Dag 11, 12 og 13 i USA, San Fransisco

Nedkjøringa til Stilton beach.

Nedkjøringa til Stilton beach.

Den søvnige surfe/badebyen Stilton beach hvor vi har overnatta, er mer enn vi kunne drømt om. Vi er her på den «rette» tida av året, får vi fortalt. I sommermånedene kryr det nemlig av turister og tilreisende, og da kan bli både overfylt og ampert på det lille stedet som rommer kun 300 fastboende. På de «verste» dagene om somrene kommer det opptil 15.000 tilreisende. Det er stort sett surfing det handler om, og med så mange turister sier det seg selv at idyllen vi opplever – forvandles til kaos og mas.

Hver dag kl 12 og 17 går alarmen i Stilton. Alarmen som skal varsle ekstrembølger og tsunami brøler over hele stranda og småbyen. De daglige alarmøvelsene ble innført for noen år tilbake etter at alarmen,  da den en dag trengtes, ikke fungerte.

Været er nydelig og Prøis og jeg kuler’n på stranda med bok og kaffekopp mens Vesle og Ronnie er på dag to med surfing. I dag har de kjørt til sørenden der bølgene er større og Ronnie har lastet opp både surboard og longboard på pickup’n sin. Hva mer kan en ungpike fra Svelvik drømme om – enn å ha sin egen surfedudelæremester i Califonia.

I følge GPS’s er vi kun 40 minutter unna San Fransisco, men de  utrolig svingete veiene, gjør at vi bruker dobbelt så lang tid inn til byen. Uansett; noen timers kjøring er blåbær og da vi endelig ser den røde Golden Gate Brua er stemninga i bilen god.

Konturen av storby er vakkert.

Konturen av storby er vakkert.

Storbyer er vakre på avstand. Det er storslagent å se skyskrapere innpakket i lett dis. Første øyesyn av byen lover godt. Det er akkurat som vi har sett det på film. Husene. De bratte gatene. Den velkjente kabeltrikken.  Hotellet, som er forhåndsbestilt av Prøis, er nedslitt, men helt greit. Det ligger midt i smørøyet, rett ved det velkjente Union Square, og fra hotellvinduet i 7. etg ser jeg rett ned på et av byens 50 teatre.

Vesle på Union Square. San Fransisco er byen med det store HJERTET.

Vesle på Union Square. San Fransisco er byen med det store HJERTET.

I San Fransisco bor det antagelig like mange bikkjer som folk, og byen er kompakt og enkel å finne frem i. Bykjerna er ca en norsk mil i alle retninger. Vi bruker dagen til å svirre rundt og gjøre oss så der kjent.

Storby er både fint og ikke. De fattigste av de fattige, de som bærer med seg det de eier, de som ikke har sko og som med en skjelvende hånd strekker frem koppen og ber om mynt, er overalt, og hasjdunsten river i nesa. Det er visstnok to stater i USA som har legalisert marijuhana; California er ikke en av dem. Det virker imidlertid som om politiet har gitt opp. Folk røyker åpenlyst. Dophuer virrer rundt. Noen er happy i sin egen verden, andre er til de grader pågående. Jeg kjenner at jeg angrer litt på at vi forlot Stilton, og jeg er ikke riktig sikker på hva jeg egentlig har å gjøre i denne storbyen. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av alle skjebnene, og det er rett og slett hjerteskjærende mye vondt å se. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, må jeg rett og slett konkludere med at jeg ikke er overbegeistret for storbyer. Gi meg en fjelltopp, ei ku og en hest, så trives jeg aller best.

Byens kulets strøk; Ashburys park. Liker du Camden i London, vil du elske Ashbury :-)

Byens kulets strøk; Ashburys park. Liker du Camden i London, vil du elske Ashbury 🙂

Neste dag; lørdag bruker vi i området rundt Ashbury park, som er som Londons Camden ganger ti. Fantastiske gjenbrukesbutikker med ulike spesialiteter ligger på rekke og rad. Noen har kun 50 tallsklær, andre er som de reneste kostymelager. Vi er i himmelriket! I en av gjenbruksbutikkene loses vi inn på bakrommet da vi forteller at vi er på utkikk etter piratklær til et show i Norge. På bakrommet er det klær og kostymer fra ulike teater/operaoppsettinger. Øya triller omtrent ut av hue på meg. Fulle sett med middelalder og barokk-kostymer, håndsydd og spesialdesignet, og ikke spesielt billig. Pål må omtrent dytte meg ut av butikken som har kunder fra selveste Hollywood som leter etter kostymer, kan den behjelpelige ekspeditøren stolt fortelle.

På kvelden får vi med oss Mamma Mia musikal. Prøis er noe betenkt over det han mistenker blir en kveld med dameklissesøl, men mot alle odds, storkoser han seg.

Neste dag øser regnet ned, og det får vi ikke gjort stort med. Det er dessuten en dullion gang mer synd på uteliggerne. Jeg lurer på hvor de gjør av seg i sånt vær. Regnvær = museum. Vi tar det første og beste vi finner, i håp om at regnet i mellomtida skal gi seg. Moderne kunst. Et gedigent kunstanlegg tilegnet en eller annen som kaller seg masse rart med etternavn Buddah 3, fordi han regnes som direkte etterkommer etter den originale Buddah, men da altså tre generasjoner etter.

Buddah 3 bor sør i California og må enten ha en enorm tilhenger/fanskare, siden han har fått sitt eget kunstmuseum, eller så har han selv tjent x antall millioner på sine kunstverk som spenner fra klattemalerier til byggeskumkunst. Det er nok ikke alt man skal forstå, tenker jeg, men Buddakunsten holder oss iallefall unna regnet og i avdelingen for kunst fra andre land, finner vi faktisk en norsk  Thaulow.

Kabeltrikken MÅ man bare ta.

Kabeltrikken MÅ man bare ta.

Mens Veslemøy svirrer rundt på egen hånd tar Prøis og jeg den legendariske kabeltrikken som går tvers over byen. På Fishermans Dwarf, som også er en severdighet, er det blant annet et gedigent museum for ulike typer spille/underholdningsmaskiner.

 

 

 

 

 

Mulig jeg er en enkel sjel, men jeg syns måker er like fine som spillemaskiner og teknikk.

Mulig jeg er en enkel sjel, men jeg syns måker er like fine som spillemaskiner og teknikk.

 

Mekanisk museum (eller noe sånt). Det er bare å la seg rive med.

Mekanisk museum (eller noe sånt). Det er bare å la seg rive med.

Her kan man more seg i timesvis. Maskinene er i god stand og for en kvart dollar kan man prøve. Her er tittemaskiner med scenarier fra byens jordskjelv på 1800 tallet og datidens lettkledde piger, som etter dagens standar overhodet ikke kan kalles usømmelig, det er ulike mekaniske maskiner; selvspillende pianoer og dansende dukker, det er tivoli, dukker som får hodet kappet i giljotinene, show og spas. Et funn for enhver barnefamilie, men like morsomt om man «bare» er voksen.

Det er siste dagen sammen med Veslemøy som i morgen skal fly tilbake til Portland der vertsforeldrene henter henne. Jeg forsøker ikke å tenke for mye på det, for det er ikke helt godt å tenke på …

Chintatown!

Chintatown!

Så hva gjør man i en storby en lørdagskveld når man har en tenåring på slep? Vi rusler rundt i Chinatown som er akkurat like alle andre kinabyer i store byer, vi spiser oss kvalme på amerikanske kaker og fastslår at de ser bedre ut enn de smaker, og så går vi på kino. Den første filmen er så utrolig idiotisk teit at vi sniker oss inn på en annen, som er enda dummere. Til pass for oss, men virkelig – ingen av dem var verken verdt å se eller betale for.

Natt til søndag blir vi vekket av telefon hjemmefra. Selv om de fleste vi kjenner vet at vi er av gårde, blir det likevel noen nattlige telefoner, og jeg har ikke mot til å skru av telefonen heller, i tilfelle …  Aurora (eldste datter) ringer kl 04 på natta, lettere hysterisk; hun har fått motorstopp i bergerbakkene. Ja, hva har man ikke foreldre til … om man ikke skal kunne ringe dem når de er på den andre siden av jordkloden og spørre om hjelp.

Søndag; siste dag i SF, våkner vi til solskinn. Vi pakker oss tidlig ut fra hotellet, henter bilen, som er parkert i et sinnsrikt parkeringsanlegg der man setter fra seg bilen ved inngangen med nøklene i slik at personalet parkerer for deg/henter bilen. Litt smånifst å gi fra seg bilnøkler til en fremmed, men man må jo bare stole på at systemene fungerer, og det gjør de.

Golden Gate, landemerket!

Golden Gate, landemerket!

 

Golden Gate brua og med Fortet under. Fortet er bygget på midten av 1800-tallet og er besøket verdt for historieinteresserte.

Golden Gate brua og med Fortet under. Fortet er bygget på midten av 1800-tallet og er besøket verdt for historieinteresserte.

 

 

 

 

 

 

 

 

Veslemøys fly går ikke før på ettermiddagen og vi rekker derfor en god runde for egen hånd for å få med oss de siste turist «må se» opplevelsene. Golden Gate brua med det tilhørende fortet er en opplevelse med utstillinger fra borgerkrigen og mye god historisk informasjon.

Bruktmarket med privat småsalg. Ah, elsker sånt :-)

Bruktmarket med privat småsalg. Ah, elsker sånt 🙂

Markedet vi kommer over er også festlig, med små salgsboder der private selger så ymse. Jeg manner meg opp til å prute og reiser derfra med et kupp av en vintage paljettjakke, samt en overpriset te-sil i messing.

 

 

 

Siste frokost sammen på en stund. Nå skal Vesle tilbake til Yamhill, og de siste månedene av utvekslingsåret.

Siste frokost sammen på en stund. Nå skal Vesle tilbake til Yamhill, og de siste månedene av utvekslingsåret.

Avskjeden med Veslemøy blir akkurat så fæl som jeg fryktet, og da hun endelig er avgårde blir både Prøis og jeg litt rådville. USA-turen går nå inn i fase 3 – som overhodet ikke er planlagt.

Fase 1 besto av å besøke slekt og kjente. Fase 2 var turen med Veslemøy fra Yamhill til San Fransisco. Fase 3 går til Mountain View i Arkansas. Vi har ti dager til rådighet. Det er et stykke å kjøre , og det er hundre mulige veivalg.

Vi kjører til Fresno og tar inn på et altfor billig hotell. (Når skal vi lære …) Det stinker høgg, men det finner vi jo ikke ut før rommet allerede er betalt. Det er fest i bakgården på motor-motellet. Skrik og skrål iblandet sinte stemmer. Jeg sjekker tre ganger at døra er låst. For noen år siden var vi i Tulepo (Elvis fødeby). Der hadde døra til rommet vårt kulehullmerker, så vi har bodd verre.

Vi bruker litt tid på å sette destinasjon for de kommende dagene. Pål vil en ting. Jeg vil noe annet. Vi studerer kartet og inngår til slutt et kompromiss. Først skal Pål få vilja si: DEATH VALLEY. Deretter bestemmer jeg: LAS VEGAS! 🙂

Småkvalme går vi til sengs. Hadde nabolaget vært hyggeligere, kunne vi satt opp døra for å fått inn litt frisk luft, men det ville vel vært ytterst tåpelig å gjøre det i denne delen av Fresno. JIHAA: Der dundret toget forbi også. Ja, ja. I morra skal vi videre, og like godt er det.  

Fra strandpromenaden rett utenfor byen.

Fra strandpromenaden rett utenfor byen.

De bratte gatene, husene, akkurat slik man har sett dem i diverse Hollywoodfilmer.

De bratte gatene, husene, akkurat slik man har sett dem i diverse Hollywoodfilmer.

"Gi oss i dag vårt daglige brød" står det på fatet vi fant på bruktmarkedet. Fatet var fra et dødsbo. Selgeren visste heller ingenting om en rekke småplatter med innskripsjonen "til morsdag" og "til farsdagene". Egentlig ganske trist at minner havner på bruktmarkedet.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» står det på fatet vi fant på bruktmarkedet. Fatet var fra et dødsbo. Selgeren visste heller ingenting om en rekke småplatter med innskripsjonen «til morsdag» og «til farsdagene». Egentlig ganske trist at minner havner på bruktmarkedet.

 

Skrik i Chinatown.

Skrik i Chinatown.

Advertisements

Dag 9 og 10 i USA, California

Kanskje vi skulle begynne å samle på kjøkeskapsmagneter også? En fra hver stat? Ha ha.

Kanskje vi skulle begynne å samle på kjøleskapsmagneter også? En fra hver stat? Ha ha.

 

Vi har overnattet helt på grensa mellom Oregon og California, og det er underlig kult å kjøre inn i staten som man har hørt så mye om og sett så mye på film. Jihaa. Vi er i CALIFORNIA.

Enkelte ganger er det faktisk helt greit å innrømme at man er dum turist og da ingen rekker å ta bilde av «Welcome to California- skiltet», snur vi og kjøre tilbake for å få tatt et skikkelig bilde av inntreden.

I dag er det Redwood som er på menyen. Vi blir ikke skuffa. Ikke lenge etter statsgrensa dukker de første opp, og det er magisk og overveldende å kjøre inn i de dype, mørke skogene med monstertrær.

 

 

 

 

 

Mye av redwoodskogen er fredet.

Mye av redwoodskogen er fredet og før istiden vokste det redwood over alt.

 

 

Stammene er så omfavnsrike at ikke om vi så var 20 mann ville vi klart å holde hender i rekke rundt. Jeg tenker på hva de måtte ha tenkt da de så den majestetiske skogene, de som kom hit for hundrevis av år siden. Kanskje de engstet seg for at alt var stort? Villdyra også, for eksempel?

Ja da, litt plastikk slår aldri feil. Big John setter stemninga før man entrer løypa gjennom et utrolig område med giganttrær.

Ja da, litt plastikk slår aldri feil. Big John setter stemninga før man entrer løypa gjennom et utrolig område med giganttrær.

Gigantene man finner i California i dag er tusenvis av år gamle og det er med stor andektighet man tar dem i øyesyn, og selvfølgelig klarer amerikanerne å lage turistfeller også av skog. Man kan for eksempel kjøre gjennom et tre, noe Prøis syns var svinaktig moro. (?) (tror man må være mann for å forstå hva som er gøy med det)

Redwoodskogens stjerne; det aller aller aller største treet med tilnavnet; Brotherhood of man.

Redwoodskogens stjerne; det aller aller aller største treet med tilnavnet; Brotherhood of man.

Ved fem sammenvokste giga-redwoodtrær, kalt Cathedral-trees – foregår vielser, og hvis du ikke liker å traske til skogs, trenger du slettes ikke det. Du kan ta gondolheis og se på de vakre, høye kjempene i passelig tempo høyt oppe i lufta.

Jadda. Gondol inn i himmelen, og Prøis filmer mer enn han ser på utsikten.

Jadda. Gondol inn i himmelen, og Prøis filmer mer enn han ser på utsikten.

 

 

Opplevelsene i redwoodskogen tar halve dagen, men boy – er de verdt det. Visse ting hører liksom med på må-gjøre-lista.

Etter redwood, står surfing på gjøre-lista. På et tilfeldig stopp blir vi tipset om hvor vi bør dra. Det er ikke akkurat Prøis og jeg som har surfelopper i blodet, her får Vesle ta skylda, men vi legger inn høygear for å oppfylle surfedrømmen hennes i California.

JEG ER LEI AV SVINGER!!!

JEG ER LEI AV SVINGER!!!

Det blir litt mer komplisert enn forutsett. For det første er det ikke sesong, naturlig nok, i mars. Det byr derfor på problemer både å få tak i utstyr og instruktører. Vi legger turen til dagens hotteste surfetips: Fort Bragg. Veien dit er et mareritt. 15 norske mil på så snirklete veier at trollstigen kan gå og gjemme seg. Det føles endeløst, og da vi endelig kommer frem til Fort Bragg er det mørkt som en sekk. No surfs today.

Neste dag er grå og forblåst. Bølgene i Fort Bragg er høye som hus. You can’t go out there today, sier de kule gutta i byens surfeshop. De forslår et par steder lenger sør, og vi forlater derfor Fort Bragg som forsåvidt er en kul mellomstor by, grunnlagt på 1850 tallet som supplyby for gullgraverne. Den andre veien som fører til byen er like lang og snirklete som den vi entret kvelden før. Stakkars folk som bor her. Unga i Fort Bragg er garantert kurert for alt som heter spysjuke,siden de nødvendigvis må kjøre dette strekket hver gang de skal vekk herfra. Jeg skal aldri mer klage over Svelviksveien.

Lunsj inntas på Worlds famues burger shop sammen med 16 politifolk fra tre distrikt. Det er superkult å ha de uniformskledde kjekkasene overalt rundt seg og jeg klarer ikke å la være å tenke på hva som hadde skjedd om jeg for eksempel hadde latt som om jeg ble veldig travel med komme meg ut igjen når jeg så dem, eller hvor rakst de hadde lagt meg i bakken om jeg liksom hadde strekt handa ut mot gun’ærn i beltet til en av dem.

Druemarker så langt øyet ser.

Druemarker så langt øyet ser.

Tilbake igjen på highwayen går milene fort unna. Store druemarker åpenbarer seg. Druegårdene er velstelte og ryddige mens gårdene med krøtter og kyr ofte er sjabre og falleferdige, som om de er drevet av skrotnisser.

 

Innfarten til San Fransisco. Jeg kjører og Pål passer kart og GPS.

Innfarten til San Fransisco. Jeg kjører og Pål passer kart og GPS.

Det er greit og helt fint å kjøre, men litt mer komplisert når man nærmer seg storby med seks kjørebaner i hver retning, et mylder av biler, skilt og bruer og man må ha tunge rett i munnen. Jeg liker best å kjøre. Pål leser kart og fingrer med GPS’n .

Etter litt trøbbel, finner vi Stilston beach som er akkurat så herlig avslappa som gutta på surfeshopen sa. Vi er nå kun 45 minutter unna San Fransisco. Stilton er en lugn småby. Det er kun en gate, 8 – 9 butikker, et bar, et par spisesteder, en bønsj med nedslitte overnattingssteder, bibliotek, brannstasjon og en surfeshop.

Tøffe Veslemøy!

Tøffe Veslemøy!

Vi rekker sistnevnte akkurat før den stenger og får leid våtdrakt og surfbrett til vesle. Instruktør også: Ronnie! Noe annet ville vært galskap når man ikke kjenner forholdene. Instruktør Ronnie er en kul fyr som ordner opp. Han lemper surfbrettet på trucken og ber Vesle hoppe inn i forsetet og dermed durer de avgårde for å finne dagens beste surfespot.

Her er det så koselig at vi kan tåle både trompet, og mere til.

Her er det så koselig at vi kan tåle både trompet, og mere til.

Prøis har ordna losji på motellet «Redhood inn», den eneste overnattingsstedet som de kule surfegutta anbefalte oss å ligge unna. Innehaveren er spik spenna gal. Han spiller trompet og babler usammenhengende om vikinger og at en norsk skomaker visstnok i 1898 bygde huset og at hans frue, den vakre Liv, pleide å  skue utover havet fra toppetasjen i det skakke rare losjihuset med fire rom. You have to rent the top flor, snøvler han. Noe vi gjør.

Au da. Uff!

Au da. Uff!

 

Jeg går for å se etter Vesle og Ronnie. På stranda er det haivarsel: Big white sharks, men i følge Ronnie er det ikke sesong for sådant. På de tyve åra han har surfet har han sett hai to ganger her og aldri på denne tiden av året.

Ronnie har surfet i Spania, Portugal og Frankriket. Neste gang kommer jeg til Norge, sier han :-9

Ronnie har surfet i Spania, Portugal og Frankriket. Neste gang kommer jeg til Norge, sier han :-9

Og mens Prøis og jeg henger på stedets bar og venter på at Vesle og Ronnie skal komme tilbake, forsøker jeg å tenke på alt annet en hai og det faktum at Veslemøy faktisk kjørte avgårde med en vilt fremmed kar. Etter tre timer er hun tilbake, strålende blid. Ny time er avtalt i morgen tidlig. Bølgene er best om morgenen, sier Ronnie, som selvfølgelig har en egen bølgeapp. Så da er det bare å komme seg i seng da. Jeg håper innehaveren har rota bort trompeten sin slik at vi får nattero.

Den fantastiske redwoodskogen!

Den fantastiske redwoodskogen!

 

I Stiltson: Artigkaren her har kanskje vært i Trøndelag?

I Stiltson: Artigkaren her har kanskje vært i Trøndelag?

De er flinke til å skilte, amerikanerne :-)

De er flinke til å skilte, amerikanerne 🙂

Onsdagens lunsj; potetstappe, bacon og ost i vaffelkjeks.

Onsdagens lunsj; potetstappe, bacon og ost i vaffelkjeks.

Snirklete veier og svææære trær!

Snirklete veier og svææære trær!

Skog og hav avløser hverandre med passelig jevne mellomrom.

Skog og hav avløser hverandre med passelig jevne mellomrom.

Dag 8 i USA, Newport – Brookings, Oregon

Vertsfar Michael har skaffet til veie fire kilo kart/bøker over de ulike statene vi skal gjennom. Han gir uttrykk for at vi umulig kan ha forstått hvor langt det er fra Portland til Memphis, men vi er glad i å kjøre bil, så dette skal nok bra. Første etappe Yamhill-San Fransisco har vi uansett god tid på. Kystvei 101 skal være et scenisk skue, og vi tar farvel med Veslemøye vennlige vertsfamilie og legger ut på tur.

Dette har vi ikke sett før: Stillehavet!

Dette har vi ikke sett før: Stillehavet!

 

Det første gløtt av Stillehavet føles overveldende. Plutselig er det der, stort og mektig med lange, brede, lyse strender. Naturen skifter imidlertid fort. Klipper overtar for sandstrender.

Devils punchball, også et fint utkikkspunkt for hval, men enda vi så og så, så så vi ingen.

Devils punchball, også et fint utkikkspunkt for hval, men enda vi så og så, så så vi ingen.

Merkelige formasjoner som Devils punchball er turistattraksjoner. Alt er godt merket, så det er bare å følge med underveis og ta seg tid til å stoppe der det anbefales.

Newport er en artig passelig stor by med fargerike hus, gøyale butikker, en travel havn og forspiste sjøløver.

Det gode liv :-)

Det gode liv 🙂

Fete og dorske ligger de i solskinnet på en avsperret brygge som har gode fotospots. Jeg antar at det ikke er usannsynlig at løvene overfores av restaurantene vis a vis, som må elske å ha turistmagnetene der.

Lunsj inntas på Mo’s restaurant, velkjent for god fiskemat og gamlemor ved nabobordet lyser opp da hun hører oss snakke. Villig vekk legger hun ut om sin livshistorie; hun flyttet fra Stavanger til USA som seksåring. Greit nok at det er godt å være norsk i Danmark, men det er altså trivelig de lux å være norsk turist i USA, for det har vært mange som gamlemor, som lyser opp når de hører norsk. Hva tror dere forresten er det hotteste om Norge over her? Jo, utrolig nok har folk fått med seg historien om guttungen som stjal foreldrenes bil og utgav seg for å være en dverg som hadde glemt førerkortet …

Videre på veien sørover passerer vi Denmark som har en befolkning på 233, og et utsalg der det reklameres for guns & blankets. Vi er ganske samstemte nr det gjelder at Denmark kanskje ikke hadde vært det kuleste stedet å havnet som utvekslingsstudent.

Det er ikke bare noe jeg maser om: Til og med på wikipedia står det at Oregon har svært skiftende natur.

Det er ikke bare noe jeg maser om: Til og med på wikipedia står det at Oregon har svært skiftende natur.

Naturen skifter stadig, og selv om vi eter mil, er det ikke et kjedelig øyeblikk. Det er nesten så man blir litt stressa i jaget etter å få med seg alt.

Skulle likt og visst bakgrunnen for restaurantnavnet ...

Skulle likt og visst bakgrunnen for restaurantnavnet …

Sørgelig nok er restauranten «The Crazy Norwegian’s Fish & Chips» stengt, så hva navnet kommer av får vi altså ingen forklaring på. Og som de ramsalte turister vi naturlig nok er, surrer vi bort flere timer i leitinga etter noen skipsvrak som ifølge vertsfars turistbøker skal befinne seg på en strand et sted …

Stranda med skipsvrak er som sunket i jorden. Pling! Drived er det imidlertid nok av.

Stranda med skipsvrak er som sunket i jorden. Pling! Drived er det imidlertid nok av.

En innfødt rister på hodet da vi spør. Han er klar over at dette med skipsvrak står i flere turistbøker, men selv har han nå aldri forstått hvor de skal være. Da vi endelig stopper for kvelden er vi alle enige om at vi har kjørt i alle fall en time for lenge, for sannelig på en eneste dag og med utallige stopp, er Oregons vakre kystlinje forsert. Det er kun ti minutter til CALIFORNIA. Jihaa. Da dukker vel de berømte gigasvære redwoodtrærne opp, og DET skal bli artig å se for en gammel tømmerhøgger som meg 🙂

Yeah. Farger og spjåk i herlig røre.

Yeah. Farger og spjåk i herlig røre. «Henry – the fish» er skapt av ruskomsnusk som havet har skylt i land.

Stadig inspirasjon å finne til årets Piratbuktkulisser.

Stadig inspirasjon å finne til årets Piratbuktkulisser.

Prøis - på toppen av verden :-)

Prøis – på toppen av verden 🙂

Vakkert, men småsurt, må innrømmes. Det blåser bra.

Vakkert, men småsurt, må innrømmes. Det blåser bra.

Dag 6 og 7 i USA, Oregon

"Go Tigers". Vesla (som de kaller henne her) i cheerlederantrekk.

«Go Tigers». Vesla (som de kaller henne her) i cheerlederantrekk.

Ikke uventa er Veslemøys rom i familien LeClairs hus «bittelittegranne» rotete. Jeg kunne vel heller ikke akkurat forventet at 7 måneders opphold «over her» ville forvandlet henne til en systematiker. Derfor; dag 6 gyver vi løs og rydder og småpakker unna et koffertlass med vintertøy som vi kan ta med hjem for henne.

Ettermiddagen tilbringes i småbyen McMinneville og igjen er det bruktbutikker som raides. Amerikanerne er gode på gjenbruk og vi finner flere godbiter, blant annet enn gigantisk ballkjole til selveste prinsessa i årets piratshow. Antagelig tar den en hel koffert alene, men den er perfekt og mer enn perfekt, og jeg klarer ikke å forlate den. Vi får heller kjøpe en ekstra koffert, eller to, og kanskje drømmer jeg egentlig selv om å bære den vakre gjenbruks-ballkjolen. Hulk. Snufs. I natt har jeg forresten drømt sykt igjen. Denne gangen at jeg skulle på oppdrag, som innleid komiker i et bryllup. Alle de morsomme linjene var sirlig nedskrevet, men da jeg stakk handa i lomma for å trekke opp huskelappen var den borte vekk. Svett. Svett. Nok om det.

Ett eller annet som blomstrer. Veslemøy mener det er vill-plommer.

Ett eller annet som blomstrer. Veslemøy mener det er vill-plommer.

Sola skinner og gradestokken stiger over 20 grader. Det er vår i Oregon og det er grønt og frodig og vakkert med påskeliler og kamelia. Vi er visstnok heldige med været, for det regner MYE på disse kanter.

Chicago live. Nesten så jeg ikke tror mine egne ører for hva vi dumper over.

Chicago live. Nesten så jeg ikke tror mine egne ører for hva vi dumper over.

DSCN5943

Vesles vertsforeldre er musikere, og nimannsorkesteret deres har spillejobb på et casino denne helgen, vi kan ikke la sjansen gå fra oss, verken til å oppleve casino eller få med oss konserten. OK, vi er ikke i Las Vegas, men casinoet er likevel drøyt digert, sal på sal med spillmaskiner. For meg som kun har opplevd rekka på dansebåten blir det ganske overveldende. Folk står i kø for å trekke kredittkortene sine, men det frister ikke et par bleke nordmenn fra Svelvik, og vi tusler istedet gjennom folkehavet for å finne baren og bandet. By accident havner vi i en konsertsal og det er ikke vertsfamilien som står på scenen med leftovers fra 70-tallsbandet Chicago. Jeg er stort fan, og det spiller forsåvidt ingen stor rolle for meg hvem er hvem av de gjenværende der oppe; musikken er deilig og jeg er happy over hva man tilfeldig kan ramle over.

Verstfamiliens nimannsband: Lill Quenie på spillejobb.

Verstfamiliens nimannsband: Lill Quenie på spillejobb.

Casino/gambling er ikke tillatt i USA, bortsett fra i indianerreservat-territorier. En domstol på 70 tallet stadfestet at indianere på egen territorier hadde fritt handlingsrom, og ikke kunne nektes f.eks å sette igang med casinovirksomhet. I USA i dag er derfor over 200 casinoer driftet av indianere.

På dag 6 som altså endte på en bar på et casino i Oregon et sted, fikk jeg sugd til meg litt av hvert av info fra venner av vertsfamilien, som også hadde tatt turen for å få med seg konserten. F.eks ante jeg ikke at Oregon er en av to stater i USA der man ikke selv får lov til å tanke bensin. Det er rett og slett forbudt å holde i bensinslangen. WHY? spurte jeg, men det kunne ingen svare på. Det var bare slik det var, bortsett fra i indianerreservatet da. De trenger jo ikke å følge statens regler, og på bensinstasjonen ved casinoet kan man derfor tanke gasolin for egen hånd. Det er som å peke nese til de som styrer og regjerer. Bestemmer dere at det skal være SLIK, så gjør vi det heller SÅNN. Og konserten? Den var strålende. Gode gamle soulslægere med deilig rytmefot. Vi kom oss ikke derifra før musikken er ferdig. Det er egentlig litt dumt, for i morra skal vi i kirken ??????

Quakers Friends church i Newberg. En interesant opplevelse for en ihuga ateist.

Quakers Friends church i Newberg. En interesant opplevelse for en ihuga ateist.

Jo da, Vesles vertsfamilie går trofast i kirken hver søndag, og dette har vi fått høre en del om. Familien tilhører Quaker-kirken i Newberg, og gudstjenesten lignet ikke akkurat det vi har hjemme på berget. Masse sang og musikk ble etterfulgt av bønn for de som trengte det.

Hver søndag stiller vertsforeldrene tidlig opp for å øve med kirkebandet.

Hver søndag stiller vertsforeldrene tidlig opp for å øve med kirkebandet.

Det var bare å reise seg opp og fortelle hvorfor man trengte en ekstra klapp på skulderen og litt sjelsorg fra menigheten så ble man tatt med i oppsamlingsbønnen. De mest hjerteskjærende historier ble fortalt i plenum, men også fine ting; Et par annonserte at de ventet barn, og vertsfar forkynte at Vesles foreldre fra Norge var på besøk. De ba vel litt for oss også da, siden vi ble nevnt. Vel, ingen skade skjedd. Det føles faktisk bare hyggelig. Forkynneren som deretter overtok med preken og gudsord, avsluttet med noen spørsmålsstillinger fra dagens tema: ørkenliv versus den springende kilde, (ja, jeg fulgte med 🙂 og deretter ble mikrofonen sendt rundt slik at de som ville kunne si noe tilknyttet temaet.  Jeg oppsummerer med følgende; det var interessant, og fint, men på en merkelig intim måte. Vesle har fått flere venner gjennom kirken og ungdomsarbeidet her og hva annet kan man være, en glad og takknemlig for at noen tar imot ens barn på en vennlig og god måte. Menigheten driver veldedighetsarbeid på mange plan, blant leverer de mat og klær til uteliggerne i Portland.

En herlig bøtteballett i baksetet: Vertssøsterene Betsy og Kjersti, og Vesle.

En herlig bøtteballett i baksetet: Vertssøsterene Betsy og Kjersti, og Vesle.

I morgen reiser vi videre og retter snuta mot San Fransisco. Vi har det imidlertid ikke travelt og har tenkt å bruke tre-fire dager på kyststrekket, og Veslemøy skal være med!

Kan man være annet enn heldig da, med to sett foreldre :-)

Kan man være annet enn heldig da, med to sett foreldre 🙂

Kunne vært Falcon Crest. Her er det vindruer så langt øyet ser og et og annet

Ni høner i bakgården.
Vertsmor Linda :-)

Vertsmor Linda 🙂

OTIS - husets monstrøse vaktbikkje , snill som dagen er lang.

OTIS – husets monstrøse vaktbikkje , snill som dagen er lang.

Vakre Oregon :-)

Vakre Oregon 🙂

I Vesles nærområdet er åkrene beplantet med vindrue-stokker og hasselnøttertrær.

I Vesles nærområdet er åkrene beplantet med vindrue-stokker og hasselnøttertrær.

Dag 4 og 5 i USA, Carlton Oregon

Jetlag medfører at vi uten strev og tenners gnissel fremstår som de reneste morgenfugler, og frokost siste dag på Lindheim Lodge er fortært før klokka 7. Vi tar en siste titt på vakre fjell og gjør oss klare til forflytting.

I dag skal vi til Veslemøy og GPS’n forteller at det er 6 timers kjøring. Det blir litt av en tur i skiftende natur og ikke et sekund kjedsommelighet, for omgivelsene skifter fra steile fjell i Twin Peaks omgivelser til vide sletter og prærieland som omtrent slår pusten ut av oss.

Fjellpassasjer med glatte veier.

Fjellpassasjer med glatte veier.

Fra vinter og snøføre til vår hvor det grønnes.

Fra vinter og snøføre til vår hvor det grønnes.

Og vi forlater staten Washington og er fremme i Oregon.

Og vi forlater staten Washington og er fremme i Oregon.
Enorme sletter over prærieland.

Enorme sletter over prærieland.

Akkurat som på film, gitt. Alvorlig og bredbent sheriff med fulle blålys.

Akkurat som på film, gitt. Alvorlig og bredbent sheriff med fulle blålys.

DIIIGRE lastebiler dundrer forbi og man blir fort litt fartsblind når veien virker endeløs rett fremover.

DIIIGRE lastebiler dundrer forbi og man blir fort litt fartsblind når veien virker endeløs rett fremover.

x

Besteste klemmen EVER!!!!

Veiene skifter også fra kronglete islagte veier over fjellpass til enorme sletter der det er litt for fort å tråkke inn gassen. Sheriffen som bråsnur og kommer etter meg med fulle blålys er både bredbein og særdeles alvorlig da han knakker på ruta. Jeg er egentlig ganske alvorlig selv da jeg trykker på knappen så ruta går ned, og forklaringen der jeg forsøksvis prøver meg på en spøk om wonderful american roads, og at han nok hadde forstått fristelsen om han hadde tatt seg en tur til Norge og prøvd veiene der, blir akkurat så tåpelig som skrevet her.  Jeg slipper med en warning etter å ha forklart sheriffen hva alle bokstavene på førerkortet betyr. En anelse svett i panna vinker vi farvel.

Vi har mista en halvtime og planene om å være fremme i McMinneville kl 14 for å rekke åpninga på Grizzly Bear Open, sprekker en smule. Men mirakuløst nok, i det vi kjørere inn på skoleplassen i byen Mc

Minneville, kommer altså Vesle gående … Første klem på 7 måneder, trenger vel ikke akkurat å si mer enn det <3.

Besteste klemmen EVER!!!!

Besteste klemmen EVER!!!!

Idrettsdag og konkurranse mellom fire nærliggende highschools.

Idrettsdag og konkurranse mellom fire nærliggende highschools.

Det er altså idrettsdag for fire highschools og det konkurreres i ulike løpedistanser, lengde, høyde, kule, stor og liten ball, omtrent som i Norge, men med enkelte tilleggsgrener som vel knapt norsk ungdom, bortsett fra spesieltutvalgte har hørt om, slik som hekk, stavsprang og altså DISKOS som da Vesle er påmeldt.

Diskosnurr er seriøse saker. Freshmens får ikke lov til å snurre, de får bare kaste, men Vesle er senior, så den saken er biff.

Diskosnurr er seriøse saker. Freshmens får ikke lov til å snurre, de får bare kaste, men Vesle er senior, så den saken er biff.

Jeg prøver meg på et lite WHY, men får egentlig ikke noe godt svar. Hadde det vært for enkelthets skyld og fordi man MÅ melde seg på minst en gren, ville liten eller stor ball, antagelig vært en enklere utvei, men diskossnurren er nøye innøvd med egen supportiv trener.

Blodig alvor idet fire highscools konkurrerer.

Blodig alvor idet fire highscools konkurrerer.

Idrettsdagen varer i evigheter, og det blir kvelden før vi durer til Carlton der Vesle bor.

Vi rekker akkurat å komme på plass for å få med oss «lillesøster» Kjerstis orkesterkonsert. 20 barn i alderen 10 – 14 år med violiner, bratsj, kontrabass og hva nå de resterende instrumentene heter.

Endelig er vi i Vesles verden. Vertsmor, vertsfar, vertsøstre, for en herlig gjeng. Det blir klemmer og tårer, presanger fra Norge og en liter vin før vi nærmest er i koma.

Om natten drømmer jeg en hel roman og våkner av at jeg hylgriner over en romeo/juliet lignenede smørfarse som i drømme var drepende og fortvilende hjerteskjærende, men i gjenfortellende form forekommer som en patetisk smørje.

Vesle bor altså i småbyen Carlton med ca 2000 innbyggere, men går på skole i Yamhill, ca 5 km unna.

Vesle bor altså i småbyen Carlton med ca 2000 innbyggere, men går på skole i Yamhill, ca 5 km unna.

Veslemøy viser oss skolen sin, byen Carlton der hun bor, vi får hilse på koordinatoren hennes, forballtreneren, hennes beste venner og etter en fin formiddag virrende rundt i Carlton, som forøvrig har en eneste gate, med hele 11 vineries der man kan prøvesmake stedets egne vinproduksjoner, kjører vi til storbyen Portland, en times biltur unna.

Vi går amok i et par vintagebutikker og ender sårbent og utslitt på kino. Det er liksom nok å gjøre her borte. Dagene flyr avsted. Nå drikker jeg min siste sup rødvin til under fem dollar for flaska og stuper i seng.
DSCN5924

«Keep Portland wierd» er slagordet for byen. Ja, vi gjør vårt beste for å hjelpe til 🙂

Huset i Carlton der Vesle bor.

Huset i Carlton der Vesle bor.

Elva som renner gjennom byen er en yndet badeplass om somrene. Veslemøy viser oss alt som er å se.

Elva som renner gjennom byen er en yndet badeplass om somrene. Veslemøy viser oss alt som er å se.

Så utrolig heldige vi er som er her :-)

Så utrolig heldige vi er som er her 🙂