Den komplette MGP-idiot!

EN dag i året er hellig; kommende lørdag! Jeg tilhører de som kan titulere seg som fullstendige, totalt Melodi Grand Prix idioter. Jeg leser alt av artikler og reportasjer på forhånd og sitter klar med penn og papir når konkurransen begynner. En eneste gang har jeg arrangert MGP-fest. Jeg gjør det aldri igjen. Gjestene ble nemlig mer opptatt av å snakke med hverandre enn å se på sendinga. MGP-fester skjønner jeg derfor ikke meninga med. Når Europatrudelutten gjaller i stua, er det ramme alvor.

De åra det har sett som mørkest ut, har nabopoengene fra våre nordiske brødre vært balsam for sjelen.

De åra det har sett som mørkest ut, har nabopoengene fra våre nordiske brødre vært balsam for sjelen.

Christins 10 MGP-bud

1. Hei alltid på Norge. Alltid!

2. Hold kjeft mens sangene fremføres, skru av mobilen og andre unødvendige mulige forstyrrelser

3. Det er lov å le når du føler for det

4. Vær forberedt – det er et must å ha sett programmene der låtene presenteres på forhånd

5. Vær klar med penn og papir, gi poeng til låt, fremførelse og antrekk/sceneshow

6. Send gode vibber til de som trenger det mest, dvs land med håpløse bidrag.

7. Husk for Guds skyld å stemme, trøstepoeng til Finland. ALLTID!

8. Ost og kjeks passer perfekt til en MGP-kveld

9. Det hjelper på stemninga å ikle seg glam og glitter, og når vinneren er kåret skal man juble, uansett, til og med når Sverige vinner!

10. Kjøp VG og Dagbladet på søndag og sammenlign anmeldernes dom med egen notater

Kilde infografikk:  http://www.vistaprint.no

Her er forresten en artikkel om MGP, brorskap og stemmegiving, som jeg ble intervju i. Og sjekk ut i grafikken hvor sinnsykt flere ganger Norge har gitt poeng til Sverige, enn omvendt.

http://escnorge.net/index.php/artikler/omtaler/5132-eurovision-2013-sett-gjennom-skandinaviske-briller

Advertisements

Det e’kke no’ moro asså …

Helgas skrekkopplevelse (les kjoleshopping) fikk meg til å innse hvor sørgelig lenge jeg hadde hatt skylappene på, og selv om mine facevenner forteller meg at jeg er fin som jeg er, viser BMI’n overvekt de lux og buksene passer ikke lenger. Jeg kommer ikke unna at jeg forlengst skulle satt sjøbein og endra kurs. SUKK og dobbeltsukk. Hva skjedde liksom?

For et år siden avslutta jeg  lavkarbo-ketose hysteria som forsåvidt funka som søren, for kiloene rant av og overgangen tilbake til normal mat gikk greit. Det var først rundt juletider det gikk skikkelig gæærnt, og mat ikke lenger var forbeholdt formålet å bli mett, men ble et simpelt følge dagen igjennom, som trøst, som oppmuntring, fordi jeg fortjente det, pluss en hel del andre tåpelige unnskyldninger.

smør, fløte, kylling, asparges, spekeskinke, egg, broccoli, lavkarbobrødblanding, bacon: Det koster et halvt brutto nasjonal produkt å fylle kjøleskapet med lavkarbo.

smør, fløte, kylling, asparges, spekeskinke, egg, broccoli, lavkarbobrødblanding, bacon: Det koster et halvt brutto nasjonal produkt å fylle kjøleskapet med lavkarbo.

På et halvt år har jeg antagelig lagt på meg ti kilo, (ha’kke vekt) og gått opp flere klesstørrelser og i all sin gru, i speilet på prøverommene i Bergen, var speilbildet av en kvapset 48-åring som å få et lydnedslag i hue.

I den første butikken forbannet jeg kjolestørrelser som aldri kan være like. 42 et sted er 38 et annet sted, det var bare det at 42 overhodet ikke passet i noen av de følgende butikkene heller. Jeg var blitt en 44’er. Jeg er feit og snart 50. Herregud!!!!

Fra og med i dag og så lenge det må til: Lavkarbo.

Fra og med i dag og så lenge det må til: Lavkarbo.

Mandag, tenkte jeg derfor, mandag er en god dag å starte, og jeg skal ikke starte et nytt og bedre liv, for jeg veit at jeg kommer til å ramle utpå igjen, men jeg skal holde meg sukkernykter akkurat så lenge at strørrelse 44 degraderes til 40. Og siden jeg fremdeles ikke har fått tak i batterier til badevekta, så får trange bukser brukes som mållinje.

 

 

 

Jeg skal ikke spise is på 17.mai. Jeg skal spise squash og broccoli! Og hver eneste dag skal jeg ut og gå, kort eller langt, men ut skal jeg. Og i panna skal jeg skrive med sprittusj at mat verken skal trøste, hedre, ære, forgylle eller forbanne, mat skal mette, og kun det!

Fytti katta, detta bli’ke no’ moro asså …

 

Gullrutens overlevelsesstrategi

Så er Gullruten 2013 over, og noen pris ble det ikke. Søren og. Hadde Forbindelser vunnet kunne vi nemlig ha pekt nese til alle som ikke så programmet, og sagt: Skjønner dere nå at dere gikk glipp av noe?

Tuva og jeg er klar for Gullruteshow.

Tuva og jeg er klar for Gullruteshow.

Gullrute er en selsom opplevelse, i alle fall når man er 48 år og fra Svelvik. Dumme meg hilste gledesstrålende på Mariann Hole fra Halvbroren, fordi jeg i et forvirra øyeblikk var sikker på at jeg kjente henne, men hun hilste like gledesstrålende tilbake, så kanskje hun var like forvirra som meg. For det blir man, forvirra altså, for det er kjente fjes overalt, og det gjelder ikke å ha øya altfor mye på stilk og oppføre seg som om mingling i de kretser er noe man gjør både titt og ofte. Liksom.

Jeg lurer på om egentlig alle føler seg like bortkomne som meg på slike happeninger? Men showet var fint da, og vi satt som på nåler med god tro på at det skulle gå vår vei, og planen var klar. Alle skulle opp på scene og motta pris. Da vi i etterkant så at “Beste dokusåpe” ble degradert til sammendrag, var vi alle enige om at det hadde vært århundrets nedtur om vi hadde vunnet – og det likevel ikke hadde kommet i tv-ruta. Det gjelder å holde humøret oppe og finne gode forklaringer som gagner saken. Vi fant forresten ut at Guri Solberg var Forbindelser-fan, så noen var det dog som så serien.

Sola skinner på girlsa fra Forbindelser. Her i usedvanlig godt humør før vi taper ...

Sola skinner på girlsa fra Forbindelser. Her i usedvanlig godt humør før vi taper …

Mamma Prøis på den røde løperen ...

Mamma Prøis på den røde løperen …

Festen var et kapittel for seg sjæl. En har liksom to valg; å gå hjem og legge seg eller ta en sving i taklampa, noe som innebærer flydium i sådann mengde at alt blir moro uansett. For de som jobber i tv-bransjen er Gullruten en minglemulighet av dimensjoner der alle treffer alle. For oss som tilforlatelig er innom, blir Gullturen litt sånn ingenmannsland, der man selvfølgelig kjenner de som arbeidet med produksjonen man medvirket i, mens alle andre blir en stor grå masse. En riktig stor en også! Så hvordan overleve kvelden? Jeg plasserte meg i en sofa i kjelleren (jepp, akkurat så sofistikert ble det) der lydnivået var innafor mulighet til å kommunisere med folk, og med x-antall mohito innabords ble det en fin kveld. Tuva og Synne ruula dansegulvet og var kun nedom når behov som f.eks. å kvitte seg med sko eller ekstremtørste meldte seg. Jeg var også på dansegulvet, i sånn ca 40 sekunder, i et forsøk på å kapre tilbake skoa mine som Tuva snuppa fordi hennes egne demonsko hadde tatt livet av henne om hun ikke hadde fått låne mine. Dansegulvet ble altså inntatt kun fordi jeg ville hjem. Klokka var to på natta, og festløvene på dansegulvet kunne bare fortsette for min del, selv hadde jeg fått nok av det glamorøse kjellerlivet og tusla ut i Bergensnatta.

Det er jo litt moro da. Ikke hver dag man er "offer" for blitzregn.

Det er jo litt moro da. Ikke hver dag man er «offer» for blitzregn.

I dag, dagen derpå, har Tuva fortalt meg sånn ca hundre ganger at hun aldri har hatt det så gøy før i hele sitt liv, samt at hun har foretatt en uhøytidelig kåring av meg som “Worlds best MUM, ever”, noe jeg tror har sammenheng med nattens frie tilgang i baren på mitt bankkort.

Så her sitter vi da, stuck i Bergen (thank you Widerøe). Dagen skal brukes til; selvfølgelig å se reprisen på Gullruten og innta mengder med søplemat.

“For et liv” sukker Tuva. “Dette kunne jeg lett vendt meg til.”

Flodhestfeeling, men legga er i alle fall nybarbert.

Tuva og jeg er innstallert i Bergen for gullruteshow. Forbindelser er nominert og jeg juger om jeg sier at jeg ikke er spent på morgendagen.

Tuva og meg på tur til Bergen.

Tuva og meg på tur til Bergen.

 

Kofferten ble pakka i går, og tre kjoler har jeg med . Den ene er egentlig for trang. Den andre kan jeg kun bruke om jeg går til anskaffelse av en extreme holdin, og den tredje er en kjedelig sak, som til nød går an. Til nød!

Jeg var derfor klokkeklar i min besluttelse om at dagen i dag skulle brukes til å kjøpe ny kjole, og Bergen skulle ha nok av fristende muligheter, fikk vi høre, men etter å ha tråla byen med påfølgende gnagsår, konkluderte jeg med at kule butikker i Bergen ikke fører større størrelser enn size 12/str 40, og der er ikke jeg – for å si det sånn. Noe av det første jeg oppdaga i dag, var nemlig at vinteren har putta på meg en kjolestørrelse pluss!

Etter å ha pressa meg inn i utallige kreasjoner i diverse prøverom, kunne jeg bare konkludere med at det jeg så i speilet minna mer om en flodhest enn om noe som snart skulle ut på rød løper.

I panikk var jeg nær ved å kjøpe en stk kjole, like kjedelig som den jeg har i kofferten og som til nød kan brukes, og det kun fordi jeg endelig fant noe som passa. Tuvas velmenende trøst om at mye kunne gjøres med et par lekre sko til (det er bare det at jeg ikke klarer å gå på høye hæler) var dråpen som nærmest førte til anskaffelsen.

Etter fire timers butikkgange, sårbeint og med begynnende hodepine, beslutta mor og datter å trekke inn årene og heller gjøre et nytt tappert forsøk den kommende dag.  Tilbake på hotellet, gikk jeg nærmet i koma av utmattelse og halvsov meg gjennom Idol før Tuva fikk rista liv i meg.

Håret har fått fresk farge, men jeg er fremdeles kjoleløs ...

Håret har fått fresk farge, men jeg er fremdeles kjoleløs …

Nå er håret farga og legga nybarbert. Det skal det iallefall ikke stå på.

I morra fortsetter vi jakten.

Kjære Bergen. Kan du vær så snill å lede meg til en butikk der jeg kan finne noe snuppent å ikle min formfulle kropp? Og når jeg kommer hjem på mandag, lover jeg å kjøpe nye batterier til den nedstøvete badevekta.