Dag 23 – 28 i USA, Arkansas

Hytta vår, mangler bare vann, strøm og kloakk nå, så ...

Hytta vår, mangler bare vann, strøm og kloakk nå, så …

Første dag på hytta i Arkansas, våkner jeg selvfølgelig altfor sent til å møte the mysterius man – klokakkøren, og Prøis er fordufta. Ikke får jeg ringt etter ham heller, for det er null niks mobildekning her. Møtet går sånn ca bra, forteller Prøis da han kommer tilbake. Det finnes løsninger, de er bare litt dyrere enn vi hadde håpet.

 

Da jeg mumler over manglende mobildekning, sier Prøis at det ikke er verre enn at jeg kan gå opp på jordet. Helt øverst, hvis man står oppå en stein, er det faktisk mobildekning, en gang i blant.

«Syns du ikke det er deilig å slippe mobil og internett?»

«Nei,» svarer jeg tvert.

«Jeg tror du har godt av det.»

Jeg ser på ham som om han er det dummeste som finnes på to ben.

«Livet mitt fungerer ikke slik,» sier jeg. Jeg syns ikke det er det minste fint å være utilgjengelig. Det minner meg om tida i jungelen.

Horn på veggen er vel obligatorisk, kanskje ...

Horn på veggen er vel obligatorisk, kanskje …

Vi går opp til hytta vår.

«Er den ikke fin,» sier Prøis og jeg gir ham medhold i det. Gulver, vegger, tak, vinduer, dører er på plass. Do, dusj og vask også. Det mangler kjøkken, strøm og vann.

Det er et tonn med døde insekter inne. Jeg begynner å feie. «Pass deg for de svære maurene,» sier Prøis og peker på noe som kravler. «Det svir som satan når de stikker.»

 

Innkjørselen til Norway Ranch, der altså vår hytte også ligger.

Innkjørselen til Norway Ranch, der altså vår hytte også ligger.

Vi setter oss på den overbygde verandaen som mangler rekkverk. Etter å ha vært på veien i tre uker med et kjør av opplevelser, er det – ikke nedtur å lande på ranchen – men det er en overgang. Jeg bruker litt tid på å fortrenge tankene om at hyttebygging i Arkansas er en dum ide.

 

Det er mange grunner til at vi havnet her; for det første at vi fikk god hjelp av eieren av ranchen til alt det praktiske, for det andre at det var billig og overkommelig, og for det tredje er Mountain View en fredelig og trygg spot med lite kriminalitet og liten sjanse for hærverk/innbrudd, og så er det annerledes. Her må man finne og nyte de små tingene, som at fuglekvitteret er annerledes, at Karlsvogna henger opp ned, at det er rådyrflokker utenfor vinduet, at man kan finne indianerflintspisser i bekken nedenfor hytta, at jorda er rød, horisonten er vid, at firfisler er morsomme, og at ørna og gribbene er vakre å se på der de seiler i ring høyt høyt oppe på himmelen.

«Det blir enda finere når løvet spretter,» sier Prøis og jeg nikker og sier at det har han helt sikkert rett i. Kanskje blir hytta ferdig slik at vi kan bo her en måned til høsten. «Da er det bra temperatur her,» sier Prøis, og jeg svarer at det er godt å høre. «Og så er det cowboyfestival i byen da.»

 

Mountain View, småbyen som er kjent for folkemusikk, felebygging og bønnefestival.

Mountain View, småbyen som er kjent for folkemusikk, felebygging og bønnefestival.

Jeg kikker skrått på ham. Cowboyfestival høres unektelig morsomt ut.

«Og bønnefestival.»

«Tuller du?» spør jeg.

«Nei, det er sant, jeg så det i en avis. Ja, ikke sånn be-til-Gud-festival, altså, men bønner, flesk og duppe. Skikkelig cowboymat.»

Det er rodeo her også, og folkemusikkfestivaler. Det er et felemakeri, peace og love butikk, en bønsj med gjenbruksshapper, og selvfølgelig både Pizza Hut, Sonic, Mc Donalds, Taco Bell og en tre/fire spiserier til. Det bor 3000 mennesker her og folk hilser vennlig. Vi har allerede hatt naboer på døra. De så at det lyste og kom innom.

«Vi må dra i grottene en dag,» sier Prøis. «De skal visst være fine, de fineste i hele Amerika. Og så kan vi skaffe en kano og padle nedover elva.»

«Ja da, svarer jeg.» Prøis har visst helt fortrengt at han ikke er gift med skogens datter.

 

Rådyrflokker i lia utenfor hytta.

Rådyrflokker i lia utenfor hytta.

Det er varmt og godt her. På kveldene er temperaturen opp i 26 – 27 grader. Det er et helt kvekkeri, eller klekkeri, eller hva det nå er nede ved bekken. Det bråker som hundre tussefløyter. Sirissene spiller også.

 

Neste gang vi skal hit kan vi forhåpentlig bo i egen hytte. Jeg har eget rom i annen etasje, der skal jeg skrive. Utsiktender oppe fra er fin ned mot bekken. Hytta kunne hett «Skrivero» for er det noe jeg garantert vil få her, er det nettopp det.

«Vi skal jo ikke være bare her,» sier Prøis. «Det er kun noen timers kjøring til Memphis eller  New Orleans»

Han har rett i det. Selv om Mountain View ikke akkurat er verdens navle, er det mye som ligger innenfor en dagsturs avstand.

 

I morgen reiser vi videre. Til Memphis. Og på onsdag reiser vi hjem. Det har vært litt av en tur med masse opplevelser. Vi har vært en måned på veien og kjørt ca 700 norske mil. 

På naboranchen holder disse søtnosene til.

På naboranchen holder disse søtnosene til.

Byggmester Prøis i stua.

Byggmester Prøis i stua.

Gateadressen.

Gateadressen.

Den opprinnelige ranchen som ligger nedenfor hytta vår. Akkurat nå står den tom.

Den opprinnelige ranchen som ligger nedenfor hytta vår. Akkurat nå står den tom.

Advertisements

Dag 22 i USA Oklahoma

Pioner og ranch museet i Elk er en forunderlig blanding av diverse. Her en permanentmaskin, dog ikke fra "pionertiden".

Pioner og ranch museet i Elk er en forunderlig blanding av diverse. Her en permanentmaskin, dog ikke fra «pionertiden».

Oklahoma begynner bra helt til Prøis får tak i kloakkinspektøren. Ja, du leste riktig. KLOAKKINSPEKTØREN. Vi har akkurat løst billett til et pioner/ranchmuseum i byen Elk, som har mye å by på med historikk fra pionertiden, indianere, hesteoppdrett, rodeo og oljeboom, men nå kommer altså kloakkinspektøren i morgen tidlig.

En hel vegg er tildelt piggtrådminner, eller Devils rope, som det også kalles.

En hel vegg er tildelt piggtrådminner, eller Devils rope, som det også kalles.

 

Og hva vi skal med ham, eller ham med oss? Vel, det har seg slik at den nesten ferdige hytta vår i Mountain View (Arkansas) mangler kloakk, noe som har gitt Prøis grå hår, og i morgen, sier inspektøren, i morgen – kan de møtes.

Vi er vest i Oklahoma. Ja, da blir det ikke mye tid til å utforske Elk, Oklahoma City eller de andre stedene jeg har sett meg ut. Jeg sier et stygt ord, og Prøis kommenterer snurt at sånn er det bare. Jeg kjenner at jeg blir sur, og Prøis sier at jeg ikke finnes sjarmerende når jeg er det.

Det er bortimot åtte timers kjøring til Mountain View. Det er bare å sette i gang. Etter to timers kjøring kjeder meg så jeg er helt grønn. Ikke vær sånn a, sier Prøis. Men når jeg kjeder meg så kjeder jeg meg skikkelig. Det er en dårlig egenskap. I know.

– Det ryker av deg, snøfter Prøis og setter på spillelista si med countrymusikk.

Så nær kom jeg Oklahoma City.

Så nær kom jeg Oklahoma City.

Vi kjører og kjører, og jeg leser i turistboka om alt vi kunne tatt en titt på. I Oklahoma handler det om Route 66, western, kvegdrift, indianere og olje. Mye olje. Oljeboomen i 30 – åra, som ikke varte. Oppsvinget da oljen ble funnet, og nedturen da det tok slutt. Hadde vi hatt tid skulle vi svingt nordover og tatt med oss Tulsa med Art Deco skyskrapere, bygget under oljeboomen, men vi skal jo rekke kloakkinspektøren!!!! &%¤#

Byen El Reno har en morsom historie; For ikke å havne i bakevja da jernbanen ble lagt på den andre siden av elva, pakket innbyggerne sakene sine, plukket ned husene og flyttet hele Reno til jernbanestoppet og kalte seg El Reno. Kanskje Svelvik burde gjort det samme, tenker jeg; Da Sande fikk jernbanen på slutten av 1800tallet, burde vi pakka ned kjerka og storgata og gjenreist Nye Svelvigen i Sande.

Vi passerer en småby som har astronautmuseum fordi en astronaut er derfra. Som jeg tidligere har skrevet; Amerikanerne bruker de det de har for det det er verdt.

Det pumpes fortsatt olje i Oklahoma.

Det pumpes fortsatt olje i Oklahoma.

Langsetter landeveien sees stadige landemerker etter olja. Rustne nedlagte oljepumper, men også noen få virksomme. For øvrig virker det som om ting er mer på stell i Oklahoma enn de to forrige statene.

Store velstelte rancher og hvitmalte gjerder.

Store velstelte rancher og hvitmalte gjerder.

 

 

 

 

 

 

Det er hvitmalte gjerder rundt ranchene, og ikke en eneste roadkill å se. (New Mexico var grusomt, med hundrevis av overkjørte bikkjer langsetter veikantene.)

Men skrotnisser finnes det visst i alle stater. Skrotnisser har minst ti bilvrak i hagen, de har gjerne en liten bøling med kyr, et esel, i alle fall noen hester og for øvrig uendelig med skrap hensatt rundt omkring. Jeg har sett en del på serien «American pickers». Oklahoma må være himmelen for dem.

Det er ikke pent å ta bilde av folk uten tillatelse, men jeg klarte bare ikke å la være ... Duck Dynasty!

Det er ikke pent å ta bilde av folk uten tillatelse, men jeg klarte bare ikke å la være … Duck Dynasty!

Vel, selv om vi har milevis å kjøre så må vi ha mat. Bøffelbiff, står det på et skilt. Cherokee restaurant. Bøffel har vi ikke sett, men nå har vi muligheten til å smake. Det er stappfullt på restauranten og det tar uhorvelig lang tid før maten kommer. Mens jeg venter titter  jeg på folk. I restauranten er det kanskje 100 gjester. Alle er hvite. Det er mest mannfolk. Nesten alle har noe på hodet, caps eller cowboyhatt. Godt voksne mannfolk er ikledd snekkerbukse. Ved nabobordet sitter en amishfamilie, kvinnene i skjørt, mor med skaut, jentene har lange fletter. Ved bordet på den andre siden sitter en velfødd familie i fullt kamoutstyr. Reine Duck Dynasty, hvisker Prøis. Det høres godt at vi er i midtvesten. Folk snakker bredt. Det er ganske morsomt å høre på.

Da bøffelhamburgeren (selvfølgelig, og innsmurt i cheddar) endelig kommer, er vi begge enige, Prøis og jeg, at det er godt.

Det blomstrer noe vakent. Noen som vet hva dette treet kan være for noe? Det er overalt langsetter veien i Oklahoma.

Det blomstrer noe vakent. Noen som vet hva dette treet kan være for noe? Det er overalt langsetter veien i Oklahoma.

Så durer vi videre. Landskapet ligner mer og mer på Norge, bakker, skogholt, elver og dammer. Det er varmere også. Ute er det 18 grader og gresset er grønt. Vi er nede på normal høyde over havet for hva vi er vant fra hjemme. Vi har passert nok en tidssone og må stille klokka i bilen.

 

 

 

Vi må kjøpe øl og vin, sier Prøis. I countyet der hytta vår ligger er det nemlig restriksjoner på salg av alkohol. Skal du ha en flaske øl eller vin, må dette bestilles en uke i forveien. Jadda!

Sist Prøis reiste over for å bygge på hytta og mannen i emigrasjonen spurte hvor han skulle, og Prøis svarte Arkansas, så mannen undrende på ham og repliserte. «No one goes to Arkansas.» Jo, faktisk så er det noen som gjør det. Hvordan vi havnet her, kan jeg fortelle en annen gang.

Arkansas er Påls prosjekt. Jeg har faktisk ikke vært her på et par år. Nå som vi nærmer oss, kjenner jeg at jeg gleder meg litt til å se det igjen. Vi skal bo i en av nabohyttene, for som dere sikkert har skjønt; så har vi da ikke do. Det er det Pål nå forhåpentligvis skal ordne: En tillatelse fra kloakkinspektøren.

Utstyret i orden, Prøis. Fort Smith.

Utstyret i orden, Prøis. Fort Smith.

Vi stanser for alkoholhandel i byen Fort Smith. Selvfølgelig ankommer vi for sent til å få med oss fortets utstilling, men vi får tatt en titt på ruinene. Fortet ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet som vern mot indianere. Det hadde en viktig rolle i borgerkrigen på begynnelsen av 1860-tallet, og det har vært kvinnefengsel her.

 

 

Drive thru liquor.

Drive thru liquor.

Der, roper Prøis og peker på et selvlysende liquer-skilt. Drive-thru. Er det mulig. Hittil har jeg sett drive thru farmacy, bank og coffeshops, men drivethru-liquor, var ny.

– Det er fordi dere er i ghettoen, sier mannen i skranken, og vi titter oss bekymra rundt, handler det vi skal ha og kjører videre.

 

Ikke før det nesten er midnatt er vi fremme på Norway Ranch som ligger i Mountain View i Arkansas. Det er mørkt som i en sekk. Vi tar et glass vin på verandaen i lånehytta og stuper i seng. Jeg kjenner at det kribler litt i magen for morgendagen. Det skal bli spennende å se hytta. Sist jeg var her var det kun et skall, og vi krangla om rominndelinga, Prøis og jeg. Siden det har Prøis vært her flere ganger og hytta har fått både dører, vinduer og rom, og forhåpentligvis snart også kloakk.

I det vi kjører inn i Arkansas sniker mørket seg på.

I det vi kjører inn i Arkansas sniker mørket seg på.

Det eneste som bryter stillheten i nattemørket er noen underlige syngende lyder. Prøis mener det kan være padder. Padder synger ikke, sier jeg, de kvekker. Ikke når de parrer, sier Prøis. Så høres noen ul. Det er coyoter her og villhundflokker. Vi er langt ute i ødemarka og natta er stupende mørk. Det er en velsignet overgang fra bylarm og blinkende reklameskilt. Jeg kommer til å sove godt i natt, kjenner jeg.

Det er verken mobildekning eller internettforbindelse her vi er, så når jeg får postet ut dette, er ikke godt å si…  

Bondelandet, Oklahma.

Bondelandet, Oklahma.

 

Vanntårn er det overalt her på flata. Det er som cisterna på et toalett, sier Prøis, det sikrer alle jevnt vanntrykk.

Vanntårn er det overalt her på flata. Det er som cisterna på et toalett, sier Prøis, det sikrer alle jevnt vanntrykk.

 

Fort Smith, med ruiner, museum og utstillinger.

Fort Smith, med ruiner, museum og utstillinger.

Dag 21 i USA, Texas

Det er ikke akkurat oppgangstider i Santa Rosa ...

Det er ikke akkurat oppgangstider i Santa Rosa …

Siden det var mørkt som i en sekk, da vi entret Santa Rosa i går kveld, tar vi en runde på morrakvisten for å se hvor vi har havnet. Vi er helt øst i New Mexico, og Santa Rosa viser seg (til tross for det koselige navnet) å være et ganske bedrøvelig sted. Halvparten av overnattingsstedene er nedlagt, lokaler er tomme og hus fraflyttet. «Free ColourTV» står det på reklameplakaten på et av motellene. Det begynner vel å bli en stund siden at fargetv ikke var standardutstyr på ethvert hotellrom.

Blue Hole, 30 meter dyp.

Blue Hole, 30 meter dyp.

En lokal sjel forteller at hele byen antagelig hadde vært nedlagt om det ikke var for «The blue hole». Og hva er så det?  Vi får tak i et bykart og kommer oss til det blå hullet som er riktignok – akkurat det. Et hull, 30 meter dypt og fylt med det grønneste, klareste vann man kan tenke seg.  Jeg tenker på Svelvik, hjemstedet mitt, som sliter med identitet. Alle steder har NOE, og er det noe amerikanerne er flinke til så er det å gjøre maksimalt ut av det som er.

Kirken ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet. I dag står kun skroget igjen.

Kirken ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet. I dag står kun skroget igjen.

Jeg mener at Santa Rosa må være mer enn det blå hullet, og vi kjører derfor noen runder. Vi finner en jernbanebru, som visstnok skal ha vært location for en, for oss, totalt ukjent film. Deretter finner vi kirkeruinen etter «Rose of Lima Chapel and Cemetry», bygget tidlig på 1800-tallet. Jeg kikker på de gjenværende gravsteinene. Tenk om det finnes et norskklingende navn her, men det gjør det ikke. Det er Sanchez og Sanchez og Sanchez, og enda noen Sanchezer til. Til Santa Rosa kom det nok ikke horder med skandinavere, men spanjoler og meksikanere.

 

 

Pål er alltid sulten han. Og det er jeg og :-)

Pål er alltid sulten han. Og det er jeg og 🙂

Frokosten inntas på Dennis, en av de utallige hurtigmatkjedene. Jeg har lagt min elsk på kjedens nachostallerken, mens Prøis går for standard egg, dog hyggelig servert som en smilende frokosttallerken.

DSCN6749

Sukker, til og med på frokosten. Godt? Not!

Andre frokostlekkerbisker man kan bestille er f.eks egg og bacon med valgfri honning, peanøttsmør eller varm karamellsaus på toasten. Etter tre uker på tur begynner vi, sørgelig nok, å bli en smule matleie. (Ja, jeg vet det er et luksusproblem) Cheddarost kommer jeg nok ikke til å spise det neste året. Her borte er ALT dyppa, fritert eller smurt inn enten i sukker eller  i cheddar.

Velkommen til Texas. Da må vi stoppe og kjøpe drammeglass. Valget sto mellom kjøleskapsmagneter og glass. Noe skal man samle på :-)

Velkommen til Texas. Da må vi stoppe og kjøpe drammeglass. Valget sto mellom kjøleskapsmagneter og glass. Noe skal man samle på 🙂

Fra Santa Rosa er det ikke lange kjøreturen før vi entrer Texas. Texas er stoooort! Kanskje den største staten. (Ser iallefall sånn ut på kartet mitt) Det bor himla mye folk her, over 25 millioner. «Don’t mess with Texas», heter det seg. I turistbrosjyren står det en hel side om at man ikke skal komme her og komme her. Du skal være tøff for å tåle Texas, og du skal ha en mage av stål for å klare maten. Det var da en merkelig måte å ønske velkommen på, tenker jeg i mitt stille sinn. Vi skal imidlertid ikke være lenge i staten. Vi fyker igjennom helt i nord der Texas er på sitt smaleste.  Vi har sett oss ut storbyen Amarillo som stoppested og satt av dagen til små og store stopp, der det måtte passe seg.

KU-industri.

KU-industri.

 

Den første soleklare stansen handler om kuer. På turen hittil har bølingene med kyr vært særdeles slukne, men nå er vi i Texas! Vi er målløse. Dette er industri.

Kvalitetsbiff!

Kvalitetsbiff!

 

 

 

 

 

 

30.000 kyr!!!

Skiltet forkynner at vi er kommet til ranchen «Quality Beef». Det er gigasiloer med kraftfor og hjullastere som kjører rundt med for til dyra i de ulike innhegningene.

Prærieland. Texas.

Prærieland. Texas.

Det mangler bare å se en sånn oljevippepumpe nå, så skal jeg rope howdy 🙂 Prærielandet er enormt. Jeg føler at jeg gjentar meg selv fra tidligere dagers blogg, men det blir jo bare større og større, det er mer og mer luft og himmel og langt å se. Prøis kjører spillelista si fra ipoden for fulle mugger. DET er en prøvelse. Jeg er nemlig ikke ubetinga happy når det gjelder country, men det går selvfølgelig ikke an å surmule over Prøis’ låtvalg. Texas = country. Jeg får holde ut. 

 

Og dette er ...? Ti Cadillacer med snuta ned i jordet.

Og dette er …? Ti Cadillacer med snuta ned i jordet.

Cadillac Ranch er neste stopp. Ti skrotcadilaccer er gravd ned på et jorde og tagget ned. På utsiden av gjerdet står et skilt om at tagging er forbud.  DSCN6791

 

 

 

 

 

Det er jo som å be om det!

Utrolig kult, og for en ide!

Utrolig kult, og for en ide!

Og folk lar seg be. Det ligger dusinvis av spraybokser rundt cadillacene som er så nedsylta av lakk at de aldri kommer til å ruste, sier Prøis.

 

 

 

 

Far og sønn i action med hver sin sprayflaske.

Far og sønn i action med hver sin sprayflaske.

En far har tatt med sjuåringen sin på tur. De skal tagge, og fniser og flirer. Jeg tenker at det kanskje er som en Texas-manndomsprøve. «Kom, sønn, nå skal vi to gjøre noe som er galt. Ditt første lovbrudd i staten Texas, sønn. Og jeg var der og opplevde det sammen med deg!»

 

 

 

Jeg prøver å få Pål til å kjøpe sånn hatt som han som synger "Happy" har. Høy hatt. Dritkult, syns jeg, men det syns ikke Prøis.

Jeg prøver å få Pål til å kjøpe sånn hatt som han som synger «Happy» har. Høy hatt. Dritkult, syns jeg, men det syns ikke Prøis.

Så ankommer vi storbyen Amarillo med 200.000 inbyggere. Vi har en adresse til et «haunted house», men spøkelsene har søndagsfri, så der gikk vi fem på. En live stock auction, altså auksjon av buskap, bommer vi også på, for det er først i morra.  Vi forviller oss inn i en gate med en dusin snurrepipeributikker, og det er i en av disse at Charlie dukker opp.

Charlie og jeg, vi er partnere vi nå.

Charlie og jeg, vi er partnere vi nå.

Først ler jeg, og går min vei, men så må jeg tilbake. Jeg har jo alltid hatt en liten drøm om å være buktaler. Derfor; herfra og ut, på denne reisen, og resten til evigheten, er nå Charlie en del av min hverdag. Jeg skal serriøst youtube når jeg kommer hjem. Man kan jo lære seg hva som helst på youtube. Sommeren for noen år siden lærte jeg meg for eksempel å spille trekkspill via diverse «How to play accordion» filmsnutter. Det finnes sikkert noen om buktaling også. Man skal snakke med magen. Tror jeg. Og setter i gang straks vi er tilbake i bilen.

Forvist til baksetet, men like blid :-)

Forvist til baksetet, men like blid 🙂

Etter litt for mye tullball syns Pål at Charlie kan sitte i baksetet og litt snurt innfinner Charlie seg med det. – Du har vel ikke tenkt å ha med ham i Piratbukta i sommer? spør Prøis. Jeg aner et snev av noe  som kan tolkes som lettere forakt. Jeg snur meg mot Charlie i baksetet og blunker lurt. Selvfølgelig skal han få være med i Piratbukta. – Da kan vi jo bare ønske velkommen til verdens verste buktalershow, mumler Prøis og himler med øya.

Ikke småtterier, merk Prøis i forgrunnen, som en bittepiddeliten spire.

Ikke småtterier, merk Prøis i forgrunnen, som en bittepiddeliten spire.

Langsetter Interstate 40 som vi stort sett kjører på, kommer vi over et lite sted med kun 600 innbyggere: Groom. Jeg har skrevet det før – og gjentar gjerne: Er det noe amerikanerne kan så er det å dra på. Nå kjenner jeg ikke foranledningen til det som har satt Groom på kartet, men altså: Disse 600 innbyggerne har klart å bygge et landemerke som synes på flere mils avstand. Folk valfarter hit. Det er bygget et kors, mer enn 60 meter høyt, og med en tilhørende skulpturpark. De har planer om å bygge mer i Groom, både teater, og belysning skal opp, men de trenger donasjoner. På en plakat opplyses det om at Jesus vil legge merke til alle donasjoner som kommer inn til prosjektet. Jadda!

Vi lover!

Vi lover!

 

 

 

 

 

 

Idet det mørkner, rekker vi akkurat å snike oss over grensa til staten Oklahoma. Velkomsthilsenen til billigmotellet Days Inn (som jeg til og med har funnet kupong til i en turistblekke, sånn at vi får 10 dollar avslag), ønsker oss velkommen med masse forbud. Jeg må undertegne en kontrakt på at jeg ikke medbringer husdyr på værelset. Vi har ikke våpen eller andre farlige greier heller, bare Charlie.

– Kødder du? sier Pål da jeg høytidlig bærer Charlie inn.

– Du hadde vel ikke tenkt at han skulle sove alene i bilen i natt? sier jeg, men får ikke noe svar. 

Cadillac ranch.

Cadillac ranch.

 

 

Grønne jorder gjør seg ikke selv. Merk lengden på vanningsvogna.

Grønne jorder gjør seg ikke selv. Merk lengden på vanningsvogna.

Hvem som kom først, cadillacene eller boblene, er ikke godt å si :-)

Hvem som kom først, cadillacene eller boblene, er ikke godt å si 🙂

 

 

 

 

 

 

Dag 20 i USA, New Mexico

Siste glimt av Grand Canyon. Neste stopp; New Mexico :-)

Siste glimt av Grand Canyon. Neste stopp; New Mexico 🙂

Vi er blitt advart mot New Mexico. Staten skal visstnok være drepende kjedelig med endeløse ensformige rette veier. Målet for dagen er derfor å komme oss lengst mulig gjennom staten, og vi starter tidlig og tar farvel med vakre Grand Canyon med utallige stopp for å få de siste glimtene av fjellsidene, dalen og Colorado river langt der nede.

 

I dag skal vi altså kjøre. Vi skal sluke mil og kun stoppe for mat og nødvendigheter. Og så må vi finne ut hvilken dag det er. Prøis mener at det er torsdag, mens jeg mener at det er fredag, og begge er vi tomme for strøm på mobilene, så vi får ikke sjekka der heller.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer ... hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS'n.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer … hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS’n.

Fartsgrensa på interstateveiene er 75 miles (121 km/t) så i dag skal det kjøres bil i forrykende lovlig tempo.

Det holder ca en halvtime ikke å stoppe for noe som helst. – Det er meteorkrater her, sier jeg og viser Prøis på kartet. – Det har du vel sett på TV hundre ganger, svarer han og tråkker på gassen. – Sving, roper jeg og får vilja mi. Selvfølgelig har jeg sett meteorkrater på TV, men nå har jeg altså sjansen til å se det med egne øyne. Verdensrommet er spennende saker, og tanken på at man kan få noe i hodet derfra, er forunderlig.

Meteorkrater i Winslow.

Meteorkrater i Winslow.

Omrisset av kanten synes godt på de endeløse slettene, og amerikanerne kan kunsten å gjøre mye ut av det som er. Krateret er omgjort til museum, og det er utstillinger, turistshappe, kinosal med ulike kraterfilmer, restaurant, samt at man kan få guidede turer på kraterkanten. Vi skipper det siste. Guider har en tendens til på snakke veeeldig mye, og det holder med infofilm og museum, og selvfølgelig å se krateret ved selvsyn. Prøis syns det er fint han også, så antagelig er han litt glad for at jeg maste meg til kraterhølsynet. NASA har forresten brukt nedslagsfeltet til øvelser for astronauter. Det er akkurat som på månen der nede.

Bare juks.

Bare juks.

Og selvfølgelig trenger man ikke å klyve ned til bunnen for å få tatt fine bilder. Man trenger ikke engang å gå ut på kanten for å se på krateret. Indoors view, reklameres det for. Ingen fare for frisk luft, du kan se alt innendørs fra, og i visitorsenteret er det altså en vegg der man kan ta juksebilder. Vi var altså IKKE på bunnen. Det holdt forresten mer enn nok å kravle seg opp på kanten.

 

Stepper, kratt og gress er jaggumeg pent det og :-)

Stepper, kratt og gress er jaggumeg pent det og 🙂

 

 

 

 

 

 

Så skal vi ut på landeveien igjen og sluke miles, men snart dukker småbyen Holbrook opp på kartet. Jeg har mye moro av å følge med i turistbøkene vi fikk av Veslemøys vertsfar. Bøkene er stappfulle av info om hvert eneste lite småsted, så som severdigheter, innbyggertall og hvordan byene ble grunnlagt. Jeg leser høyt for Prøis hver gang vi nærmer oss et nytt sted. Om Holbrook står det at stedet ble grunnlagt i 1881 da jernbanelinja fra øst til vest ble anlagt der. Byen fikk ikke noe godt rykte. «The town was too tough for women and churches».

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.

Jo mer jeg tenker på Holbrook, jo mer får jeg det får meg at vi må innom et sted som startet med et så tvilsomt rykte. Byen er akkurat så skrullete som en liten amerikansk småby kan være. Det er gamle amerikanske biler overalt og på byens mest beryktede overnattingssted kan man leie seg en hardplastikk wigwam for to. Hver wigwam har sin tilhørende gamle nostalgiske bil som man for eksempel kan sitte i om man vil lese en bok eller føre en samtale.

Etter farvel med Holbrook er vi særdeles enige, Prøis og jeg: Ikke et stopp til utenom trengende grunner. Så dukker «Petrified forest, National park» opp. Vi har ikke med ordbok, men mener at petrified betyr noe slikt som forferdet eller forskrekket. Hva kan få en skog til å bli det? Eller er det den som går inn i skogen som blir det? Selvfølgelig må vi kjøre innom.

Antagelig er vi blitt noget blasert etter de siste ukers opplevelser og da vi får forklart at petrified skog er forstenet skog, og at det som vises frem er noen trestokker som helt av seg selv har gjennomgått en eller annen prosess slik at de er blitt harde som stein, er vi klare for å lette anker og fyke videre, men i den petrifide tulleskogen møter vi først nordmenn; et ektepar fra Sætre i Hurum som er på heisatur, akkurat som oss, bortsett fra at de kjører fra øst til vest.

Det er kaldt i New Mexico. Kun tre grader.

Det er kaldt i New Mexico. Kun tre grader.

Da vi endelig krysser grensa til New Mexico er det blitt langt på dag. Kaldt er det også. Symbolene til staten er sol og pepperfrukter så hvordan det kan ha seg at det kun er 3 grader ute, er forunderlig, men det skyldes altså at vi fremdeles er høyt over havet! 2000 meter. Akkurat som halve Arizona ligger høyt, gjør store deler av New Mexico det samme. Jeg funderer på når høyden skal ta slutt, og om det er mulig at jeg kan ha et bittelite snev av høydesyke. De siste dagene har jeg nemlig ikke vært helt i slaget.

Endelig holder vi oss til planen. Ikke et eneste bittelite stopp, verken for å ta bilder av krokete fjell eller krater eller hva det nå skulle være. New Mexicos endeløse rette veier går unna.

Vi kjører til mørket siger på og enda litt til. Santa Rosa høres ut som en fin by å overnatte i, men vi ser jo ikke det pøkk når vi ankommer. Akkurat det er noe vi er veldig uenig om, Prøis og jeg. Prøis mener at vi skal fortsette å kjøre selv etter mørkets frembrudd, noe jeg syns er fullstendig meningsløst. Jeg vil nemlig ikke gå glipp av så mye som en tøddel. Selv om det kun er endeløse veier, så vil jeg se dem alle når jeg først er her.

Men så dukker disse fjella opp.Jeg blir visst aldri lei av fjell. Som et maleri.

Men så dukker disse fjella opp.Jeg blir visst aldri lei av fjell. Som et maleri.

 

Det er forresten lørdag i dag, og vi har krysset nok en tidssone, og dermed ble klokka plutselig en time mer. På tide å komme seg i seng.  

 

 

 

Og i  morra satser vi på å nå TEXAS :-)

Og i morra satser vi på å nå TEXAS 🙂

Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.

Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.

 

 

 

 

 

Vi støter iblant på Route 66.

Vi støter iblant på Route 66.

Dag 17, 18 og 19 i USA, Arizona

Fjell, stepper og langt mellom folk.

Fjell, stepper og langt mellom folk.

 

Føttene er fremdeles såre etter Las Vegas og hodet er overfyllt av inntrykk. Vi er småslitne begge to og beslutter derfor at det i dag blir minimalt med miles og dermed tidlig kveld på et greit hotell (ikke flere motormoteller på meg). Det har gått i et til nå. Jeg har ikke engang rukket å begynne på boka jeg skulle kose meg med. Dessuten er kofferten full av møkkete klær og bilen trenger en opprydding/reorganisering.

Vi legger ut på tur gjennom Arizonas ødeland og temperaturen i bilen blir noe amper da vi oppdager en nærmest tom bensintank. I følge kartet er det 50 miles til folk. I forvillelsen over at det går an å være så dumme, klarer vi også å misforstå noen skilt og i tillegg tar GPS’n oss ned en kjerrevei, der man riktignok kan fylle bensin på en stengt marina, men pumpene er sykt dårlig merket og Prøis nekter å ta sjansen.

På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.

På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.

Vi finner til slutt bensinstasjon «Uranus» der eieren tydeligvis har ramla i en eller annen UFO-gryte, men samma for oss. Vi skal ha bensin, vann og sjokolade, til overlevelse de neste timene i ødeland.  I befriplelsen over at bensintullet ordnet seg, og i overstadig munterhet og dermed manglende konsentrasjon, klarer jeg å kjøre feil og havner på highwayen i feil kjøreretning. Heldigvis er ikke trafikken stor, så det går greit å snu, men Herre Jesus, er det mulig. Kanskje det ikke er meninga at vi skal forflytte oss i dag …

De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.

De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.

Vi finner et greit hotell i Kingman, men orker ikke tanken på å utforske byen som ble grunnlagt rundt 1880 da jernbanen ble anlagt her. Nå skal det vaskes klær, bilen skal ryddes, vi skal drikke vin og se på det dummeste av det dumme som vi finner på en av de hundre kanalene på TV. Også skal vi lade! Det er alltid noe som er tomt for strøm; vi har en hel koffert full av ladere og overganger til to mobiler, to kameraer, gopro, ipad og laptop, men vi har kun EN adapter. Til mitt forsvar for utstyrsmenageriet, har jeg tenkt å jobbe litt underveis.

 

 

 

På vei til Sedona.

På vei til Sedona.

Da vi våkner dag 18 er vi fremdeles ikke helt ovenpå. Det er jeg som sliter mest. Jeg er rett og slett ikke vant til så mange inntrykk. Vi bestemmer oss derfor for å vente nok en dag med Grand Canyon, og tar med oss tips, takket være facebookvennerkommentarer, om småbyen Sedona, som visstnok skal være vakkert og vel verdt et besøk.  Vi er forresten heller ikke helt sikre på hvordan vi skal angripe Grand Canyon, som er digert og regnet som et av verdens syv underverker. Canyonen deles i north rim og south rim, den sørlige er nærmest, la oss håpe at det er dit vi bør dra. Til nå har vi kjørt ca 400 mil. Hadde vært greit å kjøre færrest mulig ekstra for å få med seg høydepunktene.

Vakre røde fjell.

Vakre røde fjell.

Enkelte veier i kartboka er merket med grønne prikker – scenic rute, og skal være verdt å kjøre om man har god tid og er ute etter gode opplevelser. Veien til Sedona er en slik senic rute. Svingete, kronglete, og med et vell av severdige syn. Fra det ensformige steppelandskapet vokser de røde indianerfjellene frem. Jeg tenker på hva de måtte ha tenkt emigrantene på 1800 tallet som kom denne veien og så de mektige fjellene og kanskje indianerhøvdingen og hans menn i siluett på fjellkanten.

AU. De er overalt.

AU. De er overalt.

Sedona er en trivelig småby der krystaller, healing og yoga er i fokus. Det er nok av turiststshapper. Byen lever av velvære, fjella og omgivelsene. Det er lagt til rette for å finne frem til de beste utsiktspunktene. Statlige parker er opprettet både her og der og man må betale noen dollar for å komme inn.

Indianerland.

Indianerland.

 

 

 

 

 

 

Vi bruker resten av dagen i utmarka. Dagen er på hell. Sola er lav og farger fjella enda rødere. Det er en elv her, og sandskurt rødt svaberg. Det er så vakkert, så vakkert. Man ser seg liksom ikke mett på de høyreiste klippene. Igjen tenker jeg på nybyggerne, og jeg tenker på «Huset på prærien» og Laura Ingals som hver søndag etter barnetv kom løpende nedover den lille heia i introtrudelutten til favorittprogrammet mitt.

Pål tøyser for kamera :-)

Pål tøyser for kamera 🙂

I natt skal vi sove i Flagstaff. Jeg leser i turistboka at Flagstaff fikk navnet i 1886 da noen kappet greinene av et tre i forbindelse med 4. juli feiringa for å ha noe å henge opp flagget i. Siden det er så flatt her ble flaggstanga et landemerke og navnet ble hengende ved.

Navn på amerikanske steder og byer er ganske morsomt. Det er ikke få europeiske bynavn du finner på kartet, og når Flagstaff, bokstavelig nok har fått navnet sitt fra en flaggstang, lurer jeg på hva som ligger bak f.eks navnet til stedet Ash Fork.

 

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.

Kun en og annen ku og øde stepper er å se.

Kun en og annen ku og øde stepper er å se.

 

 

 

 

 

 

 

Vi ankommer Flagstaff etter mørkets frembrudd, og drar straks det lysner. NÅ er vi klare for Grand Canyon! Vi kjører og kjører og jeg undrer meg over de manglende fjellene i det fjerne og får meg en god latter da det går opp for meg at det er motsatt. Her er det nemlig ingen fjell. At Flaggstaff lå høyt, har vi forstått, blant annen på temperaturen. Det er kun 10 grader, og fremdeles snøklatter å se, og nå kjører vi altså på et høyplatå. Vi ankommer altså dermed toppen i bil. Og trenger ikke å gå mer enn noen meter for å se det folk valfarter hit for å oppleve. The Grand Canyon.

Fjellet stuper ned og brer seg ut i en magisk enorm dal med kvasse klipper og fargespill i fjellene. Langt der nede er det en irrgrønn kroket elv. Og det er så stort, så stort, det brer seg så langt øyet kan se. I det fjerne snurrer helikoptre. Skal -skal ikke. Toppen av latskap. Det tar vel sånn ca tre sekunder å bestemme seg. Greit. Jeg sover gjerne på de billigste av de billige motromotellene på resten av turen. Følelsen av å gli utover den massive kanten og se ned i avgrunnen, kan jeg ikke la gå fra meg, selv om det koster  noen gryn.

Det kiler godt i magen, og jeg sjekker ut hvor spyposen er.

Det kiler godt i magen, og jeg sjekker ut hvor spyposen er.

 

 

Grand Canyon.

Grand Canyon.

 

 

 

 

 

 

Det blir en vanvittig syk opplevelse. Jeg er nær ved å spy et par ganger. (De burde kanskje ikke plassert meg foran…) I 45 minutter flyr vi over canyonen, fra sør til nord og tilbake igjen. Wow, var det verdt det. 

ubeskrivelig vakkert

ubeskrivelig vakkert

Det er som om landskapet har revnet.

Det er som om landskapet har revnet.