Slett ikke bortkasta …

Prøis klager over at jeg aldri tar fri, at hue alltid spinner, og at en plan alltid innebefatter i tillegg to skjulte. Du kommer til å ta din død av det, klager Prøis som har et avslappings-gen, som jeg ikke har fått tildelt, mulig jeg sto i feil kø da slikt ble fordelt, og Prøis har rett, for når jeg først havner på sofaen – har det lite med «kos» å gjøre, da er det mer siste instans før besvimelse. Så da vi la ut på ukas turne til Trøndelag, var jeg velutstyrt for kjøreturen med flere manus til gjennomlesing for å effektuere tid som ellers ville være totalt bortkasta. Et av måla før Trondheim var å komme meg gjennom Den Gode Hensig for å logge tid med musikk. Min høytlesing og innlevelse i samtlige roller ble litt for meget for Prøis som ble smårar av å høre fru Prøis med dramatisk stemme  –  i det ene øyeblikket som AnnaToft – skipperens datter – og i neste som førstereissgutten Lars i det følelsesladede øyeblikket – avskjeden. Derfor ble det stopp på Rena der Prøis, som en slags avledningsmanøver, investerte i Kurt Nilsens juleplate. Noe som forøvrig funka særdeles dårlig da vi begge var skjønt enige om at Nilsens nyeste var et sørgelige makkverket, men kun to hederlige spor-unntak. (Er det noen som vil ha den – donerer jeg den gladelig vekk!) Vel, nå er vi hjemme igjen og jeg kan fornøyd konstantere at turneen på intet tidspunkt ble bortkastet. 240 mil med 4 forestillinger, 5 Den Store Reisen, 1 forfatterbesøk og 2 skrivekurs, innebefattet også 2 sårt tiltrengte kusineovernattinger, et gammel-onkel besøk, 1 annet kusinebesøk der kusina ikke var hjemme – men tilhørende tante og kusine-barn var tilstedet – så det ble heller ikke bortkasta, samt at vi rakk en svipp innom Karin og Reidar Berg. Sjøl om vi var på hver vår side av jordkloden i Den Store Reisen, deler vi de samme opplevelsene, og å møte familien Berg med jevne mellomrom er som terapi for hjertet og de sterke opplevelsene som vi alltid vil bære med oss. Du må ikke henge deg sånn opp i det, sier Prøis, og mener da min overmåte iherdighet over å fylle tida med fornuftige gjøremål, men det jeg ikke gjør i dag – må jeg jo gjørra i morra, eller en annen dag. «Jeg gjør det snart eller etterpå, kanskje i morra, når som helst kan det skje…» synger Boboz på en av Heksagonplatene. I know. Jeg kjenner Boboz, jeg 🙂

Advertisements

Æ e trønder æ …

i alle fall prosentvis med mor og far fra det blide Trøndelag, og nå blir det x-antall km i bil. IGJEN. I morra legger vi ut på etappen Berger – Frosta – Meråker-Namsskogan – Berger, med forestillinger og foredrag underveis. Jeg er glad i å kjøre bil. Jeg tenker så himla godt når verden farer forbi utenfor vinduet. Gode ideer, iblandet noen særdeles elendige, detter ned i hue på meg når radiosignalene blir så dårlige at jeg tilslutt resignerer og ender den skurrende lidelsen slik at stillheten overtar. DA tenker jeg godt da. Da fører jeg lange samtaler med meg selv, løser verdensproblemer, knekker nøtter for kommende bøker, legger store planer for ventende begivenheter mens jeg knapt enser at kilometerne flyr. Ideen til Cornelia serien ramla ned da jeg en påske hadde meldt meg til å hente gutta boys på datalan på Hamar. Jeg visste sånn ca hva serien skulle handle om, jeg visste definitivt hvem Cornelia var, men jeg mangla det avgjøernde cluet. Jeg måtte stoppe en dullion ganger på hjemveien fra Hamar så jeg fikk notert alt det smarte som trilla gjennom topplokket. Sånn må sinte-menneske-Janniche ha hatt det også, har jeg tenkt,  – da hun via kommunikajson med out og space gjorde en sånn automatskrift-greie. Jeg trenger heldigvis ikke aliens for å få ideer, det holder lenge nok med en kjøretur.

Redusert

familieliv … (kremt) … Siden Prøis og/eller jeg stort sett har jobba helg de siste 20 åra, så har familieidyllen i helgene vært rimelig redusert – mer av typen – krøke seg opp, forsøke å steke noen egg eller en pannekake til en sulten ungeflokk, for deretter å sovne på sofaen mens en takker Vår Herre for frokostbarnetv sendinger i helga. Vi ha’kke akkurat tilhørt den mest entusiastiske søndagsfamilien på tur. For fem år siden satte jeg foten ned og sa aldri mer spilling til dans, med det resultat at jeg ble gressenke hver bidige helg, for Prøis hadde ennå ikke beslutta hva han skulle bli når han ble stor og fortsatte sin blide jodling. Så lenge unga fortsatt turna rundt i huset – var det helt greit, men nå er Ola blitt Oslo-beboer, Tuva er i USA og Aurora er i Leeds, og jeg har sjokkerende nok opplevet å sitte HELT alene en lørdagskveld!Fra å være «alene-mamma» og styre helgene med stor besluttsomhet med store oppgaver som f.eks å fordele smågodt med pinlig nøyaktighet i fargerike skåler og sørge for en viss form for enighet – er helgene gått over til å bli et overskuddsfenomen med tid til overs. I begynnelsen – ganske så forunderlig – og etterhvert aldeles fantastisk!

Fant akkurat ut …

… at det er et stykke fra Meråker til Namsskogan. Hvem fant opp Namdalen egentlig? Jada, svarer jeg når forespørselen kommer, det ordner seg. Hadde vært en ide å sjekka først kanskje? Har jo forsåvidt kjørt nordover før, panikkslagen fordi milene er endeløse og man knapt beveger seg fremover på kartet. Et år hadde vi Heksagon på Moldejazz en tirsdag ettermiddag og neste oppdrag i Melbu på torsdag formiddag. Melbu ligger i Lofoten eller Vesterålen, lærer meg aldri forskjellen, og det jeg tok som god tid, å ha en hel dag til  transportetappen ble et tidsmessig mareritt, iallefall i tillegg med fire unger i bilen som var med mamma og pappa på turne. Nå skal vi heldigvis kun til Namsskogan, og ikke en eneste unge har vi med og det finns forøvrig ingen unnskyldninger lenger etter at visveg kom. Godt at Prøis har lagt vinterdekka på.

Spretter en vinflaske…

… fordi jeg har beslutta å drekke mer når anledningen byr seg, noe som er sørgelig sjeldent egentlig. I helgene blir det jo ikkeno drekking, for da er Prøis på spillejobbb og jeg sitter ikke aleine og super asså, det blir for depresivt. Og når det er uka,  jobber jeg like mye seint som tidlig, og siden klasking på tastaturet ikke er forenelig med så mye som en sup før skrivefeilene tidobles og alt blir bare rør, så holder jeg meg klokelig unna. Forfattere før pc’ens tid var noen drukkenbolter som presterte de vidundeligste tekster i røvin eller absinthrus. Iblant trur jeg at jeg er hippi, iblant drømmer jeg meg tilbake til bohemtiden, men i mitt virkelige liv holder jeg meg på matta og er sørgelig avholds fordi jeg ikke klarer å tenke en eneste kreativ tanke uten ledsagelse fra tasteslag. Ganske sørgelig egentlig.