Når Prøis ringer …

… på fredagskvelden og melder at han er kommet vel frem til Beitostølen, blir jeg sånn pussig glad i ham. Det e’kke det at jeg ikke er glad i fyren de andre dagene i uka, men det er liksom noe eget når jeg vet at jeg ikke ser ham på noen dager. Velbekomme, trøster jeg når han lirer av seg de sedvanlige ordene om at han slett ikke syns det er SÅ stas å klimpre på gitaren og jodle i micen. – Men det blir fint når helga er over og du kommer hjem igjen, sier jeg. – Ja da, svarer Prøis, og legger til at han lurer på om han kanskje egentlig begynner å bli for gammel for trubadurvirksomheten.

Kjekken!

Jeg innså min begrensning og avslutta aldeles frivillig en gang i forrige tiår. Da hadde jeg fått nok av fulle folk og hadde hørt «ta en du kan a» cirka ørtitusen ganger, men lærerikt var det på alle måter:

Hyggeligste minne: Da jeg som høygravid fremdeles var syngedame og en riktig gentleman snublet frem til synten, klasket en hundrelapp på tangentene og snøvlet»kjøp noe pent til babyen.

Fæleste minne: Da en oldis på dansegulvet segnet om av hjerteattakk og jeg fortsatte å synge: «Why does my heart go on beating»

Festligste minne: Da Pål booket meg alene til en (trodde han) dølg spillejobb i Stavern og så viste det seg av selskapet fikk prominente gjester. Dronningen danset riktig mange danser den kvelden, mens kongen tok kun en – med sin fru. Jeg funderte fælt på om jeg skulle spesialtilpasse repertoaret: Dancing Queen, King of the Road, Killer Queen, Kaaanskje kommer kongen, Lion King … men jeg lot det være.

Mest hysteriske minne: Vi var booka til en fire dagers spillejobb i Kristiansand. – Jøsses, jeg trur det må være noe ekstra i Kristiansand denne helga, sa Prøis da vi kom frem, for det var glitter og stas og texmexreklamer overalt. – Jøsses, sa Prøis på nytt. – Jeg trur det må være noe sambagreier i byen. Han pekte på en plakat der det sto: «Direkte fra Rio de Janeiro – Los Prøisos har landet». Vi skjønte det ikke før vi entret lokalet og arrangøren tredde på oss hver vår sombrero. De fire kveldene ble lange og svette, gitt. La Bamba og Girl from Ipanema imponerte ikke lenger når de var spilt syv ganger hver i løpet av samme kveld.

Mest nervøse minne: Første spillejobben, tror kanskje det var i 1991. Vi kalte oss «Two Hearts» (rødme) og hadde grini oss til en jobb i Holmsbu på Privaten.

Søteste minne: Sommertrubadurjobb på andre siden av fjorden på Spahotellet. Ola (15) skulle hente meg om natta med båt og jeg oppdager noen underlige lys rundt huset vårt. Den mørke sommernatta hadde fått poden til å fundere. Han så godt hotellet, og for å være sikker på å finne hjem igjen hadde han trukket skjøteledninger og lyssatt huset utvendig med det han fant av stålamper, leselampers og spoter.

Advertisements

Hver januar blir jeg sykelig opptatt …

… av hvor mange kilo jeg veier. Fortrengelseperioden starter ca oktober da jeg spiser meg opp mot jul og alt går over styr fordi sukkertilgangen er uendelig. Jeg syns liksom at jeg fortjener det og det er ikke vanskelig å finne argumenter: Høsten er altfor lang/det er kaldt/vinteren er allerede kommet = naturfenomener går rett hjem i argumentasjonsrekker. Jeg jobber mye = belønning. Jeg savner ungene mine = trøst.  

Så jeg eter, og ikke bare for å bli mett. Hvert lille måltid er en gastronomisk opplevelse, det handler altså om nytelse og ikke om å stille et sultbehov. Jeg har forresten vært skrekkelig sulten. 3 uker i Amazonas. Etter to dager i jungelen forsto jeg at jeg egentlig aldri hadde vært ordentlig sulten før. Jovisst hadde jeg tidligere vært gjennom x-antall pinsomme slankekurer, men likevel var jo tilgangen der, det handlet om valget mellom å være sulten eller å åpne kjøleskapet. I jungelen derimot var det ikke noe kjøleskap. Det var ikke noen Shellpølser å finne rundt neste sving heller. I jungelen var vi prisgitt det våre Waoranivenner spiste: Ape, ekorn, flaggermus, villsvin, rokke, biller, maur. Etter den fjerde dagen spiste jeg apekatt og syntes det var helt greit fordi jeg var sulten. Skrekkelig sulten.

Å ikke ha den vante tilgangen på mat, ble en lærerik indre opplevelse og jungeleventyret var en effektiv slankekur. Hadde jeg fremdeles vært der – ville jeg antagelig vært sylslank og smekker i dag, men jeg er jo ikke der – men her, tilbake i mitt element hvor jeg nyter mine måltid.

At jeg overspiser hadde ikke vært et så stort problem hvis jeg f.eks hadde vært snekker, men det er jeg jo ikke. «Det her jobbet er inte bra for figuren», har Margit Sandemo sagt. Jeg underskriver på den. Å være forfatter er drepen for figuren. Hver dag står jeg opp, går 4 meter til badet, 4 meter tilbake, ned trappa, spiser frokost, opp trappa der kontoret mitt ligger vegg i vegg med soverommet, er stillsittende foran PC’en i 4 timer før jeg går ned trappa, spiser lunsj, sjekker facebook, opp trappa, 1 nye time foran PC’en før sukkersuget tar meg og jeg LØPER ned trappa, bruker noen kalorier på å rasere kjøkkenskapene etter noe å putte i munnen, bestiger trappa, 1 ny time ved PC’en, gjentagelse, ned trappa, endelig middag, 5 meter til stua der et monster av en reckliner sluker meg for resten av kvelden, for da er jeg SLITEN. Sliten i hue etter å ha klodret ned noen tusen ord, og så kommer Prøis og klapper meg på hue og sier at jeg er flink, før han kjører til Shell og kjøper smågodt fordi jeg fortjener det. 

Prøis har en sånn feeder-tendens. Han lager fantastiske småretter og pusher på meg sukker så det ikke er klokt. Så kommer januar og jeg manner meg opp til å skru på badevekta, noe som sjelden blir en hyggelig opplevelse. I fjor januar ble jeg så fysisk uvel av badevektepisoden at jeg resolutt gikk til innkjøp av en step-maskin. Den hardeste workouten jeg har hatt med den, er imidlertid balet da vi flytta og maskinen selvsagt skulle med. Så hvilken strategi blir det i år? Lavkarbo? Ikkeno poteter, ris eller brød? Hva er det igjen da? Det er en trøst at Prøis syns jeg er fin som jeg er. Det enkleste er kanskje å forbli slik.

Fredagseksperimentet på facebook

Da mine fjortisungdommer oppretta en facebookprofil i mitt navn for snart to år siden, sto jeg på sidelinja og syntes det hele var en smule teit. ”Facebook er for de som ikke har noe å finne på, de som ligger på sofaen hele dagen og er sosialt ute av drift,” sa jeg. ”Herregud, mamma, følg med litt a,” fikk jeg til svar.

Til tross for motviljen, er jeg etter hvert blitt en trofast facebruker. Jeg plukker fram facebook i kjedsommelige stunder og uinspirerte timer. Jeg leser andres logg og konkluderer med at det for så vidt er minimalt som foregår på facebook, men jeg er der likevel. Jeg tar imot virtuelle hug’er, fniser av hvilken blomst mine venner er i blomsterbuketten eller hva dr Phil mener om dem.  Jeg registrerer hvem som er på tur, hvem som har bursdag og at enkelte er overivrige etter å fortelle at de nettopp har drukket en kopp te eller sett ”McGyver” på TV.

Norge har over en million facebookbrukere. Det siste året har spesielt kvinner i alderen 35 – 44 strømmet til. Damer, som meg, er blitt storbrukere av facebook med innlegg som: ”Gjesp, jeg legger meg,” og ”Det snør ute!” Jeg bestemte meg derfor for å utføre et eksperiment for å undersøke muligheten til å utnytte facebookmulighetene på en mer sofistikert måte. Kunne facebook , om man gikk seriøst inn for det, utrette mirakler? Dessuten ville jeg gjerne teste mine facebookvenners utholdenhet for å se om de virkelig var mine venner.

Jeg skumma fort gjennom vennelista mi som på det tidspunktet eksperimentet ble gjennomført, besto av ca 600 ansikter. De fleste av dem hadde jeg knapt nok møtt. Jeg er ikke engang sikker på hvordan vi havnet på hverandres lister. Allerede den foranliggende aften for eksperimentet, postet jeg et innlegg om mitt facebookanliggende:

Christin Grilstad Prøis skal i morgen ha fredagseksperiment. Fra jeg står opp til jeg legger meg skal mine facebookvenner få ta del i alle mine tanker og gjøremål

Innlegget avstedkom 14 svar og 6 tomler opp. Den første reaksjonen kom fra mitt eget avkom, med et slagferdige ”Nørd!” OK, tenkte jeg og hevet meg over det, for flere av mine venner kom med støtteerklæringer. ”Morsomt, da får vi følge med” skrev en. ”Lykke til med dokusåpa,” skrev en annen. Og jeg tenkte at det slett ikke var verst å få lykkeønskninger på veien.

Tidlig neste morgen, var fredagseksperimentet i gang.

Kl. 7.31 Christin Grilstad Prøis hater vekkeklokka, sovet dårlig, vurderer snorkeamnesti fra Prøis, dvs. eget soverom. Gått ned 100 g. siden i går, rask hoderegning; – 8,3 kg på fem uker, studerer de gjenstående før jeg kler på meg og konkluderer at det syns mest på puppa.

Det tikket inn 2 tomler og 14 kommentarer. Noen trøstet og sa at jeg var fin som jeg var og at jeg måtte tenke positivt og ikke henge meg opp i kilo og gram. Andre var fullstendig enig i feilslått slankeresultater og karakteriserte sine bortslankede bryster som ”speilegg, stekt på begge sider.” Noen syns jeg sytet og at jeg heller burde kikke ut av vinduet og være glad for at sola skinte. Jeg postet tilbake at jeg skulle ta meg sammen og slutte å sutre, og dermed begynte jeg å gruble på neste innlegg, noe som sa seg selv da avkommet stakk hodet inn på kontoret og lurte på hva jeg holdt på med.

Kl. 8.12 Christin Grilstad Prøis registrerer at mitt eget barn syns jeg er barnslig fordi jeg har fredagseksperiment. Innimellom eksperimentet, jobber jeg litt. Skrev 588 ord før jeg igjen måtte sjekke facebook.

Reaksjonene på innlegget avkom med småpjusk: ”Godt å se at andre jobber også.” Det var ingen kommentarer som ropte etter svar. En ville chatte. En annen ville fortelle meg om været. Noen ville ingenting annet enn å hilse på. Men jeg svarte alle. Hva har man ellers venner for?

Kl. 9.18 Christin Grilstad Prøis’fredagseksperiment tar tid. I tillegg til å være sykt opptatt av kommentarer, chatter jeg bort tida jeg skulle brukt på å avslutte kapittel 8 i bok 10

Forskrekkede reaksjoner tikket inn. ”Skal ikke forstyrre mer,” skrev en. ”Ta et par timers pause fra facebook,” skrev en annen. Hadde jeg virkelig gitt noen dårlig samvittighet fordi de kommenterte innleggene mine? Jeg var snar til å svare at dagen i dag var viet mine venner og at jeg var der for dem.

Hvordan kunne det være mulig å påføre noen dårlig samvittighet fordi de gav kommentarer til mine innlegg? Hvorfor fikk jeg i det hele tatt tilbakemeldinger på innleggene? Jeg tok et raskt søk på et utvalg av mine venners postede innlegg og det slo meg raskt at enkelte fikk uhorvelig mye ufortjent oppmerksomhet, mens andre knapt fikk et smilefjes for kreative betraktninger. Hjertet hamret innenfor trøya. Jeg var på sporet av noe. Fantes det, som i en hvilken som helst hønsegård, et hierarki også i facebookverden? Fikk noen oppmerksomhet i lys av sin posisjon, uansett om det de postet var aldri så kjedelig eller intetsigende? Jeg bestemte meg for å forsøke.

Kl. 10.01 Christin Grilstad Prøis har spist vaniljeyoghurt med frø og fiber, 4,6% frø, 3,4% fiber.

Ingen kommentarer. Total stillhet. Var det min posisjon det var noe feil med, eller var det konklusjonen? Ville en humoristisk eller endog vågalt innlegg gi meg oppmerksomhet?

Kl. 10.22 Christin Grilstad Prøis har kyssa Prøis på tærne. Pussa tenna etterpå.

Det rant inn sju tomler, samt et ”æsj” fra eget avkom. Var det dette som skulle til? Å være en smule vågal? ”Å, jeg har da gjort verre ting med Prøis enn å kysse tærne hans,” postet jeg tilbake til venner og avkom, hvorav det sporenstreks poppet opp: ”ENDA mer æsj” fra min egen datter.

Så skjedde alt på en gang. Et skred av kommentarer av typen: ”Hadde jeg fått valget mellom om å kysse tærne til min husbond eller «det som er verre», tror jeg at jeg ville valgt det siste!” Noen kommenterte også min datters reaksjon og sa det hadde ført til latterutbrudd.

Kl. 10.49 Christin Grilstad Prøis Da skulle du hørt henne her om dagen da vi snakket om prevensjon og hun spurte om jeg hadde spiral. Nei, faren din hopper av i svingen, sa jeg til henne som sant var, og hun hyla over seg om at det var mer enn hun ville vite. Men herregud – hvorfor spørre om man ikke vil vite sannheten?

Jeg stirret på innlegget og angret utspillet. Dette var kanskje i overkant av hva mine venner også ville vite. For å få oppmerksomheten over på noe annet, postet jeg derfor i rask rekkefølge disse:

Kl. 10.59 Christin Grilstad Prøis holder jeg det jeg lover i fredagseksperimentet og vil bare informere mine 700 venner om at jeg er ved godt mot.

Kl. 11.13 Christin Grilstad Prøis surrer. Jeg har 600 venner. Kjenner at fredagseksperimentet gjør meg utrolig selvopptatt. Nå har jeg altså begynt å skryte på meg venner også …

Ingen kommentarer eller tomler opp. Jeg kjente jeg ble varm. Jeg hadde gått over streken. Jeg skulle aldri lagt ut om seksuallivet. Det brant under føttene mine. Jeg måtte finne på noe kløktig. Hvordan skulle jeg vinne tilbake tilliten?

Kl. 11.38 Christin Grilstad Prøis leser i lokalavisa at Svelvik kommune ikke gjør seg bryet med å innkreve restskatt fordi de får godtgjøring fra staten for tapte skatteinntekter. JIPPPI. Og he he. Takk, Svelvik kommune!!!

19 kommentarer. Jeg pustet lettet ut. Noen skrev at de skulle melde flytting til Svelvik prompte. Noen lurte på om jeg tulla, noe jeg blankt avviste, for jeg hadde virkelig lest det. Så dukket kommentaren opp som fikk mine øyne til å bli kulerunde. ”Stol ikke på det du leser i avisen. Vi kommer og tar deg.” Avsender; Svelviks ordfører. Jeg trodde mest ikke det jeg så. Tilbrakte selv ordføreren formiddagen på facebook? Jeg kastet meg over tastaturet. Til tross for hans noe truende kommentar var jeg fast bestemt på å dra i gang en samtale.

Kl. 12.30 Christin Grilstad Prøis benytter anledningen til å informere ordføreren om at han blir verdens mest populære dersom han fjernet utysket ”skatt”!

Ingen reaksjon fra ordføreren. Jeg følte trang til å understreke mitt budskap.

Kl. 12.43 Christin Grilstad Prøis skal stemme på Høyre i all evighet om ordføreren innfører forslaget mitt.

Kunne han stå for smigeren? Det tok fire minutter: ”Jeg tror deg!” Jeg pustet lettet ut, men sperret så opp øynene. ”Hvis du innfører Prøis’ forslag, skal jaggu jeg også stemme på deg! skrev byens mest ihuga FrP’er.

Det hele hadde tatt en utrolig vending. Fra å føre kaffeslabberassamtaler med folk jeg knapt kjente, var jeg med ett i debatt med stedets politikere. Jeg følte meg ikke så lite beæret over posisjonen som ordførerens rådgiver. Jeg glødet der jeg satt foran PC’en. Jeg følte meg som kongen på haugen. Jeg var ubestridelig. Mine såre enkle innlegg hadde endog avstedkommet politisk resignasjon.

I rask rekkefølge postet jeg innlegg der intet tema var for stort, intet for lite. Tema barnebursdag endte med at jeg fikk skryt for en fiskegrateng jeg lagde for åtte år siden. Innlegg om at jeg var sulten, sluttet med at en venn tilbød seg partnerskap om vi startet revisorfirma med kreativ bokføring. Timene fløy. Skuldrene ble stive, fingrene numne av tastingen. Jeg funderte over livet som heltidsansatt facebooker. Denne verdenen fasinerte meg. Jeg satt mutters alene på kontoret mitt, og hadde, om ikke verden i min hule hånd, så i alle fall et knippe ”venner”, samt selveste ordføreren. Jeg knurret over de stakkarslige 600 vennene og tenkte på hva jeg kunne utrettet med 60.000 venner, med hele nasjonen på min venneliste.

Kl. 13.29 Christin Grilstad Prøis forlater hjemmet, men lover å IKKE kjøpe en sjokolade på veien.

8 kommentarer. Vennene lurte på hvorfor jeg IKKE skulle spise sjokolade. Jeg svarte at jeg ikke hadde spist sjokkis etter sjokkopplevelsen da jeg skulle klippe tånegler og ikke rakk ned fordi magen var i veien.

Kl. 14.27 Christin Grilstad Prøis er hjemme igjen. Jeg kjøpte IKKE sjokolade.

Så, kl. 14.48 kom meldingen jeg hadde fryktet. ”Nå velger jeg «skjul Christin». Det er bare deg over hele facern.” En av mine såkalte ”venner” hadde fått nok. Det var et tilbakeslag. Jeg hadde strukket strikken for langt. Jeg grublet. Skulle jeg risikere flere vennskap for eksperimentet eller gi meg mens leken var god?

Kl. 15.34 Christin Grilstad Prøis har fått en klage på alle innleggene.

Ni svar. Noen syntes min iver var underholdende. Andre stilte seg spørsmål om agendaen? ”Trenger du oppmerksomhet? Vi kan alltids opprette en facebookgruppe med mål å samle inn midler til å få deg på sokkel.” Flere hang seg på. De diskuterte hvem som skulle lage bysten og hvor den skulle stå. Forslagene haglet. Jeg hadde ikke lenger kontroll. De snakket om meg, ikke med meg. ”Rundkjøringa ved Shell,” skrev en, mens resten applauderte. ”Da blir hun Shell-dama,” flirte en annen.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Mine facebookvenner drev ap med meg. I tillegg hadde avkommet kommet fra skolen og lest innleggene. Det medførte ramaskrik.

Kl. 16.31 Christin Grilstad Prøis har hodepine. Skyldes muligens mistanken om at min agenda på fredagseksperimentet er en smule misforstått, ikke bare av mine facebookvenner, men også av en rasende tenåring som sier det er flaut å ha meg til mor.

Tre tomler. 27 innlegg. Dette gikk rett hjem. Spott og spe var forvandlet til medfølelse. ”De burde heller være stolte,” skrev en. ”Stå på videre,” kom fra en annen. ”Jeg er sikker på at du kunne ha funnet mye verre ting å skrive om enn kyssing av tær,” kom det fra en tredje.

Jeg nikket. Siste innlegger hadde rett. Jeg kunne ha øst ut betraktelig flere intime betroelser. Jeg kikket ikke så lite stolt på alle mine venners sympatierklæringer. Var dette facebookernes styrke? Trøst og forståelse? Hva om jeg kombinerte syting med en aldri så liten betroelse? Ville det frembringe et skred av kommentarer?

Kl. 16.51 Christin Grilstad Prøis har nesten ikke fått jobba i dag. Jeg er sykt opptatt av hvor mange ord jeg produserer. Kan det ha noe med at norsklæreren strøk meg to ganger i norsk på videregående?

Jeg ventet i spenning. Dette ble innlegget som ville toppe statistikken. Men minuttene gikk og det store kommentarskredet uteble. ”Du kan jo variere med å telle hvor mange ganger du har skrevet ordet fredagseksperiment,” mente en, mens en annen skrev at hun hatet ordtellere like mye som hun hatet skrittellere! Stort mer kom det ikke. Jeg kjente at jeg begynte å bli ør i hodet av facebookeksperimentet.

Kl. 18.15 Christin Grilstad Prøis har hatt en slitsom dag og legger seg på sofaen.

Fem tomler, samt en haug av vennlige kommentarer om at jeg fortjente å hvile. Jeg sovnet, våknet med et rykk kl. 23 og sjanglet til pc’en der hundre kommentarer og åtte nye venneforespørsler ventet. Hvem av mine venner fortjente tilbakemelding først? Jeg hastet imellom. Samtlige lurte på hvor det var blitt av meg, hvorfor ikke fredagseksperimentet fortsatte. Jeg lukket øynene og sammenfattet et siste innlegg.

Kl. 23.44 Christin Grilstad Prøis holdt ikke dagen ut. Facebooklivet var mer slitsomt enn jeg hadde forutsett. God natt.

Tomler og kommentarer strømmet på. De fleste takket for god underholdning. En fjortis skrev at jeg ikke skulle ta det tungt at barna mine var sinte. ”Det er fordi du er mora dems, men dette er humor, dette er morsomt!” Jeg trodde ikke mine egne øyne. Trøst fra en 15-åring hadde jeg ikke ventet.

Jeg krøp til sengs. For mitt indre svømte den blåhvite facebooklogoen. Det hadde vært en anstrengende dag, men til gjengjeld hadde jeg nesten kommet på sokkel i rundkjøringa ved Shell, nesten blitt hyra som politisk rådgiver for Svelviks ordfører, nesten klart å omvende en ihuga FrP’er og nesten startet revisorfirma i en debatt som egentlig handlet om sukkerinntak i barnebursdager. Jeg hadde mistet en venn og fått åtte nye. Jeg hadde blitt utsatt for mobbing, men til gjengjeld fått trøst av en fjortis. Fredagseksperimentet hadde lært meg at facebooklivet var sammensatt og med mine fire ”nesten” kunne jeg lukke øynene og unne meg hvile med visshet om at facebook kunne utrette mirakler, nesten.