Sommerjobb i en alder av 46!

Piratbukta for femte gang!
Kult å ha sommerjobb i en alder av 46? Jo da, piratlivet på Norsjø e’kke så verst, i alle fall ikke etter at helvetesuka er omme. Den slitsomme uka inneholder innøving av nytt stykke. På fem dager skal sju aktører få alt til å sitte og i tillegg skal produksjonen med lyd, lys, kulisser og alle greier bli smidig. Når premieren er der, er det derfor med fulle nerver man går på scenen. Min bønn for sommeren 2011 er: at holken Havets skrekk holder seg flytende i hele sesongen, at Skipper husker replikkene sine og at ingen brekker et bein. Om så skulle skje, kommer jeg til å plastre krykka med pirattape og sende den krykketrengende på scenen lell. Veslemøy har spilt forestilling med hjernerystelse, Tuva er sendt ut på scenen med brennende hår, og selv har jeg greid å fortrenge noen eder i forbindelse med et vepsestikk tre sekunder før det var min tur til å entre scenen. Ting skjer – sånn er det bare, og jeg er ingen nådig prosjektleder: Her skal det spilles forestillinger tre ganger i uka, enten det høljer ned, eller ikke, enten man har feber eller diare eller flammer i håret. Sånn er det bare!

Tuva og Veslemøy er aktører i Piratbukta. Noen må male hus om sommeren, sier jeg, mens andre må spille teater. Hadde jeg blitt hanka inn som skuespiller i en alder av 15 år, betalt sommerjobb som pirat, hadde jeg vært fra meg av lykke, og jeg har gått noen runder med meg selv for å finne en slags forståelse for at egne unger ikke har den samme lykkerusfølelsen som jeg antagelig ville hatt. Da Tuva var fem år trakk jeg henne med til audition på NRK. Sammen med andre håpefulle mammaer ble jeg satt på gangen mens frøkna ble ”prøvet”. Mer enn nysgjerrig kastet jeg meg over henne da hun slapp ut igjen, og hadde hundretusen spørsmål om hva de hadde spurt henne om og hva hun hadde måttet gjøre. – De ba meg om å synge, sa Tuva på fem år. – Hva sang du da? kom det spent fra den verkende mammaen. – Jeg ville ikke synge, kom det trumpete fra femåringen og jeg reiv meg i håret av fortvilelse. Det NRK aller minst lette etter var vel en motvillig femåring som ikke ville noen ting. Og kanskje burde jeg tatt tegnet allerede den gangen. Selv om jeg elsker teater, er det ikke sagt at min kjære barn gjør det.
Nå er sommeren og piratlivet i gang. Tuva spiller Anna Lovinda som er røvet av Skutebanden, mens Veslemøy spiller Willy Vandrer, fattigungen som har rømt hjemmefra og som søker hyre på Havets Skrekk. Selv er jeg Madam Muskel, som i årets forestilling er så grisk, grådig, slu og slem at straffen i siste scene er uunngåelig. Skurker bør få sin straff, noe jeg får tilgangs. Ved midnattstider går Madammen planken, og det er ingen som synes synd på henne av den grunn, men å hoppe ut i den beksvarte innsjøen er så visst ingen fornøyelse, og enda mindre moro er det å svømme inn under brygga og sitte hutrende på en stein og vente på stikkordet til at Madammen skal dukke opp igjen som troll i eske. Det hender jeg syns litt synd på meg sjæl da, og det hender da faktisk også at følgende tanke sniker seg frem: Kanskje skulle jeg heller brukt sommeren på å male hus …

Advertisements