Jeg river meg i håret …

… februar er snart til ende. Sju aktører (inklusive meg selv) venter på manus til sommerens piratforestilling på Norsjø , og etter å ha kverna på dette siden jul, har jeg fremdeles ikke greid å trylle frem en eneste god ide til hva årets forestilling skal handle om.

SterkeJim og Skipper

De siste fem åra har 4/6 av familien vært pirater i juli. Vi har hatt det morsomt. Piratlivet har gitt oss mange minner, som f.eks da håret til Tuva tok fyr midt i forestillingen. Hvorfor hun måtte kikke over kanten i samme sekund som hun visste at pyroen skulle gå av – vites ikke, men det er ganske symptomatisk for det å være foreldre. Alt man til enhver tid må huske på å si til dem!

– Hvorfor i himmelens navn har du sju underbukser på deg? spurte jeg Ola. Han var kanskje seks år dengangen. – Fordi du sa at jeg skulle ta på en ny hver dag, vel, svarte han.

I det øyeblikket gikk alvoret opp for meg. Alt man hele tiden måtte være forberedt på å huske å si til dem. Det holder ikke å si at man skal ta på en ren truse hver dag. Du må også informere om at den møkkete først skal av.

Så derfor, til tross for alle advarsler om å være forsiktig, kikka Tuva over kanten på pirattårnet idet pyroen gikk av. Det var nemlig ingen som hadde sagt til henne at hun i scene 7 , etter fjerde replikk, for all del ikke måtte klatre opp i tårnet og smugkikke over.

Som piratmor er jeg nådeløs. Jeg sendte Tuva på scenen fem sekunder etter et vepsestikk, og Veslemøy har spilt forestilling med hjerterystelse. Det er sånn det er i detta gamet, sier jeg da. Og om ungene har forsøkt seg på at det faktisk er småpinlig å spille pirat, så har de ikke akkurat fått noen moderlig medfølelse med på veien.  – Noen unger må male hus om sommer’n, sier jeg da, – mens andre må være pirat.

Men hva skal så sommerens forestilling handle om?

Før om åra har det i tillegg til pirater vært påyll av monster, gjenferd, spøkelser, lakeier, prinser og prinsesser. Piratene har slåss om det meste, halve skattekart er blitt hele, skuta har gått ut – komme tilbake, prinsesser har forsvunnet sporløst for å gjenoppstå, Madam Muskel har gått planken, pirater har susa gjennom lufta.

Kaptein Knokkel spøker i Piratbukta

Det har handlet om HMS og arbeidstidsavtaler for pirater, om farsskapstull, forplanting og uforløst kjærlighet, det har vært hiphoppirater, plyndring, slossing og giftemål, sjonglering, flammesluking og øksekasting.

Hiphop – og til og med en prestepirat!

 

Denne uka hadde Prøis og jeg forestilling for søte små på Strømmen bibliotek. Før og etter forestillingen satt jeg pal i barnebokavdelingen og skumma desperat gjennom alt jeg fant som hadde snev av pirattema, samt bøker som av en eller annen grunn så kule ut. Det er lov å stjæle om man gjør det i tekkelige, moderate doser. Forfattere kaller det da «å  bli inspirert». F.eks var jeg veldig inspirert av tante Sofie i 2008 forestillingen da piratene røvet med seg prinsesse Anna Lovinda som viste seg å være et mase-kvinnemenneske uten sidestykke.

Prinsesse Anna Lovinda får alle til å danse etter sin pipe ...

Og jeg var rimelig inspirert av Trymskvida i 2009 forestillingen da Madam Muskel kamuflerte seg som prinsessa for å få Karsten Krutt på kroken.

Muskel kidnapper Anna Lovinda

Den elskovssyke prins Zorry forsøker ... men Anna Loovinda vil heller være ... PIRAT!

Det er ikke enkelt å snekre nye historier over samme lesten, og pirataktørenes divatendenser gjør det heller ikke spesielt enkelt for en stakkars manusforfatter.  I truppen på sju nekter en å ha flere enn 30 replikker (og da er ja og nei replikker medregnet. Herre Jesus!) Av erfaring vet jeg at en av de andre ikke bør ha mer enn 30 replikker. En pirat krever lønnstillegg om det blir for mange replikker – uten at «for mange» er nærmere definert. En pirat nekter å gå planken og en nekter å synge alene.

Jadda!

Kanskje jeg skulle sende dem på planken hele hurven? Eller hva med en Agatha Christie inspirasjon; 10 små negerbarn. Det vil si; I piratbukta blir syv pirater  til seks, som blir til fem, som blir til …  🙂

 

Advertisements

Drømmen om ei skrivestue …

… et sted å dra til der man kan gjemme seg bort for å dykke ned i skrivinga, kanskje omgitt av storslått natur til inspirasjon og skriveglede, tror jeg iblant rir de fleste skribenter og i alle fall rir det meg. Akkurat som om det skulle være enklere å legge plot eller fullføre bok nr 15 om jeg satt under parasollskyggen i det udefinerte landet «Syden» et sted.

Noen forfattere har skrivestue i hagen, noen søker tilflukt på ei øy i nord, noen har hus i Spania, mens andre velger å reise langt inne i de store norske skoger for å søke inspirasjon og ro til å skrive.

Jeg får snart en skrivestue. Hytta ligger i Arkansas i USA nær den pittoreske småbyen med det maleriske navet Mountain View! Om navnet på byen setter fantasien din i sving, skal jeg forte meg å avkrefte, for i Mountain View finnes det ikke et skikkelig fjell på milevis avstand. Jeg tenker at den stakkars nybyggerne som sleit seg over prærien en gang på 1800-tallet må ha blitt overveldet over at det flate langstrakte endelig begynte å bukte seg, og at det var derfor bakketoppen ble hetende Mountain View.

Skrivestua i Arkansas

Skrivestua i Arkansas er et lite gjennomtenkt prosjekt. I etterkant skjønner jeg ikke helt hvilken planet Prøis og jeg var på da vi gikk til innkjøp av one acer land, men det skal sies at været var strålende den dagen vi besøkte plassen. Kombinasjonen sol/ridetur i et inntørket elveleie med ørn kretset over hodene våre – sto for oss som den komplette lykkestund som igjen resulterte i avgjørelsen om en egen liten stue i Arkansas, ikke noe stort, prektig og prangende, mer som en nybyggergreie med salig enkelthet, for det var det enkle livet som lokket.

Prøis har nå reist en dullion turer til USA der han bygger smått om senn, for på ekte nybyggervis skal han selvsagt bygger stua sjøl. Stua, som ligger nedi ei dump, har etter fire år fått vegger, tak, gulv, vinduer og dør. Når vi kikker ut av vinduet ser vi lave åser og mye skog. Når vi kjører opp på veien for å stå på den største steinen der det akkurat er mobildekning om du står helt i ro, ser man prærien bre seg utover og der oppe er det ganske vakkert egentlig.

En ting er i alle fall sikkert. Den dagen stua blir ferdig og jeg reiser halve jorda rundt for å finne ro for å skrive, blir det garantert null forstyrrelser, for stua i dumpa er det umulig å få øye på om man ikke vet at den ligger der!

Det går faktisk an…

… å arrangere morsomme konfirmasjoner! Og nå er det Vesle, minstemann i flokken, sin tur. Alt blir liksom litt vemodig når det gjelder Veslemøy, sistemann, og det er sikkert derfor Prøis river seg i det lille håret han har igjen og legger seg i selen for å lage en dag hun aldri vil glemme. Storebror Olas konf var dørgende kjedelig, dvs. slik de fleste konfirmasjoner er. Selvfølgelig er det hyggelig når familien samles, god mat, velkommen til bordet sang og taler, men spesielt originalt eller oppfinnsomt kan det ikke sies å være. Da storesøster Aurora ble konfirmert var bestemor Mimmi syk og dagen ble en dag til ettertanke med tårer og smil om hverandre. Slik er dessverre livet. Iblant like uforutsigbart og vondt som sprudlende festlig.

Så, etter EN standard konfirmasjon og EN preget av det som ville komme, opplevde vi dansk konfirmasjon og det var da det gikk opp for oss at konfirmasjon faktisk kan være rasende festlig!

karaoke

Derfor – fikk storesøster Tuva – en uforglemmelig fest med bøttevis av champanje og en hemmelig partycrasher som satte festen på hodet. Det var karaoke og dans ut i de små timer.

Kveldens hviskende samtaleevne var hvordan en av gjestene utilbørlig la an på konfirmantens mor. Det gjestene ikke visste var at fyren var innleid for anledningen, som partycrasher!

Og nå er det Veslemøy sin tur! Prøis og jeg sitter oppe halve natta og fabulerer over tøysete ting en kan finne på. Her blir det verken malt eller kjøpt nye gardiner. Jeg har ikke tenkt å bruke tida på å pusse sølv eller vaske tak, men jeg vil lage fest for Veslemøy . Akkurat nå har jeg hengt meg opp «hvordan gjøre velkomstsangen?». Jeg nekter å kopiere opp «velkommen til bordet»  som synges på Pål sine høner eller Napoleon med sin hær. Hva om jeg taper et ord under hver tallerken, og lager en bølge der gjestene sier sitt ord som tilsammen danner noe fornuftig om det å ete? Ah – Jeg gleder meg sykt til 7. mai, for da blir det konf – party – party!!!

Konfirmantens plikt; takketalen!

Ops! 🙂

Halleluja …

… nok et bokmanus er levert! Men det betyr også at jeg igjen står ovenfor det fryktinngytende øyeblikket der nok et dok skal åpnes, jeg skal se på den blanke siden og komme med et lite sukk før jeg skriver; denne gang: BOK 15. Så skal jeg foreta to linjeskift og skrive «kapittel 1». De etterpåfølgende minuttene vil bestå av litt nervøs gange iblandet selvransakelse og minimalt med pågangsmot, selvtilliten er så liten at den ikke syns, og det virker uoverkommelig å skulle fylle dokumentet med 60.000 ord. Denne følelsen vil sitte i til jeg runder ca 10.000 ord. Fra 10 – 20 går det litt lettere, fra 20 – 30 stiger optimismen, og derfra og ut er skrivinga en lek. Ai, ai, ai. I’m not happy right now, men skal ta meg sjæl i øra og gjøre det som gjøres skal. Nytt dok. Overskrift. To linjeskift, kapittel 1. Så er jeg i gang …