En liten tur på hytta :-)

Prøis har bygd hytte i Arkansas. Ikke spør hvorfor … Det tok ti år og en dulllion gutteturer – så var hytta ferdig. Det er både fint og ganske dumt å ha hytte i Arkansas. Prøis syns mest det er fint. Jeg syns iblant det motsatte. Her er dagbok fra prærielivet mars 2017, Norway Ranch, Arkansas:

12.mars: Et av hovedargumenter til Prøis, når det gjelder hytta på denne sida av dammen, har i alle år vært «klima». Utrolig behagelig, ifølge Prøis, nærmest sydlandske forhold. Ehh, ja. Da jeg våkna i morges tenkte jeg at kanskje noen up there testa oss eller noe. Og som at Mobergs utvandrere taklet gresshoppesvermer, støvsuger jeg marihøner. Ca en dullion stk. Inne. Overalt. Nå er ikke marihøner det verste da. Maur hadde vært verre, eller edderkopper. Jeg har forresten gitt opp å ønske meg noe hver gang ei marihøne lander på meg for så å flakse videre. Og jeg dauer ikke av fem cm snø. Det har ikke snødd her på flere år. Jeg trur jaggumeg at vinterværet har venta på oss. Dessuten støvsuger jeg marihønene og slipper dem ut. I kulda. I’m a bad bad person som venter på neste trekk. Kanskje bilen kollapser, skråningen sklir ut eller en artig tornado finner det for godt å sveipe innom. Vel, varmeovnene står på full guffe, kaffe’n er god og i dag er det ikke stort annet å gjøre enn lykkelig nok; minst mulig.

20.mars: Og SÅ kom sommeren. 30 + og ikkeno mer å furte for. Prøis holder på med prosjekt veranda og jeg bruker dagene på å skrive. Utrolig hvor effektiv tida er uten tidstyver som TV og annet surr. Klenodiet «inntørka museskrott» har fått hedersplass på peishylla og Prøis gjør stadig hederlig forsøk på å blende inn blant lokalbefolkningen, siste forsøk i nyinnkjøpt «razerback-bukse» som på en harryskala fra 1-10 desidert befinner seg i toppsjiktet. Forsøk på walmartinternettshopping endte med samtlige bankkort sperret så der gikk vi på en smell. I morra skal vi på bruktmarkedraid. Igjen. Jeg ønsker meg verden største container for å shippe hjem piratbuktaprops og stæsj. Hunder på lasteplanet er ikke akkurat noe ukjent fenomen her borte, og disse to krabatene (valpene på bildet under) fikk sjarmørprisen. Vi har forresten oppdaga at det bor «noe» under vcerandaen … Det krisler og krasler  …

25.mars: Til frokost i dag stekte Prøis ei marihøne i eggerøra og forøvrig i dag har jeg regna på at amerikanere bruker ca 2 døgn av livet på å holde nede flushknappen på do. I dag har vi vært i Denmark, Damaskus, Scottland og El Paso, (emigrantene som en gang i tida navnga sine nye hjemsteder må enten ha hatt ekstremt dårlig fantasi eller litt for mye hjemlengsel, spør du meg) hele ruta i løpet av noen formiddagstimer med mål; bruktmarkeder. Prøis og jeg liker å kjøre bil og jeg syns jo sjæl at jeg er ganske medgjørlig, jeg er jo tross alt her liksom og veldig blid er jeg også, og kun et krav er ubønnhørlig absolutt: Nulltoleranse køntri. Radiokanalen «Timeless Arkansas» er garantert frisone så den hører vi på da. Nyhetssendingene i dag, innimellom masse kule 60 og 70 talls slægere har vært Obamacare, selvfølgelig, samt at staten Utah har senka promillegrensa/bilkjøring fra 1 til 0,5, hvorav restaurantnæringa sutrer og garanterer en storm av kommende konkurser. I går så Prøis en svart slange i bekken, men i følge den innfødte gravemaskinmannen som har tømt innkjørsla vår for sump (og frosk, stakkars små, ikke et kvekk mer å høre) så er det de korte, tykke, med STORT hode som er farlige, så hei og hå korte, tykke slanger med STORE hoder, dere skal jeg virkelig anstrenge meg for ikke å tråkke på.

31.mars: Besøk fra Svelvika ankommet og hytta er omgjort til «mancave de lux», men jeg holder på med mitt og gutta styrer med sitt. Prøis får ekspertrådgiving med trappelegginga av monsterbakken og mulig garasjebygging. Og om noen nyter vårsola hjemme; heldiggriser. Steike til uvær og drama på denna sida av dammen. I flere dager har det drønna, dundra og plaska ned uten like. Hvem ha’kke sett sånn psykofilm lissom, der strømmen går og man i lynglimtet skimter morder’n gjennom vinduet, ute på verandaen? Og det var forsåvidt det eneste jeg greide å tenke på, home alone, som jeg var og tordenbraka drønna sånn ca rett over hue på meg. Jeg kobla klokelig ut internett og satte radio’n på full guffings. Nå har jo værvarslere det med å overdrive da, men når det gjentas over eteren ca hvert 40ende sekund: Seek shelter. Tornado warning. It has hit the ground, så var det så skummelt at det bare var dritskummelt! Nå var det folk i Batesville som trengte å kjappe seg i shelter da, men Batesville e’kke så himla langt unna, faktisk var vi der for noen dager sine på fleemarkedrunden vår. Jeg var derfor verken smørblid eller høy i hatten da gutta returnerte og heretter nekter jeg, jeg rett og slett nekter å være her alene EVER again. Og som om ikke uværhelvete var nok: I dag under skriveøkta, snur jeg meg med følelsen «noen glor». Halvmeteren unna satt, jeg kødder ikke, et beist av en alienedderkopp. Dødelige våpen innen rekkevidde var brudenmagasinet «ditt brullup» så 200 kulørte sider gjorde brutalt ende på beistet og jeg kommer aldri til å sove en sammenhengende natt her igjen. Aldri. Om 23 dager returnerer jeg til moderskipet (les Svelvik) blek og kraftløs etter 42 dager i Arkansashelvete. 

02.april: Atter skinner sola og samboerskapet med tre stk staute karer forløper helt fint. Carpenters spiller på radio’n. Groundhog’n er ute og snuser og vi mater rådyra med «corn» fra walmart. Jeg skriver og får gjort en hel masse, gutta tutler med sitt og iblant kjører vi oss en tur. Lørdagene i Mountain View er en opplevelse med musikk på hver ledige plett, folk møtes og spiller, uten annet mål enn å ha det trivelig sammen og glede forbipasserende. Prøis og jeg har forresten ganske ufrivillig gjennomført reine villmarksekspedisjon. Ubetenksomt nok kjørte vi etter GPS som burde vært innstilt på IKKE velg skogsvei/hestetråkk/krøttersti. Så nå vi veit hva hutteheita har å by. Endte med å måtte rygge et par miles i bushen og stemninga va’kke overvettes god i bilen. Da vi omsider møtte folk var det en Fidel Castro kloning i duckdynasti-outfit og med rifle på ryggen. Han lovte å holde øye etter oss på tilbakeveien da vi faktisk var usikre om bilen ville overleve heisaturen i ulendt terreng. Heretter og i all evighet går vi for blanding GPS/godt gammaldags håndfast kart. Snart får vi enda mer besøk hjemmefra og det er jo helt fantastisk egentlig. Den skrekkelige, akk så døde, edderkoppen, har jeg endelig tatt motet til meg og Googlet uten å bli helt klok på hva jeg skal kalle’n. Googling burde vært forbudt, egentlig, for jammen dumpa jeg over: «10 terrifying things in Arkansas that can kill you. Bare det som mangla liksom og gjett hva som trona øverst på den antatt uoffisielle lista som helt sikkert en eller annet dust har lagd (les; forsvarsmekanisme) EDDERKOPP. Prøis sier at nå må jeg holde opp, og han har nedlagt googleforbud på søk som inneholder spiders. Han forsøkte til og med festlig nok å foreslå at vi kunne grille etterlevningen sammen med pølsene. På andre plass på dødslista er tornadoer. Tredje: coralsnake, fjerde og femte; to ulike rattlesnake. Sjette: overforsvømmelse. Derav følger: Careless drivers, det samme- dog hunters, med bear attack på en fin niende plass og en søt blåklokkelignende blomst på tiende. Ja, da har jeg lært litt i dag au. Men, kjære alle sammen: Hengekøya mi er igjen oppe, vi har besøk av verdens triveligste karer, jeg har fått skrevet masse, sola skinner og Helene Harefrøken hopper rundt hytteveggen, så ikke mer hengehuetakter herfra. Kjøleskapet er fullt og i kveld tror jeg at jeg skal bevilge meg en bøtte rødvin. Bare fordi jeg fortjener det!

Folkeliv i Mountain View. Musikk på hvert hjørnet.

10.april: Jihaaa.14 dagers roadtrip er i gang. Prøis har utstyrt garderoben for varmere dager, kompassnåla er innstilt på sør og vi har lite andre planer enn å ha solbriller på nesa og plage alt som er av museer, landemerker og være tu-ris-ter. Dog er det ikke utenkelig at vi går på en smell om vi får det for oss at et bestemt sted skal besøkes. Disse små cm på kartet tar liksom litt lenger tid å kjøre enn man tror. Visse ting kjører man som turist bare ikke forbi, som f.eks Elvis birthplace, med verdens elendigste Elvismuseum, dog spiller det ingen rolle, for det holder å sitte utenfor det knøttlille hvite huset der han bodde og se ham for seg med gitar’n på ryggen, vandrende nedover den trange gata med slitte små trehus i ulike skittenpastell farger omkranset av majestetiske lønnetrær. Spøkelsesbyen Calico er besøkt. Calico var et knutepukt på bommullsruta, nå står bare ruinene igjen og jaggumeg falt jeg ikke dypt ned i sentimemtalgryta da kloningen til «huset på prærien» plutselig lå der på en bakketopp. Erik Hivju har vi også funnet. Papphelfiguren hans ønska oss velkommen på et nedslitt super8 motell i Dothan/Alabama. Den så jeg ikke komme. Vel, da legger vi ut på dag 2 – roadtrip: Here we come!

 

15.april: Hemmeligheter og overraskelser = beste som er. Vi har plukka opp datter Tuva og i dag – 6 år etter – banka Tuva på sin amerikanske vertsfamilies dør. Det ble et rørende gjensyn💕 og nå er vi alle innlosjert hos vertspappa Pat (som hjalp til med overraskelsen) vertsmamma Jess og lillesøster Chloe i South Carolina. Så utrolig heldige vi er som har en familie her som i to år har husa unga våres. Utveksling anbefales på det sterkeste til alle der hjemme med tenåringer i huset. Og siden alt detta skulle være hemmelig da, har samtlige i reisefølget vært pålagt faceforbud. Tuva plukka vi opp i Little Rock for 6 dager siden, (etter en strabasiøs tur med et ufrivillig døgn ekstra for henne i Houston) mens samboer Kristian ankom Orlando på mandag. Logistikkansvarlig for reisefølget kunne umulig vært helt edru da ruta ble plotta, så lykka var stor da vi endelig var forena. Epcot unnagjort, særdeles utmattende for 2 stk 50 +, i følge med to stk noe mer lettbente. Note to myself: aldri aldri mer temapark. Serriøst. Det er dødelig utmattende. Resultat; etterpåfølgende tredagers rekonvalens på Cocoa Beach der kun sol og late stranddager har stått på timeplanen. Sola steiker godt her sør og i godt selskap med strandbomser og hippiayai-surfere har vi hatt vidunderlige dager og blitt akkurat så solsvidd som selvfølgelig en vinterblek nordmann blir. Jeg er dessuten blitt lykkelig eier av broren til Charlie. På (nok) et bruktmarkedbesøk så satt Donny der og bare venta på meg, så nå har fremtidig buktaler-Christin dobbel dose kamerater og ingen unnskyldning mer i hele verden for å la være.

Tuva ringer på. Overraskelsesbesøk. Det er 6 år siden hun bodde et helt år hos Chloe, Jess og Pat i South Carolina. Sommerfugler i magen og rart å være tilbake etter 6 år.

18.april: Fine dager hos vertsfamilien her borte er over. Vi rangla oss, bokstavelig talt, gjennom Savannah, (Tuva hadde bursdag og det måtte feires), og vi fikk den ære å være påskeharer for husets 11-åring med påfølgende easteregg-hunting. Med litt tårer, avskjeder er aldri gøy, tutla vi oss dog omsider videre. Med 4 på tur (Tuva og Kristian henger fremdeles med) er det selvsagt st man må være smul og imøtekommende i forhold til stopp og opplevelser underveis, men søndagen våknet jeg opp og kjente at den dagen var MIN. Å få SIN dag gjøres ganske enkelt ved å insistere på å kjøre, og dermed få dertilhørende kontroll på avkjøringer og stans. Man risikerer selvsagt noen sure miner og lettere tilsnakk ved for mange bomstopp med ingenting å se, men det fine her borte er at om man ikke finner det man egentlig stansa for så dukker det alltid opp noe annet. Og jeg som elsker alt som er gammelt, svelget nær en flue i befrippelsen (ref jomfru Barbara) da et skilt forkynte 3 miles til Hofwyl-Broadfield Plantation. En dose historisk drama blir liksom aldri feil og ute på ei halvøy et sted i sumplandet i Georgia lå dette Hofwyl-Broadfield, omringet av (nå) gjengrodde rismarker og en hærskare store moseraggete 800 år gamle eiketrær. Det mektige huset fungerte som landstedet for eierne som hadde 15 ris-plantasjer med tilsammen 2500 slaver. Siste eierne av Hofwyl-Booadfield Plantation, bror og søster, begge forble barnløse og den sist gjenlevende av de to, Ophelia, donerte bort hele moroa til staten. Vår parkguide Robert, hadde VELDIG mye på hjertet, og etter å ha blitt utlært i risdyrking dengang da og fått en særdeles detaljert innføring i alt fra kinaporselen til kveldssysler for overklassepiker kom vi oss omsider videre. Siden jeg var på hugget og det fremdeles var MIN dag (ifølge meg selv) ble St Augustin neste stopp. Spansk fort og kanoner. Kan man annet enn å elske det? Jeg velger å svare selv: Nei! Etter historisk overdose i går, valgte ungdommen i dag å bruke dagen på Universal, (tenk det)!noe jeg nekta etter forrige ukes skrekkdag i Epcot. Pål og jeg dro derfor istedet på skogtur, og hva vi fant der får bli neste utposting. Vi skal nemlig gjenta moroa i morra, sammen med ungdommen. En dose kultur, historie og natur hører med.Så bare gled dere, Tuva og Kristian. I morra står blåtur i utmarka på tapetet.

Bursdagsoverraskelse for Tuva i Svannah – en gang i tida verdens nest største bomullsbørs. Nå er det mest barer og spiserier.

21.april: Siste dag i Florida tilbringes i Juniper Springs. Det er mange slike her; kilder altså og National Forest-områder, der alt er lagt til rette for skogtur for allmuen. Å legge til rette innebærer en dullion skilt, ca et for hver tredje meter faktisk. Skilta forkynner hva som ikke er lov (og det er MYE) og alt som kan være farlig. Den som greier å tre inn i de amerikanske nasjonalskoger uten å ha skjønt at det er på eget ansvar, er god. Søplekassene er bjørnesikre og en håndfull skogvoktere gjør det de skal, de vokter, ikke på eventuelle bjørner og andre kryp, men på folk som ikke oppfører seg. I følge Tuva gjelder det, om man møter en bjørn, å finne en nedoverbakke og løpe som søren siden bjørner ikke kan løpe fort i nedoverbakker. Skogsturen var fra vår side godt planlagt (til en forandring) og utstyrt med dykkemaske fikk vi snorkla i krystallklare kilder sammen med småfisk og en og annen skilpadde, rett og slett et eventyr bestående av småfisk, skilpadder og turkis vann. Kilden har konstant temp året rundt, som badetemperaturen hjemme en fin sommerdag, litt småkaldt. Etter en lettere marsj gjennom jungelskog, fant vi elva der alligatorene bor. Så mye hyggeligere å studere dem her i sitt rette element, enn på disse alligatorfarmene som det reklameres for etter veien. Hvis man er så uheldig å komme et beist for nær er det viktigste å bruke «Common sense» sto det til opplysning på ca TO dullion skilt rundt omkring, og siden vi mente at fornuften var inntakt, var det bare storkostrivelig å rusle rundt i jungelen. For alt vi veit kunne jo forsåvidt beista vært både drugga og tannløse, særlig hissig var iallefall ikke den ene vi omsider fant. Juniper Springs er et glassklart oppkomme av vann. Daglig strømmer det vann nok til å fylle 750 svømmebasseng.

Etter å ha avlevert Kristian på flyplassen samme ettermiddag, var vi tre gjenværende fullstendig enig om at ingen roadtrip uten en hel natts kjøring. Orlando-Arkansas = ca 14 timers kjøring, noe som ble begivenhetsrikt, da alt som var av politi i Alabama var på veien grunnet «missing Child alert» Når man har iPhone kommer slike meldinger tikkende inn etter en redselsfull alarm og om noen allerede hadde sovna i bilen, var det ingen som lenger gjorde det. Vi passerte til og med politi i aksjon langs highway’n på kne bak bilen med gunner’n retta mot en sivil. AKKURAT som på film. Og neste morgen, tre tanker fattigere, smågroggy og trange i øya, var vi tilbake på hytta. Tuva er den første i familien som er her og det er litt ekstra stas da, særlig når hun syns det er fint her. I dag har vi damene raida bruktshapper og i morra skal det pakkes ned og gjøres klart for hjemreise. Moro på tur, men hjemme best.

 

Piratlivet 2017

Forfatter søker sommerjobb – slik begynte det for 14 år siden, og sommerjobb fikk både Prøis og jeg, som aktivitetsledere på Norsjø Ferieland i Telemark, og siden den gang har Norsjø vært Prøisfamiliens sommerhjem.

1467720213663

Norsjø Ferieland er en stor campingplass som ligger på Akkerhaugen, ikke så langt unna Sommarland i Bø.  Plassen har Norges beste wakeboardanlegg, restaurant, egen slusebåt som tar deg opp den vakreste delen av Telemarkskanalen, badestrand, lekeapparater, vanntrampoline og masse aktiviteter for små og store, og i tillegg har Norsjø Ferieland et eget piratamfiteater der det i sommer spilles 15 forestillinger i juli.

Piratlivet på Norsjø begynte i det små i 2007 med vandreteater for plassens gjester. Året etter ble det manus. Så hyra vi inn instruktør, og siden den gangen har det ballet på seg. De første årene var hele Prøisfamilien innvolvert på en eller annen måte.

«Noen unger vasker vinduer eller plukke jordbær for å tjene seg noen sommerkroner,»  forklarte jeg Veslemøy 13 år. «Og du får værsågod stille opp som skuespiller i Piratbukta!» Jeg fant det underlig at hun ikke syntes det var verdens beste sommerjobb, men antagelig hadde det å gjøre med at ungen alltid endte i roller som «Gutt» eller som på bildet under: som «Sterke-Jim», mens storesøster Tuva, år etter år, glitret som prinsesse Anna Lovinda.

BN2_5062

Piratbukta 2009: Madam Muskel og prinsesse Anna Lovinda

PB 2008

Veslemøy som «Sterke-Jim» 2009. Det skal sies at hun sto for sminke selv. Monobryn var sommerens store greie!

I 2013 fikk Piratbukta et stort løft da forestillingen gikk fra enakter til toakter, det ble bygget nye flotte kulisser (scenografi Hilde og Helene Fjellberg) og budsjettet tillot hyre til profesjonelle skuespillere.

Denne sommeren er Piratbukta inne i sin 11. sesong. Det spilles i alt 15 forestillinger i juli av «Plunder og Muskedunder i Piratbukta» på Norsjø Ferieland. Med i årets trupp er blant annet Tor Erik Gunstrøm, en bauta i norsk showbiz og still going strong.

piratbukta 2017 heading

Norsjø Ferieland er et fantastisk sommersted som har gitt familien uvurderlige gode minner, og selv om unga nå er utflytta, velger likevel to av fire å tilbringe sommeren her. Veslemøy arbeider med PR/informasjon på plassen, mens Tuva har teknikk/lyd/lys i forestillingen, samt at hun deler produsentjobben med kjæresten Kristian, som forøvrig også er skuespiller i forestillingen. Big happy family? Jepp. I alle fall når sola skinner 🙂

sommer 2017 norsjøInnøvingsuka i slutten av juni blir i overkant slitsomt for to gamle skrotter, men når forestillingen er stablet på beina og går av seg selv, er sommerlivet på Norsjø ikke mindre enn himmelsk!

Mer om Piratbukta finner du på http://www.piratsommer.no  eller søk oss opp på facebook, eller se Norsjø Ferielands sider: www.facebook.com/Norsjø-Ferieland-Norges-flotteste-feriested. Billetter til årets familiesommershow i Piratbukta ligger på http://www.ticketmaster.no

 

ÅRETS FORESTILLING:

 

pirat 2017 alle

Det er plunder og muskedunder i Piratbukta. Piratloven er forsvunnet og piratene greier ikke å bli enige om de skal fortsette å være pirater eller bli snille.

USA roadtrip Finale Orlando

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt pysete, men da Prøis foreslo at vi skulle skyve kjøleskapet foran døra, var jeg helt enig.

Har aldri tenkt på meg selv som spesielt pysete, men da Prøis foreslo at vi skulle skyve kjøleskapet foran døra, var jeg helt enig.

Vi trengte hverken kniv,saks, stein eller å slå hverandre i hue for å beslutte at hvis vi skulle i en temapark så fikk det bli Sea World. Vi satte derfor retning Kissimmi, og tenkte at her trengte vi ikke å bruke mange dollar på overnatting siden hotellene/motellene lå i kø. Motell for 39 dollar natta! Jaggumeg billig, tenkte jeg, strålende fornøyd, og glemte helt at denne leksa hadde vi egentlig lært før. Det er nemlig så enkelt som at man får det man betaler for.

Vegg til vegg-teppet på rommet var kanskje akkurat renset for veggdyr, i alle fall var kjemikalielukta var overveldende, men vi valgte å se på det som positivt, og begynte istedet å ominnrede værelset. Døra mangla nemlig sikkerhetslenke, og med gata rett ut og det vi hadde sett av øvrig klientell var det ikke utenkelig at det kunne være en lur ide å sette kjøleskapet foran  døra. (Prøis sitt forslag) I etasjen over foregikk et ekteskapelig drama i uendelig mange akter. Jeg sovna ved midnatt til mannfolkets møkkakjeft, og våkna ved firetida til de samme glosene. Antagelig var motellet vant til baluba, for over senga hang et oppslag i fete bokstaver med politinummer og hvor vi befant oss i denne verden.

Til tross for at Shamu forvoldte en av trenernes død i 2010, er han fremdeles stjerna i showet.

Til tross for at Shamu forvoldte en av trenernes død i 2010, er han fremdeles stjerna i showet.

Sea World – tja, hva skal man egentlig si om det? Mye å se, mye moro, showene er fantastiske. Det er overveldende hva de kan trene spekkhoggere til å gjøre, men jeg sitter også hele tiden og tenker at det ikke er her de skulle vært, disse store flotte dyra …

De siste dagene i ferien har vi ikke gjort noenting, og det er egentlig ganske kjedelig. Prøis blir småsur når jeg begynner å vri meg, og han påstår at jeg ikke blir gammel om jeg ikke kan lære meg å slappe av. Selv har han hatt mang en lykkestund disse siste dagene, og det har selvfølgelig jeg også, det er bare det at tårnet av alt som skal gjøres når jeg kommer hjem, begynner å trone himmelhøyt foran nesa på meg. Derfor må jeg rett og slett ta meg sammen for å slappe av disse siste dagene.

Prøis har det som plommen i egget

Prøis har det som plommen i egget

Vi er på Cocoa Beach og her går livet langsomt. Store bølger, endeløse strender, surferer i alle aldre og fasonger. Her er det baywatch og strandsheriff som kjører rundt i jeeepen sin og passer på at folk ikke drikker øl av flasker.

Baywatch er greit for bølgene er massive, og vaktene må stadig vekk pipe i fløytene.

Baywatch er greit for bølgene er massive, og vaktene må stadig vekk pipe i fløytene.

Bokser er greit, men glass på stranda vil de ikke ha, og det er forståelig.

En suntanned beachboms hadde det skrekkelig morsomt med å kommenterer mine bleke ben. «I’m working with my tan, too,» humret han og la ut om livet på Cocoa Beach, der han tilbragte all sin tid, her hadde han kontoret sitt (han leide ut strandstoler) og når han hadde fri så surfet han. «Det gode liv,» sukket Prøis etter slaberasen med gamlefar. «Sånn kunne jeg tenkt meg å levd livet også. Det enke liv!»  «Du kødder,» svarte jeg. «Du kunne ikke tenkt deg å leid ut strandstoler?» «Jo,» kom det påståelig fra Prøis, «og jeg kunne hatt en liten strand-bar med matservering og sånt.» «Ja, du har jo allerede reke-nett,» kom det sarkastisk fra meg, før jeg la til: «Jada, kjære, gjør det du, kjære.»

Vi har fått gjort unna den obligatoriske handlinga til de der hjemme. Jeg er solbrent. (Det hører selvfølgelig med). Prøis har lest ut alle bøkene sine.Så vi er liksom klare nå da, for å dra hjem til nye morsomme utfordringer, og hva det er, det skal jeg ikke røpe her, men nye stunts fra Prøis family er under oppseiling 🙂

God natt fra Cocoa Beach.  God natt fra Cocoa Beach.

DSC_0112

DSC_0016

Pier’n er lang med Tikibar ytterst.

Manatees på rehab.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

Manatee Springs, med et boblende oppkomme av ferskvann langt nede i dypet.

-Så hva gjør vi nå? spurte Prøis da vi begynte å få nok av slaraffenlivet på Mexico Beach. -Aner ikke, svarte jeg, -men jeg har veldig lyst til å se ei sjøku. Prøis som ikke er like opptatt av å bla i reisebøker og brosjyrer som meg, så ut som et spørsmålstegn og jeg ba ham slå opp på side 231 i Gyldendals reiseguide Florida, avsnittet som handlet om Manatee Spring. Og så dro vi dit.

Reisehandboka beskrev en glassklar kilde, godt egnet for snorkling, der man kunne svømme med de store dorske manatees, som er en slags mellomting mellom elefant og flodhest. Fordelen ved å reise utenfor sesong er at man får turiststedene for seg selv. Bakdelen er at det som er beskrevet som turistagn ikke alltid fungerer like godt utenfor sesongen.

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt ...

Myggteppe over store deler av det glassklare vannet, fikk meg til å gå i tenkeboksen, gitt …

Og etter å ha kjørt i seks timer for å komme til Manatee Springs skjønte vi fort at her ble det ikke noe snorkling på Prøis og frue. Over den grønne kilden lå et teppe av mygg og forøvrig var dammen øde. -For kaldt, sa en skogvokter. -Manatees følger varmtvannet og er ikke her på denne årstida.  Og det er bading på egen risiko, la skogvokteren til og pekte på skiltet med advarsler om aligatorer.

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet :-)

Vi droppa badinga, vi, og gikk en tur på stien istedet 🙂

Vel å gå en tur på stien hadde vi nå uansett ikke vondt av, og er det noe de kan her borte så er det å legge til rette. Rundt dammen og langsetter elva nedover var det lagd kilometervis med gangbruer, så vi gikk og gikk. Riktig fint var det langsetter Suwannee River.

 

 

 

– Så hva gjør vi nå? sa Prøis da vi hadde tråkka nok rundt i det grønne og igjen satt i bilen og kikka på Floridakartet. – Aner ikke, svarte jeg. – Der ser det fint ut, sa Prøis og pekte på Cedar Key, endepunktet på vei nummer 24. Og så dro vi dit.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key, fargerikt over hele linja.

Cedar Key er en sjarmerende, liten, men svær fargerik fiskelandsby. Byen er oppkalt etter sedarskogen som engang vokste der, men som på kort tid ble hugget og ble til blyanter.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Artig småby, med hopetall av besøkende på sommertid.

Igjen, siden vi reiser utenfor turistsesongen hadde vi byen omtrent for oss selv, men mat fikk vi da tak i, og hyggelig selskap fikk vi også, av en forvillet sjel fra Idaho som også hadde fått det for seg at hun skulle teste ut hva Cedar Key hadde å by på en septemberukedag.

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Både fargerikt og sjørøverstyle. Ikke rart at vi syns det var fint her! Følte oss helt hjemme!

Under middagsamtalen fikk vi testet ut hypotesen at det ikke skal mange ledd til før alle har en felles bekjent. Noen tastetrykk via facebook og man finner raskt felles venner, og helt sprøtt, via et ledd, hadde vi EN felles bekjent med Mindy fra Idaho.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Og her bodde vi på Gulf Side Motel. Eneste forskjell fra hotell er at det ikke er frokost. Amerikansk hotellfrokost er uansett ikke rare greiene.

Greia var at hyggelige Mindy hadde en fortid som reisende i «Up with people», som samme sesong hadde med to nordmenn, og voila, via Mindys norgesvenn, fant vi et bindeledd.

 

Etter en god natts søvn der jeg fortsatt drømte om sjøkuer, fortsatte vi å leite etter arten den kommende dag.

Noen timers bilkjøring sørover lå Homosassa Springs State Wildlife Park, et redningssenter for skadede viltdyr, også sjøkuer. Og wow var det verdt et besøk.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

ET besøk i Homosassa Spring Park starter med en halvtimes elvebåttur ut til selve reservatet.

Jeg fikk sett sjøkua mi, og ikke bare en, men hele fire på rehab. Vi fikk være med på mating av de store, merkelige dyra som er harmoniske salatspisere, men som ofte dessverre får en propell i hodet og er utrydningstruet.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

For en skapning. Manatee, eller sjøku. Ca 500 kg og kan bli opptil 60 år.

-Alt skadet vilt som kommer oss i hende blir tatt hånd om, fortalte en av viltvokterne, og derfor ble det en lang dag i parken, men mye å se på, alt fra sjøkuer til blinde aligatorbeist til måker.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

Naturopplevelser, beste som er. Prøis og mich venter på at elvebåten skal gå.

 

I morgen skal vi være skikkelige turister. Selv om vi ikke har unger med, greier vi ikke å styre oss. En temapark eller to i Orlando må vi ha med oss.

Jeg elsker temaparker og spesielt showene går rett hjem hos meg. Så etter sjøkunirvana i dag skal jeg i morgen la meg underholde med plast og fjas, fyrverkeri, glitter og glam.

Vi har enda ikke blitt enig om hvem park vi skal besøke. Og blir vi ikke enige, tja, da får vi ta kniv, saks, stein, da, så får den som vinner bestemme 🙂

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

Blind satan som skal bo i parken sine levedager til ende.

 

Manatees. Et flott syn!

Manatees. Et flott syn!

Flamingos.

Flamingos.

Ara med «the evil eye» og en nakenbadende vertinne

Driftwood Inn, Mexico Beach, Balsam for sjela!

  Driftwood Inn, Mexico Beach, Balsam for sjela!

Jeg elsker tilfeldigheter, og særlig når de fører meg til steder som «Driftwood Inn». Vi hadde plotta inn Mexico Beach kun fordi det unektelig hørtes kult ut, og da Prøis skrensa kjerra inn på parkeringsplassen visste vi at vi hadde funnet det vi leita etter. Ikke en eneste hotellkoloss var i syne i denne søvnige småbyen, så hva enn som måtte vente oss på innsiden av dette lille losjihuset vi hadde stanset ved, var vi beredt til å booke oss inn.

Den tunghørte eldre damen i resepsjonen var mer opptatt av å fortelle oss at hun i sin ungdom hadde blitt lurt til å bade naken i Tyskland, enn å svare på spørsmålet om det fantes ledig rom. «You europeans»skratten hun hoderistende, som om alle europeere har det med å bade nakne. Da vi på nytt spurte om det var ledige rom, fikk vi kun til svar et knurr fra den enorme Grand Danoisen som holdt damen med selskap bak disken. «You have to wear a t-shirt», kom det omsider fra damen som pekte på Prøis som kun hadde badeshortsen på. I munnviken hennes kunne vi høre et slags ettersukk med ordene «You europeans».

JoJo og Pål ble nesten venner.

JoJo og Pål ble nesten venner.

Det var forresten ikke bare damen som sukket, men sukket, klukket og skvaldret gjorde også den burløse arapapegøyen på respetsjonsdisken.- At your own risk, sa damen da Prøis forsøkte å gjøre seg til venns med fjærkreet, som ikke utenkelig led av spaltet personlighet. Etter først svært velvillig å ta plass på Prøis’ skulder, begynte den å oppføre seg særdeles udannet. Nå har Prøis lært at papegøyer biter hardt og faktisk kan være i besittelse av «the evil eye».

Og hvorfor vi falt for dette stedet, selv etter en slik mottagelse? Det var noe med hele stemninga. Resepsjonen som var fylt av drivvedskrotekunst og malerier. Det knurrende bikkjebeistet, den gærne papegøya og den hoderistende pensjonisten. Da damen forærte oss nøkkelknippet og sa at vi selv kunne velge rom, tok vi det som en hedersbevisning av de store. Til tross for at hun tydeligvis hadde blandede opplevelser med nakenbadende tyskere i sin ungdom, hadde hun tydeligvis ikke mistet all tiltro til europeere.

Lese bok, bade, ikke gjøre noen ting ...

Lese bok, bade, ikke gjøre noen ting …

Så vi gikk på oppdagelseferd og etter kolosshotellene, neonskiltene og all plastikken på strekket Pensacola – Panama City var det en sjelelig befrielse å stå i den velstelte hagen med hjemmesnekrede kunstverk,et  fyrtårn, en liten kirke med plass til 12, og med den kritthvite langstrakte stranda tre skritt unna. Dessuten hadde den selsomme mottagelsen fått oss til å følte at vi var havnet midt i en slags amerikansk utgave av Fawlty Towers.

I hagens åttekantede gjestehus, fant vi rommet vårt med overbygd patio med trehengekøyer rett ut. «You want that one?» sa damen overrasket da vi returnerte nøkkelknippe. «That’s the one with just a queen size bed». It doesn’t matter, svarte vi. – You europeans, mumlet damen for tredje gang og ristet oppgitt på hodet.

Woody som egentlig er en dame, er vertskapets trettende Grand Danois.

Woody som egentlig er en dame, er vertskapets trettende Grand Danois.

Så nå er vi her på andre døgnet. Hvis damen tillater det, tar vi nok et døgn eller to til. Vi har gjort oss til venns med Woody (bikkja) og hilst på mannen til damen i skranken. Mannen er maler og heter Tom Wood, og ved maleriene hans som koster rundt 250 dollar, står et skilt som sier at de er malt «by the worlds famous Tom Wood».

Gode dager for Prøis og sytekjerringa .-)

Gode dager for Prøis og sytekjerringa .-)

Å finne «Driftwood Inn» var en velsignelse. Den som leter finner, eller noe sånt. Her er det dog ingen strandbarer, bare ro og fred, sand og vann og solnedgang over Mexicogulfens horisont.

By the way: Blogglivet er interessant. Kommentaren «Sytekjerring» fant jeg på en tidligere utpost, avsender ukjent, (selvfølgelig). Siden det er min blogg, er det mitt privilegium å  velge hva som skal ut. Jeg sletta derfor surmagen, men vil bare si, om vedkommende fortsatt henger med, at Prøis er fullstendig enig med deg!!!!

Og selvfølgelig er jeg iblant ei sytekjerring. Det handler om å ha en dårlig dag, akkurat som du antagelig hadde da du posta din kommentar, din sytegubbe! Blææh! 🙂

Måker på staur.

Måker på staur.

Kjenner jeg blir litt i overkant opptatt av solnedganger. Men det er bare så utrolig vakkert ...

Kjenner jeg blir litt i overkant opptatt av solnedganger. Men det er bare så utrolig vakkert …

Palmer i solnedgang.

Palmer i solnedgang.

Sometimes you win, sometimes you lose …

 

Sola skinner og alt er fint!

Sola skinner og alt er fint!

Vi vinka farvel for denne gang til Louisianna, raste gjennom Missisippi og Alabama, og ropte HURRA da Florida ønska oss velkommen. Fire stater på en dag! Vel nå skal det sies at både Mississippi og Alabama tapte kampen om kystlinja, så det var fort gjort.

This is Amerika!

This is Amerika!

Målet for dagen var enkelt, trodde vi, å finne et sloffent nedstøva hotell, eller gjerne motell, på stranda og med bar/spisested i gåavstand. Jeg trenger en jobbedag til. Manus til Livets lenker 34 skal leveres på mandag, og mandag nærmer seg. Kremt! Derfor ville vi bruke tid på å finne et kult sted der vi kunne være i noen dager og jobbe litt, lese bok, dingle i strandbaren.

Prøis er serriøst opptatt av garn, not, båt.

Prøis er serriøst opptatt av garn, not, båt.

Og siden vi hadde «god tid», somla vi oss gjennom formiddagen med stans, blant annet ved en fiskehavn der Prøis ble så oppslukt i rekefiske med nett at han seriøst begynte å drømme om en reketråler. Jada kjære, sa jeg da. Skaff deg et fiskenett eller en tråler og sett i gang. «Jada kjære» er et nyttig triks. Det er bare å bruke det. Sjansen for at det skulle bli noe av, er en million til null, i min favør.

Plastikk og pastell. Er så fint atte :-/

Plastikk og pastell. Er så fint atte :-/

Så i dag har vi altså somla, som jo er lov når det er ferie. Å kjøre på måfå fungerer som oftest helt fint, men i dag har vi snirkla oss rundt i Panhandle uten å finne et eneste sted vi har lyst til å bli. Jøsses – strendene er vakre og milelange, men det er plastikk og fine fruer så langt øyet kan se.  Ikke at vi ikke kan holde ut med fine fruer altså, men det var den derre  greia da med å finne dette strandhotellet der livet kan tusle litt sløvt i vei, hippieayei og alt det der, og da passer liksom ikke Martinidrinker og stilletthæler inn, i alle fall ikke i hue mitt.

Noen av USA's vakreste strender ligger nord i Florida, og jeg gir turisthandboka rett i det.

Noen av USA’s vakreste strender ligger nord i Florida, og jeg gir turisthandboka rett i det.

I skrivende stund sitter jeg på – akkurat – et forsloffent hotell i nærheten av Panama City, men ikke fordi det er her vi skal bli i noen dager, nope, faktisk kommer vi til å dra herfra så fort vi har blunda litt og det lysner. Hvis vi får blunda da. Gjestene i Tipibar i underetasjen underholder i overkant. Det er ungsskrik og det hviner fra bilhjul.

Fytti for en stygghet.

Fytti for en stygghet.

Det er kakkerlakkene på veggene i gangen og jeg funderer på om vi kanskje bør fryse bagasjen når vi kommer hjem.

Noen skikkelig crackhorer svirrer rundt, så steine at dem knapt ser opp ned på noe som helst, og naboen som kjørte for å hente pizza til unga (riktig, de som skreik) var så møkkings full at han knapt greide å rygge ut fra parkeringsplassen. Hvordan jeg vet at han skulle hente pizza? Jeg tenkte det var greit å følge med da, i tilfelle han ikke kom tilbake, men det gjorde ha, med fire pizzaesker, og unga skriker ikke lenger, så det er da enda noe. Jadda.

Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en ... tralala ... stolpeland, i stolpeland, i stolpeland ...

Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en … tralala … stolpeland, i stolpeland, i stolpeland …

Og forresten har Prøis jaggumeg kjøpt seg fiskenett. Stans, brølte han et par timer etter bryggebesøket, og dermed dundra han inn i en fritidsbutikk og kom ut igjen med fiskenett, med søkker! Jeg antar derfor at kofferten hans nå har passert 20 kilo. Jeg har kjøpt meg solbriller da, til hele 16 dollar, men har ennå ikke greid å skaffe meg hatt.

Prøis på stranda, FØR han bestemte seg for å gå inn i rekenæringa.

Prøis på stranda, FØR han bestemte seg for å gå inn i rekenæringa.

 

 

Så om noen ser noen gjøre sånn i Drammensfjorden fremover, så vet dere hvem det er.

Så om noen ser noen gjøre sånn i Drammensfjorden fremover, så vet dere hvem det er.

Visst er det fint her, men jeg finner ikke hippiemotellet mitt ... #¤¤%

Visst er det fint her, men jeg finner ikke hippiemotellet mitt … #¤¤%

New Orleans

 

New Orleans.

New Orleans.

Da Prøis og jeg var i New Orleans for seks år siden, så var det med unger. Nå er vi her ALENE! Egentlig er det litt snålt , uvant eller hva jeg nå skal kalle det; bare Prøis og jeg. Ingen som maser eller drar i ulike retninger, bare oss to.

Igjen bruker vi kupongtrikset og får et billig hotell midt i byen med parkeringhus rett ved. Går det an å ha sånn flaks, mumler vi, lemper inn bagasjen og begir oss byen i vold.

French Quarter, betagende vakkert.

French Quarter, betagende vakkert.

New Orleans er hot. Luftfuktigheten æ’kke akkurat som hjemme. Det gjelder å bevege seg langsomt i jevnt driv.

Vi bor i «the French Quarter» gamlebyen, grunnlagt på 1700 tallet og bevart med all sin sjel. Det er nok å se, og høre. Gatemusikantene slåss om oppmerksomheten. Her kan man vandre i dagevis og bare nyte, og siden verken Prøis eller jeg er spesielt opptatt av shopping, er det akkurat det vi gjør, vi nyter å vandre gatelangs, ikkeno’ stress, får med oss et par museer og har ellers ingen planer, bortsett fra at vi ikke må bli så slitne at vi ikke orker nattelivet.

De beste jazopplevelsene er lettest å finne på dagtid. På natten tar hiphopp, funk og soul over.

De beste jazopplevelsene er lettest å finne på dagtid. På natten tar hiphopp, funk og soul over.

New Orleans er varm for en nordboer.

New Orleans er varm for en nordboer.

 

 

En dollar i trusestrikken og dermed er dama fotoklar. Bourbun Street.

En dollar i trusestrikken og dermed er dama fotoklar. Bourbun Street.

 

 

 

I Bourbon Street er forresten festen i gang døgnet rundt. Tidlig ettermiddag er det noen som ennå ikke har kommet seg i seng fra forrige natt, mens andre har begynt tidlig for å sikre seg valuta for moropenga.

Timeout.

Timeout.

 

Siden Prøis og jeg nærmer oss gæmliss-stadiet, trengs noen timer på øyet før byen kan inntas på nytt etter mørkets frembrudd.

Skrålet fra Bourbon Street høres et titalls kvartaler unna. Bourbon Street by night er som å tre inn i en annen verden. På verandaene i de toetasjes trehusene med jernsnirkelpynt står horder av kvinner og menn og kaster plastperlekjeder ned på forbipasserende, det vil si; om man på død og liv vil ha et kjede kan man godt gjøre seg til; kaste slengkyss, ta noen dansetrinn. De ivrigste plastsankerne flasher puppa mens de hopper opp og ned og skråler for å være sikker på at en eller annen kjedekaster ser dem. Jeg har ikke noe spesielt ønske om å pynte meg, men en bedugget gentleman forbarmer seg over meg og dermed er jeg festklar.

Yeah, det er noe nesten rituelt over kjedesankingen som foregår i nattens mulm og mørke.

Yeah, det er noe nesten rituelt over kjedesankingen som foregår i nattens mulm og mørke.

 

Kveldens musikalske høydepunkt, gladjazz med Tom Fischer og det norske flagget i bakgrunnen.

Kveldens musikalske høydepunkt, gladjazz med Tom Fischer og det norske flagget i bakgrunnen.

Barene ligger tett i Bourbun Street og musikken fra den ene slår ihjel musikken fra den andre. Det er et virrvarr av lyder. Bassdunkene dundrer så grunnen bevrer under føttene. Det er bare å begynne. Ta for seg av barene og de musikalske opplevelser. New Orleans jazzen har tapt kampen mot klientellet som vil danse til coverlåter, så her kunne Pål Prøis og Heldiggrisene like gjerne spilt. En av ti barer har kanskje jazzy style, på de andre er det soul, funk og hipt. Men greit nok. Det er live, og mange kult tolkninger, dessuten rekker man mange barer på en time, og Gud hjelpe hvor mange på en hel kveld, og showfaktoren er så høy by night, at når man bare slutter å gape av forundring over galskapen, så er det faktisk rasende festlig. Og så er det noe med at alt dette foregår i disse eldgamle kulissene, husene som har stått her i 300 år eller mer og kommet seg gjennom kriger, branner, overforsvømmelser og orkaner. Og denne natta i New Orleans så tar vi for oss. Det er bare å spille med. Få i seg x antall shots og kjenne på pulsen og beruselsen. Det er galskap. Rein skjær galskap, men Gud så gøy!

En eller annen kirke, jeg ble litt ufokusert i varmen og fikk ikke notert navnet.

En eller annen kirke, jeg ble litt ufokusert i varmen og fikk ikke notert navnet.

Noen av plastikkjedene havner her :-)

Noen av plastikkjedene havner her 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

New Orleans er akk så vakker!

New Orleans er akk så vakker!

Oy yeah, en sjelsfrende!

Oy yeah, en sjelsfrende!