Innøving av ny forestilling – en ekteskapelig prøvelse …

Det ble ikke akkurat noe hvilehjem å entre hjemmebanen. Dagen etter EPOS-tilbakevendelse bar det rett til biblioteket på Slemmestad for å julehekse for store og små, for deretter å kaste seg over innøving av «Heksagon og julestria».

Hekser feirer ikke jul, de feirer fullmånenetter, og det er liksom litt av poenget da. I vår multikulturelle hverdag kan man bruke Heksagon og Boboz symbolsk til å trekke paralleller både den ene og den andre veien.

Forøvrig er «Julestria» en vennlig og varm historie, for de yngste. Det handler om å vente på noe som man gleder  seg til, undring og spenning frem mot den store dagen.

Den siste uka har Prøis og jeg gått hverandre totalt på nervene. Innøving av ny forestilling er en prøvelse og jeg antar at Prøis mener det er min skyld. Mine frustrasjoner går på manglende tekstforarbeid. Det er håpløst å finne flyt og rytme når man veiver rundt med manus i handa. Og jeg ser det så klart inni hue mitt, hvordan det kan bli, og så blir jeg amper tenk, når Prøis gjør det på sitt vis. Regissør Ingvild er derfor en nødvendighet for å få landa ting, og med hennes hjelp, er vi i mål – igjen.

Julestria begynte, for vår del, allerede i april med booking av førjulsforestillingene der ikke engang manus var på plass. Ca oktober bladde jeg opp i barneboka «Heksagon og skyggene» som er grunnlaget for forestillingen.

I september hadde vi fotoshoot med Trond Andersen fra Oslo, som er en kreativ kar. Sommerens bilder fra Piratbukta og bildene til «Julestria» er hans verk. Med hekseborginnredning, røyk, lys og effekter fikk vi morsomme bilder. Kule bilder må man ha. Det er jo liksom ikke noe hjelp i å ha solgt ut en haug med forestillinger om ikke arrangørene får litt stilige bilder som igjen kan lokke publikum på banen.

Jeg tenker ikke helt klart i skrivende stund, men jeg mener at vi nå har hatt seks ulike Heksagonforestillinger.

Først kom Heksagon og Elvis, med premiere på Svelvikdagene. Det kunne vært i 1999. Uråd å huske eksakt. Det jeg iallefall husker er at både Prøis og jeg var så shitnervøse at vi var helt kvalme. Noe som kanskje også kunne skyldes at vi kvelden/natta før hadde vært i bryllupet til Otto og Marianne. Dårlig tima? Selvfølgelig, men sånn er det jo bare iblant. Elvis er den forestillingen vi har spilt desidert mest. Den har fulgt oss helt fra starten og vi spiller den fremdeles.

Så kom «Heksagon og Padde-Boboz» i 2003 (samtidig med boka, så det er lett å huske) med et alvorlig opplegg i samarbeid med arbeidsinstituttet i Drammen der vi hadde 2000 elever innom i løpet av fem dager. Supermoro, var det, og vi ble kjent med de kjekke ungdommer på AI som sto for selve arrangementet. Padde-Bobos spilles også fremdeles.

«Heksagon og musikanten» var en tulleforestilling som kun ble spilt en gang på Svelvikdagene, for deretter å gå over i evigheten.

«Heksagon og Penny, så klart», var en operette i samarbeid med Cecilie Schilling. Tror vi hadde fem forestillinger av den.

«Heksagon og lesepiraten» var i samarbeid med Steinar Høiback. Det ble fire – fem forestillinger av den også.

Boboz har lagd en «alt-for-stor» julepresang til Heksagon. Hva kan det være?

Vi fikk støtte til en forestilling som jeg ikke engang lenger husker hva vi kalte: Lurer på om det var Heksagon og Boboz in consert» eller noe sånt. Det endte iallefall med at den kun ble spilt en gang – på Berger skole, som en visningsforestilling for Vestfold fylkeskommune som konkluderte med at det ikke var akkurat dette de ønsket, og dermed var det takk for kaffen med konsertvarianten.

Nå har vi aldri klart å samarbeide særlig godt med fylket vi da. Heksagonforestillinger er spilt i nær sagt hver avkrok, by og bygd i landet, og kulturell skolesekk har vært oppdragsgiver jevnt og trutt – unntatt i Vestfold.

I en periode var jeg så oppgitt og følte meg så stemoderlig behandla av kulturen i fylket at jeg demonstrativt sletta alle mailadresser som hadde noe med vfk.no i seg.  Akkurat nå blåser jeg i dem. Vi har hele resten av Norge å ta av. Dessuten syns jeg at Svelvik burde ha takka for kaffen i Vestfold for lenge siden og rota seg over på Buskerudsida. Men nok om det.

 

Boboz og Heksagon er nåaltså  klare for action med «Heksagon og julestria». Det er morsomt å spille teater for barn. Den grusomme innøvingsperioden er til ende, uten skilsmisse, og her finner du Heksagon og Boboz fremover:

28.11 Ebbestad barnehage, Svelvik, kl 10.00

28.11 Støa barnehage, Svelvik, kl 13.00

30.11 Berger barnehage, Svelvik kl 10.15

30.11 Svelvik barnehage, kl 13.00

 

01.12 Vestby bibliotek, kl 12.00

01.12 Son bibliotek, kl 15.00

02.12 Porsgrunn bibliotek, kl 13.00

03.12 Tune bibliotek, kl 18.00

05.12 Larvik bibliotek, kl 11.00

08.12 Øvre Eiker bibliotek, kl 13.00

11.12 Evje bibliotek

14.12 Haga barnehage, Sande

15.12 Deichmanske bibliotek, Oppsal filial, kl 12.00

15.12 Deichmanske bibliotek, kl 14.00

17. – 21.12 Drammen teater, studioscenen, kl 10 og kl 12

22.12 Drammen teater, studioscenen, kl 13.00

Advertisements

Takk og farvel!

DAG 28 på EPOS

Å vinke farvel til små og store som har vært ombord, hører med til EPOS-livet.

Siste dag på Epos og dagens første stopp er Skogsvåg. Epos har aldri hatt stopp her før, så det er derfor ekstra spennende når små og store kommer om bord.

Stedets barnehage og 1.- 4. klasse ønskes høytidelig velkommen av bibliotekar Thomas. Han forklarer gangen i bokbåtstoppet; at det først er forestilling, og deretter utlån. For en herlig gjeng å spille for J, og da det skal lånes får Helge og Thomas testa hurtigskrivearmen sin, for her lånes det bøker i fleng. Alle låner! Masse bøker. Da båten legger fra land, er EPOS noen bokkilo lettere.

Forlandsvåg

Og da er jeg kommet til truens aller aller siste stopp; Forlandvåg, og det er ikke mer å si enn at jeg er fornøyd (og kanskje litt letta) da det hele er over.

Med stor iver starter jeg nedpakkinga. Jeg har to timer på meg før jeg blir satt i land på en brygge, sammen med bibliotekar Thomas som trer av. Jeg syns det er ganske greit at han også skal av, så etterlates jeg liksom ikke helt alene i ødemarka.

Akkurat dette med av og på-stiging i forhold til bibliotekarer, mannskap og kultur er en egen greie som kan skape grå hår i hodet på skipper og ruteplanlegger; for EPOSruta går jo ikke akkurat langsetter E39, for å si det sånn.

Farvel, og takk for denne gang, EPOS!

Og da jeg endelig står på brygga og ser EPOS tutle videre – UTEN MEG – føles det rart. Det har vært 28 fantastiske dager om bord. Takk for meg.

Kvalmetoppen nås et sted på vei mot Glesvær

DAG 27 på EPOS

Nå har jeg vært om bord i nesten en måned. I går kveld begynte det å klø i beina. Det nærmer seg hjemreise. Jeg begynner å bli utålmodig, men først en lang torsdag med tre stopp/tre program og lange kjørestrekk mellom slaga.

Misje viser seg å være en perle med vakre hvite sjarmerende hus og mye aktivitet. Det gamle salteriet er under opp-pussing, og for et prosjekt. Bygget er enormt. Her ble det salta sild i gamle dager, forteller skipper Jacop, salta ned og lagt i tønner og skipa videre. Saltinga gav arbeidsplasser i fleng og særlig var det kvinner som jobba i salteriene som det fantes riktig mange av langsmed kysten.

Vakre Misje, og solgløtt 🙂

Kassert laksepappa i Tveitevåg

Dagens andre stopp er; Tveitevåg. Her har EPOS bryggeplass på smoltanlegget som eies av selveste skipsreder Fredriksen. Visstnok har typen flere slike anlegg rundt omkring. Et smoltanlegg er en babyfabrikk for lakseyngel som selges videre til lakseoppdrettere. Her gjelder ikke “de gamle er eldst”, for når du blir svær som en gauda – så ender du i kasseringsboksen.

Jeg får meg en overraskelse, gitt, da jeg titter opp i en slik en. Maken til laksebeist har jeg ikke sett før. De er monterfisker, fiskebeist. Jeg tenker på den aller største gjedda noen noensinne hadde sett, til Øystein Sunde. Nå har de gjort jobben sin. Snipp, snapp, snute, og så sier vi takk til deg.

Sotra-brua, på vei til Glesvær

Dagens tredje stopp er Glesvær. Igjen er det et stykke å reise. Vi passerer under Sotrabrua og tøffer videre i ti minutter solskinn, ti minutter regnvær, ti minutter solskinn.

Blundebu, timeoutkåk, fristed, skrivestue?

Et eller annet sted på vei utover blåser det opp, eller kanskje vi er i en glippe med havet rett ut, i alle fall bølger det brått og heftig resten av turen. I dagens siste forestilling ender jeg dermed på kvalmetoppen, hva denne reisen angår. Da er det morsomt å være heks, må vite!

På vei til Glesvær i skumringa.

Glesvær er et utrolig vakkert sted, men siden det er mørkt, får jeg ikke foreviga det. Det anbefales å komme tilbake i august, kan den lokale bokbåtkontakten fortelle, for da holder de Periferi-festival her med full rulle.

Så er jeg kommet til siste kveld om bord. Vemodig? Jo, faktisk . Det har vært litt av en reise. Så mye kjekke folk å møte, så trivelig om bord. Nå får jeg begynne å pakke så smått og lade opp til morgendagen med to program, før det bærer hjemover.

Det siste fredagsstoppet er avlyst på grunn av uvær utaskjærs. Går vi til Telavåg, kommer vi oss ikke tilbake før det løyer, og hvem vet når det gjør det, sier skipper Jakop. Jeg er egentlig ganske fornøyd med avlysninga. (Sorry asså.) Det gir meg bedre tid til å pakke og sikker margin de lux på å rekke flyet hjem i morra kveld. Jeg hater å ha dårlig tid. Jeg sitter heller og venter tre ekstra timer på flyplassen enn å komme hastende i siste lita.

Ibsens ripsbusker

DAG 26 på EPOS

Står opp en halvtime før jeg må, (ny rekord) og angrer, for dagen er gjennomsyra grå. To stoppesteder i dag; Sletta og Feste (Festo blant de lokale). Jeg er småkald og uggen og holder meg klokelig om bord i båten. (Som om det var en vanskelig beslutning.)

Første stopp i dag er Sletta med forestillling. Idet vi putrer videre dukker dette water frontkomplekset opp. Her tror jeg sannelig at Pompel og Pilt kan ha bodd.

Dag 26 blir den korteste bloggreiseoppdatering ever.

Alle bilder er tatt fra EPOS, noe som legger en viss begrensning på snedige fotoblinkskudd, men det er alltid noe å se på når EPOS tøffer utover eller innover fjorder, og noe jeg iallefall har skjønt på denne turen er at Hordaland har et nettverk av naturlige kanaler.

Vi passerer en ensom hund på et skjær og hjertet mitt flyr helt opp i halsen før jeg innser at hunden er av metall. Skulpturen har eget gatelys.

Vi passerer fiskebåter, gårder og grender, og selvfølgelig, igjen noen nedlagte tomme bygg, men den vakre bygda rundt og kirkespiret på toppen får meg til å tro at her er det likevel fint å bo.

Neste stoppested; Feste – der jeg holder et miniskrivekurs. Dermed er det på tide å putre mot morgendagens første stopp; Misje. Så langt kommer vi for øvrig ikke, og natter i Herdla.

Festlige navn, forresten. Sletta, Festo, Herdla, Misje … minner om en barneregle eller Ibsens ripsbusk eller noe sånt.

Og hvis noen leser denne bloggen og legger merke til at jeg har kommet et skritt lenger på «hvordan utforme en bloggside» så skyldes det at bibliotekar Thomas har gitt meg et mini-kurs i wordpress. Jeg er ikke helt i mål ennå med å finne ut av dette med bilde/tekstplassering. (Og det syns først når det postes ut. Grrr.)

Så det jeg da lurer på helt til sist i dag, er: Skal jeg gidde å rydde lugaren min?

At det er mulig å rote seg ned på to kvadrat er jo nesten imponerende, spør du meg 🙂

Dommedag og katastrofer …

DAG 25 på EPOS

Vi forlater vakre Andvikgrend, tidlig morgen og går til Masfjordnes der det dundrer om bord svære elever totalt utenfor Heksagonmålgruppa. Det blir derfor et mini skrivekurs isteden. Det er egentlig deilig å gjøre noe annet.

I Masfjordnes er det kabelferge, men da bibliotekar Tomas påstår at den går over Norges kortest fergestrekk, kan jeg påpeke at Svelvikferga har vært på Norske attraksjoner med selveste Linda Eide!

Neste stopp; Dalsgrend.

Furtebu i Dalsgrend, eller naust som de velger å kalle det her vestpå :-=

Her er det bibliotekarskifte og nok et farvel. Jeg oppdager plutselig at jeg, på grunn av noe ekstra greier som bibliotekar Tomas har mekka, har internett i lugaren min. Halleluja satt på taket!  Nå blir det greier tenker jeg. Facebook, blogg og twitter 24/7.

I Dalsgrend finnes det en dørfabrikk og mer enn det rekker jeg ikke å registrere, for selv om det er dagens siste lånestopp (for øvrig med bokglade unger om bord som låner og låner og låner), så skal EPOS videre. Det er nemlig langt til morgendagens første stopp

Her lages det dører. Godt å se at noen holder dampen oppe og produksjonen i gang. Det har vært nok av tomme fabrikklokaler å se på turen .

Det er deilig å ligge i senga når EPOS går. Motorduren er særdeles søvndyssende, og forsøket på å skrive et par tusen ord på Livets lenker, ender med en ettermiddagslur.

Vi natter i en havn et sted i Austervold, som er sånn ca i alle fall nærmere morgendagens stopp (?) (Har en følelse av at jeg burde ha fulgt bedre med når skipper forklarte) I følge mine medreisende om bord, er vi nå på et sted der det finnes et shoppingsenter! Jeg trosser  vind og blæst, og finner shpppingsenteret som ligger en god beta fra brygga (for å si det sånn), og jo, da, her det apotek (stengt) og politistasjon (stengt – som om det gjorde noe), det er jernvarehandel, bokhandel, gardinbutikk, blomstershappe og RIMI. Fra en liten senterscene spilles det musac over høytalere og det er noen bord og benker der. Jeg kjøper et ukeblad og blir sittende og se på de få som har våget seg ut i høstuværet, og de ser på meg.

PÅ hjemveien klarer jeg så vidt å motstå shellpølsefristelse og er egentlig ganske glad når jeg er velberga “hjemme om bord” igjen. Gutta på båten har skaffa film, og etter lasagne og sjokopudding (happy, happy, happy) og fem slag jatzy der jeg tar storeslem i første heat, men taper så det suser i de resterende, ser vi “Aliens og cowboys”, en film akkurat i blinken for meg som elsker Sci-Fi, dommedag og katastrofer. Det får liksom mitt eget liv til å fremstå som så såre enkelt og velbalansert.

Før jeg legger meg, har jeg mitt sedvanlige godnattrituale. På facebook finner jeg en morsom melding fra en gammel klassevenninne som har posta noen av bildene fra EPOS-turen over til et “medium” som påstår at hun/han ser at det står en gammel, stram kvinne i vinduet på det nedlagte pensjonatet i Matre. Uhuu. Så hva skal jeg drømme om i natt? Cowboyer, aliens eller spøkelsesdamer?

Står det noen der inne og kikker ut fra det nedlagte pensjonatet?

Dagens skipper-Jakop sitat: Det regner jaggumeg fra alle kanter, til og med opp fra havet og der er det jo nok å ta tå.

Enda et nedlagt skue, la nært til den nedlagte sardinfabrikken i Andvikgrend, så kanskje det har vært direktørbolig?