Som om jeg ikke har nok å holde på med …

… som om ikke alle har det? Som om ikke alle føler seg utilstrekkelig iblant ovenfor alt en burde, skulle, ville eller kunne ha gjort. Prioritering? Selvsagt! En rekker ikke alt en vil, men jeg velger hva jeg vil rekke, og i kveld stiller jeg på nominasjonsmøtet i Svelvik Venstre. En stemme i hodet mitt holder det gående med gnål om at dette slett ikke er det lureste akkurat nå, men jeg satser optimistisk nok på at riktig mange på møtet vil sloss om en plass på lista. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å iføre meg blybelte for å sikre at jeg kunne subbe rundt på bunnen. I går sa en venninne til meg: Er du egentlig klar over hvordan det fungerer? Jeg måtte pinlig innrømme at det visste jeg faktisk ikke, men jeg har selvsagt tenkt å sette meg inn i det, og i en alder av 46 er det kanskje på tide at jeg gjør det, og at jeg ikke bare holdningsløst overlater det til de som allerede bruker tid og energi på å skape et bedre samfunn. Jo, jeg kjenner at jeg allerede er litt i slaget. Ok, kanskje jeg skal legge igjen noen pund med bly hjemme og stille med helt åpent sinn …

Advertisements

Monstrene har våknet!

Da Veslemøy (15) vrælte i vilden sky, beinfløy jeg ned trappa for å se hva som sto på. Midt på kjøkkengulvet sto to monster og stirra hverandre innbitt i øya. Jeg så ingen kjønnsorganer, men det slo meg sporenstreks at dette måtte være en kamp mellom hannkjønn. Det rykket i kjevene deres, men ingen av dem så ut til å tørre å ta neste skritt, en skikkelig hook eller innersving, et tramp eller angrep av større karakter.

Ikke bare et - men to beist - på MITT kjøkkengulv!

Veslemøy skrek og pekte på de to. Sjøl ble jeg kvalm. Da jeg bønnfalt Veslemøy om å fjerne dem, hylte hun bare enda mer. Jeg klarer å ta edderkopper nå jeg må, når det ikke er noen annen utvei, men her var det to feite fyrer på en gang, og om jeg bomma, ville minst en springe i skjul på null komma niks, og selvfølgelig ville jeg bomme, for å sette inn en dobbel fulltreffer når beina var mer dvasne enn lutefiks, anså jeg som en umulighet.

– Støvsugeren, hviska jeg og sjangla til skapet der sentralsugeranordninga med to meter skaft sto. Det var like før jeg kasta opp da den første ble svuppa opp og forsvant kaste i kast innover i slangen. Nummer to sto perpleks tilbake og ble et lett bytte.

Kjelleredderkopper er svære beist. Antagelig bor det en dullion av dem rett under beina mine. Straks sola begynner å varme, smyger de seg frem og setter seg på KJØKKENGULVET mitt. MITT. Jeg er ikke så hysterisk redd for dem at jeg kaller meg fobisk, men om en uforvarende kommer nær meg eller inntar mitt element, begynner jeg å grine.

– Hvordan går det med deg, spurte en av regissørene meg på Den store reisen for et par år tilbake. – Jeg er sliten, pep jeg. – Jeg har ikke spist ordentlig på to uker, jeg sover dårlig om natta, jeg har diare, og jeg er så fordømt lei regnværet at jeg tror jeg spyr, men en ting er bra, og det er at det i alle fall ikke finnes sånne svære edderkopper her.

 

Jungel-edderkopp ...

Det må ha vært en gavepakke. For noen timer senere, selvfølgelig mens kameraet rulla og gikk, kom en indianer og skulle absolutt vise meg noe. Det var ikke indianeren som hadde funnet på det, men den norske regissøren. Da jeg fikk presentert en monsterutgave av et åttebeint vesen, grein jeg i 24 timer. Jeg grein helt til regissøren ble irritert og gav meg en colaboks for at jeg skulle slutte å grine, noe jeg også gjorde.

I jungelen kan edderkopper faktisk være farlige. På kjøkkengulvet mitt er de ikke det, men jeg griner litt likevel og skjønner ikke helt hva det er med disse skapningene som er så fryktinngytende.

Etter 12 år rødmer jeg fremdeles …

… hvis jeg tar motet til meg og presenterer meg som forfatter. Når folk spør hva jeg holder på med, så svarer jeg; skriving og sånt. Nå er det for så vidt sant, for jeg skriver jo ikke bare, men gjør mye «sånt» ved siden av. Jeg elsker å ha mange prosjekter på en gang. Når pulsen slår litt heftigere fordi uka er stuvende full av avtaler og gjøremål, får jeg 100 % mer energi. Lett stressa passer meg bra og jeg tror jeg vet hvorfor forfattertittelen plager meg – fordi jeg ikke klarer å identifisere meg med bildet av den intellektuelle forfatter med rødvinsglasset i den ene handa, sitt mesterverk i den andre og en inderlig trang til høyrøstet å forfekte sine meninger. Jeg innbiller meg selv at jeg er ganske normal, og det bør kanskje ikke en forfatter være.

Lange skrivedager foran PC'en

Jeg elsker å skrive, men jeg elsker også alt det andre jeg holder på med. Kanskje liker jeg enda bedre å lage musikk enn å skrive. Da jeg var ti år, drømte jeg om å bli dirigent. Nerde-Christin dro med ”Eine Kleine Nachtmusic” LP’n i musikktimen på skolen, og mens mine medelever digget Boney M og Abba, var Henning Sommero og Vårsøg mitt store forbilde. Jeg liker å spille teater også. Heksagon har vært en stor del av livet mitt i ti år. Unger er et herlig publikum. Nyskapende teaterprosjektmakerne (de som får støtte av kulturrådet) elsker å proklamere sitt syn på barn som den vanskelige målgruppen. Jeg opplever det ikke slik. Barn er lette å engasjere, de har god humor, og ja, – de forstår ironi og sarkasme. Om barn er vriene eller ikke – kommer vel heller an på hva man serverer dem.

Men mitt beste publikum – er uten tvil PENSJONISTENE. Jeg simpelthen elsker pensjonister. Å holde foredrag for denne gruppen er en fryd. Man møtes med varme, interesse, glede og forståelse. Etter to år med foredrag for pensjonister, gleder jeg meg faktisk til å bli en selv, for hyggeligere mennesker enn pensjonister – finnes ikke.

Tuva, Vesle og meg som foredragsholdere på Veitvedt Pensjonistforening!