

Og siden vi hadde «god tid», somla vi oss gjennom formiddagen med stans, blant annet ved en fiskehavn der Prøis ble så oppslukt i rekefiske med nett at han seriøst begynte å drømme om en reketråler. Jada kjære, sa jeg da. Skaff deg et fiskenett eller en tråler og sett i gang. «Jada kjære» er et nyttig triks. Det er bare å bruke det. Sjansen for at det skulle bli noe av, er en million til null, i min favør.

Plastikk og pastell. Er så fint atte :-/

Plastikk og pastell. Er så fint atte :-/

Så i dag har vi altså somla, som jo er lov når det er ferie. Å kjøre på måfå fungerer som oftest helt fint, men i dag har vi snirkla oss rundt i Panhandle uten å finne et eneste sted vi har lyst til å bli. Jøsses – strendene er vakre og milelange, men det er plastikk og fine fruer så langt øyet kan se.  Ikke at vi ikke kan holde ut med fine fruer altså, men det var den derre  greia da med å finne dette strandhotellet der livet kan tusle litt sløvt i vei, hippieayei og alt det der, og da passer liksom ikke Martinidrinker og stilletthæler inn, i alle fall ikke i hue mitt.

Noen av USA's vakreste strender ligger nord i Florida, og jeg gir turisthandboka rett i det.

Noen av USA’s vakreste strender ligger nord i Florida, og jeg gir turisthandboka rett i det.

I skrivende stund sitter jeg på – akkurat – et forsloffent hotell i nærheten av Panama City, men ikke fordi det er her vi skal bli i noen dager, nope, faktisk kommer vi til å dra herfra så fort vi har blunda litt og det lysner. Hvis vi får blunda da. Gjestene i Tipibar i underetasjen underholder i overkant. Det er ungsskrik og det hviner fra bilhjul.

Fytti for en stygghet.

Fytti for en stygghet.

Det er kakkerlakkene på veggene i gangen og jeg funderer på om vi kanskje bør fryse bagasjen når vi kommer hjem.

Noen skikkelig crackhorer svirrer rundt, så steine at dem knapt ser opp ned på noe som helst, og naboen som kjørte for å hente pizza til unga (riktig, de som skreik) var så møkkings full at han knapt greide å rygge ut fra parkeringsplassen. Hvordan jeg vet at han skulle hente pizza? Jeg tenkte det var greit å følge med da, i tilfelle han ikke kom tilbake, men det gjorde ha, med fire pizzaesker, og unga skriker ikke lenger, så det er da enda noe. Jadda.

Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en ... tralala ... stolpeland, i stolpeland, i stolpeland ...

Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en … tralala … stolpeland, i stolpeland, i stolpeland …

Og forresten har Prøis jaggumeg kjøpt seg fiskenett. Stans, brølte han et par timer etter bryggebesøket, og dermed dundra han inn i en fritidsbutikk og kom ut igjen med fiskenett, med søkker! Jeg antar derfor at kofferten hans nå har passert 20 kilo. Jeg har kjøpt meg solbriller da, til hele 16 dollar, men har ennå ikke greid å skaffe meg hatt.

Prøis på stranda, FØR han bestemte seg for å gå inn i rekenæringa.

Prøis på stranda, FØR han bestemte seg for å gå inn i rekenæringa.

 

 

Så om noen ser noen gjøre sånn i Drammensfjorden fremover, så vet dere hvem det er.

Så om noen ser noen gjøre sånn i Drammensfjorden fremover, så vet dere hvem det er.

Visst er det fint her, men jeg finner ikke hippiemotellet mitt ... #¤¤%

Visst er det fint her, men jeg finner ikke hippiemotellet mitt … #¤¤%

New Orleans

New Orleans.

New Orleans.

Da Prøis og jeg var i New Orleans for seks år siden, så var det med unger. Nå er vi her ALENE! Egentlig er det litt snålt , uvant eller hva jeg nå skal kalle det; bare Prøis og jeg. Ingen som maser eller drar i ulike retninger, bare oss to.

Igjen bruker vi kupongtrikset og får et billig hotell midt i byen med parkeringhus rett ved. Går det an å ha sånn flaks, mumler vi, lemper inn bagasjen og begir oss byen i vold.

French Quarter, betagende vakkert.

French Quarter, betagende vakkert.

New Orleans er hot. Luftfuktigheten æ’kke akkurat som hjemme. Det gjelder å bevege seg langsomt i jevnt driv.

Vi bor i «the French Quarter» gamlebyen, grunnlagt på 1700 tallet og bevart med all sin sjel. Det er nok å se, og høre. Gatemusikantene slåss om oppmerksomheten. Her kan man vandre i dagevis og bare nyte, og siden verken Prøis eller jeg er spesielt opptatt av shopping, er det akkurat det vi gjør, vi nyter å vandre gatelangs, ikkeno’ stress, får med oss et par museer og har ellers ingen planer, bortsett fra at vi ikke må bli så slitne at vi ikke orker nattelivet.

De beste jazopplevelsene er lettest å finne på dagtid. På natten tar hiphopp, funk og soul over.

De beste jazopplevelsene er lettest å finne på dagtid. På natten tar hiphopp, funk og soul over.

New Orleans er varm for en nordboer.

New Orleans er varm for en nordboer.

 

 

En dollar i trusestrikken og dermed er dama fotoklar. Bourbun Street.

En dollar i trusestrikken og dermed er dama fotoklar. Bourbun Street.

 

 

 

I Bourbon Street er forresten festen i gang døgnet rundt. Tidlig ettermiddag er det noen som ennå ikke har kommet seg i seng fra forrige natt, mens andre har begynt tidlig for å sikre seg valuta for moropenga.

Timeout.

Timeout.

 

Siden Prøis og jeg nærmer oss gæmliss-stadiet, trengs noen timer på øyet før byen kan inntas på nytt etter mørkets frembrudd.

Skrålet fra Bourbon Street høres et titalls kvartaler unna. Bourbon Street by night er som å tre inn i en annen verden. På verandaene i de toetasjes trehusene med jernsnirkelpynt står horder av kvinner og menn og kaster plastperlekjeder ned på forbipasserende, det vil si; om man på død og liv vil ha et kjede kan man godt gjøre seg til; kaste slengkyss, ta noen dansetrinn. De ivrigste plastsankerne flasher puppa mens de hopper opp og ned og skråler for å være sikker på at en eller annen kjedekaster ser dem. Jeg har ikke noe spesielt ønske om å pynte meg, men en bedugget gentleman forbarmer seg over meg og dermed er jeg festklar.

Yeah, det er noe nesten rituelt over kjedesankingen som foregår i nattens mulm og mørke.

Yeah, det er noe nesten rituelt over kjedesankingen som foregår i nattens mulm og mørke.

 

Kveldens musikalske høydepunkt, gladjazz med Tom Fischer og det norske flagget i bakgrunnen.

Kveldens musikalske høydepunkt, gladjazz med Tom Fischer og det norske flagget i bakgrunnen.

Barene ligger tett i Bourbun Street og musikken fra den ene slår ihjel musikken fra den andre. Det er et virrvarr av lyder. Bassdunkene dundrer så grunnen bevrer under føttene. Det er bare å begynne. Ta for seg av barene og de musikalske opplevelser. New Orleans jazzen har tapt kampen mot klientellet som vil danse til coverlåter, så her kunne Pål Prøis og Heldiggrisene like gjerne spilt. En av ti barer har kanskje jazzy style, på de andre er det soul, funk og hipt. Men greit nok. Det er live, og mange kult tolkninger, dessuten rekker man mange barer på en time, og Gud hjelpe hvor mange på en hel kveld, og showfaktoren er så høy by night, at når man bare slutter å gape av forundring over galskapen, så er det faktisk rasende festlig. Og så er det noe med at alt dette foregår i disse eldgamle kulissene, husene som har stått her i 300 år eller mer og kommet seg gjennom kriger, branner, overforsvømmelser og orkaner. Og denne natta i New Orleans så tar vi for oss. Det er bare å spille med. Få i seg x antall shots og kjenne på pulsen og beruselsen. Det er galskap. Rein skjær galskap, men Gud så gøy!

En eller annen kirke, jeg ble litt ufokusert i varmen og fikk ikke notert navnet.

En eller annen kirke, jeg ble litt ufokusert i varmen og fikk ikke notert navnet.

Noen av plastikkjedene havner her :-)

Noen av plastikkjedene havner her 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

New Orleans er akk så vakker!

New Orleans er akk så vakker!

Oy yeah, en sjelsfrende!

Oy yeah, en sjelsfrende!